Artikkelen fra denne ukas Vi Menn.
Artikkelen fra denne ukas Vi Menn.

Tre uker i lenker

Freddy Heineken (60) – ølbrygger, rabagast og landets rikeste mann – gikk ut av kontorbygningen og kikket rett inn i en pistolmunning.

Publisert Oppdatert

Over våpenet så Heineken to øyne i en finlandshette, og han kjente samtidig never som grep ham bakfra. De to kvinnene han hadde følge med ble skjøvet vekk og tok seg til ansiktene. «Tåregass», rakk Heineken å registrere. Og at det kanskje hadde vært et feilgrep ikke å skaffe seg livvakter, likevel, slik alle hadde anbefalt. Han hadde bare gode, gamle Ab. Sjåføren, som sto med Cadillacen klar for å kjøre ham hjem.

– Ab! Hjelp meg! ropte milliardæren.

Men Ab Doderer (57), kun bevæpnet med mot og lojalitet, var ingen sak å håndtere for overfallsmennene. En av dem dro til ham over nesen. Det eneste Doderer oppnådde, var å miste brillene og bli dyttet inn bak i en Renault varebil sammen med Heineken. De maskerte mennene hoppet etter. Så raste bilen av gårde i drosjefilen, fortsatt med bakdørene på vidt gap.

Det vakte såpass oppsikt at en drosje la seg på hjul bortover Amsterdams gater. Jakten gikk i høy fart forbi staselige Amstel Hotel, inn på en av byens mange sykkelstier og gjennom en smal og lav tunnel. Der forlot kidnapperne varebilen, som sperret veien for forfølgeren. Da de også viftet med skytevåpen mot ham, syntes drosjesjåføren at det var på sin plass å innse nederlaget. Han kunne bare se på da mennene tok sine to ofre til en parkert Citroën, og kjørte videre.

Snart var bilen ute av syne. Og alle sporene etter Freddy Heineken forsvant med den.

Drama for åpen scene

Da milliardærkonen Ann-Elisabeth Hagen forsvant fra sitt hjem i Lørenskog 31. oktober i fjor, skjedde det helt stille og ubemerket. Det gjorde det altså ikke da Freddy Heineken ble bortført på gaten i Amsterdam en novemberdag i 1983, til lyden av rop, hissige bilmotorer og skrensende hjul. Og til tross for kidnappernes krav om at saken skulle holdes unna mediene, preget den nyhetsbildet de neste, intense ukene.

Nederland holdt pusten. Hvor var Freddy Heineken? Ville han bli drept om ikke familien hans betalte løsesummen? Ryktene gikk om småpene 35 millioner gylden. Over 100 millioner kroner. Og enda viktigere, i hvert fall for politiet: Hvem i all verden var ville og gale nok til å stå bak den dristige aksjonen?

Skar øret av oljemilliardærens sønnesønn

– Vi har barnebarnet ditt. Gi oss 17 millioner dollar, sa kidnapperne.

– Nei takk, sa verdens rikeste mann, J. Paul Getty.

John Paul Getty den tredje var 16 år gammel da han ble bortført på gaten i Roma en natt i juli 1973, av personer med tilknytning til mafiaen. De trodde de hadde gjort det store, men hadde glemt å ta høyde for Gettys sagnomsuste gjerrighet.

Oljemilliardæren hadde mynttelefoner for gjestene i sitt herskapshus på den engelske landsbygda. Nå nektet han å punge ut for sønnesønnen.

– Det vil sette de 13 andre barnebarna i fare, sa han. I november sendte kidnapperne en pakke til en italiensk avis. Det inneholdt en hårlokk, et menneskeøre og et brev, hvor det sto: «Dette er Pauls første øre. Hvis familien fortsatt tror dette er en spøk, vil det andre komme. Gutten vil komme i biter». Getty forhandlet frem en ny løsesum på 2,9 millioner dollar. Han betalte selv 2,2 millioner, fordi det var det maksimale av hva han kunne trekke fra på skatten. Resten lånte han ut til sønnen, guttens far, til fire prosents rente. Etter et halvt års mareritt ble tenåringen satt fri. Han var syk av infeksjon og lungebetennelse, og hadde fått alkohol som smertestillende. Han slet med misbruk de neste årene og pådro seg en alvorlig hjerneskade som bandt ham til rullestol de siste 30 årene han levde.

De første dagene, før tabbene, var det ikke åpenbart at det handlet om amatører som ikke ante hva de hadde begitt seg ut på.

Cor van Hout og William Holleeder hadde gått på skolen sammen. Ikke at de tilbrakte mye tid der. Som oftest fant de på noe annet. I stedet for å spille fotball med jevnaldrende på løkka, feide de inn på banen med stjålne mopeder og ødela kampen. De brukte hjelm, men bare for å ha noe å slå med hvis noen klaget eller hvis noen våget å si noe om den store nesen til Holleeder. Van Hout giftet seg med kameratens søster, og i 1983 var de blitt to 25 år gamle småkjeltringer som drømte om raske penger og et stort sprang oppover den kriminelle karrierestigen.

En real kidnapping appellerte. Mennene innlemmet flere i planen, blant annet Jan Bollaerts, som hadde drevet et snekkerfirma ettertrykkelig inn i konkurs sammen med van Hout. Kjernen i gjengen ble på fem mann. De drøftet flere kandidater, deriblant den tidvis deprimerte prins Claus, gemalen til dronning Beatrix. Han ble overvåket under rekreasjonsopphold i Bad Driburg, før kjeltringene konkluderte med at risikoen var for stor og sikkerheten for god.

Øl-rikingen Freddy Heineken var det mest nærliggende alternativet. Eiendommen hans ute ved sanddynene i Nordwijk var riktignok godt bevoktet, men det hendte han gikk rundt på gatene som en vanlig mann. Helt uten livvakter. Og han var Nederlands rikeste mann.

Det var Freddys bestefar som startet eventyret da han kjøpte et bryggeri på Stadhouderskade i Amsterdam i 1864. Det er i dag museum og landemerke i byen. Freddy het egentlig Alfred Heineken, men ingen brukte døpenavnet. Arvingen til familiebryggeriet hadde alltid vært en livat Freddy, ikke en kjedelig Alfred. Han likte raske biler, privatfly og vakre kvinner, og ikke nødvendigvis bare konen Lucille. I havnen i Antibes lå en yacht hvor han gjerne tok mot kongefamilien på besøk. Men kapitalisten tok seg like gjerne en øl med arbeiderne sine etter arbeidstid. Heineken hadde selv båret kornsekker på bryggeriet som tenåring. Han gled greit inn i den røffe sjargongen.

– Karer, kunne han si, – jeg har et bilde på veggen på kontoret mitt. Ei dame som kjæler med en katt. Ei dame med to «pussier», ikke verst!

Søkk vekk

Rekordløsesummene

Victor Li, 134 millioner dollar, 1996

Walter Kwok, 77 millioner dollar, 1997

To separate kidnappinger rettet mot styrtrike industrimagnater i Hong Kong. Li ble holdt som gissel i sitt hjem ett døgn, mens Kwok lå i en trekiste i syv dager mens familiene forhandlet frem løslatelsene. Den kinesiske gangsteren Cheung Tze-keung sto bak begge. Han ble henrettet i 1998.

Jorge og Juan Born, 60 millioner dollar, 1974.

De to brødrene tilhørte familien som eide et av Argentinas største industrikonsern, og ble kidnappet av geriljabevegelsen Montonero. Sjåføren og en medpassasjer ble drept da terroristene gikk til angrep på gaten i Buenos Aires. Brødrene ble løslatt etter ni måneder i fangenskap.

Han var røff og rik, men først og fremst var Heineken en dyktig selger. En gang solgte alle øl på brune flasker. Heineken begynte å sende ut grønne, for å skille seg ut fra mengden. Reklamekampanjene var fengende og optimistiske. «Vi selger ikke øl, vi selger varme», var ett av slagordene. I mange år etter at Freddy tok over sjefrollen i 1954, var Heineken det ledende importølet på det amerikanske markedet, til mexicanske Corona overtok posisjonen sent på 1990-tallet.

På den tiden da kameratene van Hout og Nesa Holleeder la sine skumle planer, var Heineken den vestlige verdens fjerde største ølbryggeri (i dag er det nest størst, fordi de tre foran på lista har slått seg sammen under paraplyen til Budweiser-produsenten Anheuser-Busch).

Der Heineken satt i kidnappernes vold, bak i en lys Citroen i amsterdamkvelden, var han god for 30 milliarder kroner. Bilen stanset ved en rekke lagerskur i havneområdet Westpoort. Ett av dem var de sørgelige restene av snekkerfirmaet til van Hout og Bollaerts. Heineken og Doderer ble skyflet inn der. Bak en vegg hadde gjerningsmennene klargjort to skjulte, små rom. De inneholdt en madrass, noen tepper, ei bøtte vann og en dobøtte.

– Av med klærne. Vi har nye til dere, sa en av de maskerte mennene.

Snart sto Heineken og Doderer i pyjamasen i hver sin trange bod. Begge var lenket fast til veggen. Ropte de, fikk de ikke noe svar. Stemmene slo tomt tilbake fra de lydisolerte veggene. Ingen av dem hørte noe som helst utenfra. Doderer så ikke stort, heller, uten brillene sine.

Også politiet famlet i blinde de første dagene. Det hadde dukket opp en lapp med krav om løsepenger – 35 millioner gylden – på trappen til politihuset i Haag. Deretter en lang rekke instruksjoner på ulike, innfløkte vis. Det var koder i avisannonser, av typen «Engen er grønn for harene», beskjeder gjemt i plastbegre rundt omkring i Amsterdam og telefonoppringninger med lydopptak spilt inn på forhånd.

400 kilo med sedler

Etterforskerne var i tvil om det hele var snedig eller latterlig. Den første planen om overlevering av pengene måtte i hvert fall skrinlegges. Kidnapperne hadde bedt om at pengene skulle kjøres ut i to hvite varebiler med rødt kryss.

– Men med fullt mediekjør vil det være umulig å dra av gårde med et slikt oppsiktsvekkende signal uten at pressen følger etter på slep, påpekte politiets forhandlere.

Kidnapperne måtte i tenkeboksen igjen. For Heineken og Doderer gikk dagene så tregt som de bare kan gjøre for noen som er innelåst og lenket til veggen i et kott. De daglige høydepunktene var frokost og middag, som maskerte menn var innom med.

19 dager, resten av november, gikk. Da hadde kidnapperne klekket ut en ny plan for hvordan Heinekens familie skulle levere pengene. Store sekker fylt med sedler i dollar, franc, mark og gylden ble lempet inn i en bil.

Sedlene, den gang tilsvarende over 100 millioner norske kroner, veide 400 kilo. En enslig sjåfør la ut på veien med sin spesielle last. Turen gikk Nederland rundt, på vei fra den ene ledetråden etter den andre, før bilen endelig sto på en bru over motorveien utenfor Utrecht. Der fulgte sjåføren den siste instruksen han hadde plukket opp, og lempet sekkene ned en dreneringskanal.

Og så var kidnapperne borte. De «glemte» bare én detalj. De ga ingen opplysninger om hvor de bortførte mennene befant seg.

Tystet og avslørt

Heldigvis for Heineken og Doderer hadde politiet sirklet seg inn på lagerbygningen i Westpoort, gjennom et anonymt brev. Tipset hadde dukket opp ganske tidlig i etterforskningen, men blitt lagt til side for hetere spor. Da politiet til slutt tok opp tråden og spanet på skuret, gjorde de en interessant oppdagelse: En mann låste seg inn. I hånden holdt han en pose fra en takeaway-restaurant i nærheten.

– Et rart sted å spise kinamaten sin, konkluderte spanerne. Etterforskningen dreide seg deretter i all hovedsak om å skaffe seg oversikt over snekkerne som sto oppført som eiere av lageret, og omgangskretsen deres.

To dager etter at pengene var levert, og ingen likevel hadde sett snurten av Freddy Heineken, gikk politiet til aksjon. Et tyvetalls personer med nær tilknytning til Cor van Hout og hans stornesede svoger Willem Holleeder ble pågrepet på ulike adresser over hele byen – men tre av de fem lederne slapp unna i første omgang.

Spesialstyrker slo samtidig inn døren på lagerskuret i havnen. Først fant de ingenting. Så oppdaget de den falske veggen. Og to skjeggete menn med gustne, lettede ansikter.

– Trodde ikke jeg skulle bli glad for å bli omringet av et dusin politimenn, men det var godt dere kom. Jeg begynte å bli litt engstelig. Det skal bli greit med en dusj, sa Freddy Heineken.

Heineken fikk vasket av seg skitten, men aldri frykten. Han holdt en lav profil etter de tre ukene i det lille rommet, og viste seg langt sjeldnere ute blant folk. Heineken døde av lungebetennelse i 2002. I dag er det hans mediesky datter Charlene som styrer familiebedriften. Hun bor i England, og er ifølge The Times landets rikeste kvinne.

Hun er alltid omgitt av livvakter.

Ingen av kidnapperne slapp unna for godt. Cor van Hout og Holleeder ble pågrepet i Paris tre måneder senere, men duoen satt to år i husarrest før de ble utlevert. Noe av tiden gikk med til å skryte av seg selv i pressen. De ble dømt til 11 år i fengsel, og sonet fem av dem. Men gangsterlivet hadde gitt mersmak, og begge fortsatte sine kriminelle løpebaner. Det gikk ille, spesielt med van Hout, som i 2003 ble drept i et attentat. Gutten han en gang stjal mopeder sammen med, Willem Holleeder, er tiltalt for å ha bestilt både det drapet og fem andre i Amsterdams underverden. Rettssaken startet i fjor og er ventet å vare frem til sommeren. Aktoratets hovedvitne er for øvrig Holleeders andre søster – hun som ikke var gift med van Hout – så det er ingen overdrivelse å si at familiesituasjonen er noe betent.

Sistemann i gjengen het Frans Meijer, og han var den som holdt seg lengst på frifot. Han ble tatt i Paraguay så sent som i 1998. Også han fikk et blodig endelikt. I fjor ble han skutt og drept av nederlandsk politi.

Det meste av pengene kom til rette under den store politiaksjonen, men rundt 20 millioner kroner forsvant et sted der ute i forbryternes verden. Kanskje tok Cor van Hout med seg noe i graven, bokstavelig talt. I hvert fall besto gravferden hans av en hvit likkiste som ble trukket av åtte frieserhester, og et følge av 15 limousiner.

Kilder: Vi Menn arkiv, New York Times, Stern.

Vi Menn har skrevet om den nederlandske kidnappingshistorien tidligere, her fra
Vi Menn har skrevet om den nederlandske kidnappingshistorien tidligere, her fra