Verdens mordhovedstad

13.000 mennesker drepes hvert år. I helger blir det trafikkaos fordi køene mot likhusene sprenger gatebildet. Caracas er blitt «verdens mordhovedstad».

Publisert

Sør-Amerika er fylt med gangstere og vold. Men i Venezuela er tilstandene spesielt gruoppvekkende. Hver dag publiserer aviser bilder av lik som er stablet som vedhauger i politibiler og fengslene er styrt av innsatte bevæpnet med granater, skytevåpen og nerver til å drepe enhver vokter som er dum nok til å kontrollere dem.

Siden 2000 er rundt 100.000 venezuelanere blitt myrdet. Selv ikke de døde hviler i fred i Caracas, skytedueller på kirkegårder er helt vanlig. Mens en gjeng begraver sitt døde medlem, dukker gjerne en rivaliserende gjeng opp med en kiste full av automatvåpen.

Kampen om herredømme over distrikter og blodhevn minner sterkt om krigsherrer og Somalia. Det er ikke vanskelig å finne drapsmenn i og rundt Caracas. Den første jeg møtte var 23-årige Carlos, som er så voldelig at både venner og fiender kaller ham Gale-Carlos. Han fortalte med stolthet i stemmen om hvordan han hadde drept for fote de siste åtte årene.

– Vi gikk inn i visse nabolag, 15 stykker av oss, maskerte, med skuddsikre vester, nedlesset med ammunisjon, og bare plaffet løs på alle vi så.

Fullstendig kaldblodige

Han debuterte som drapsmann 15 år gammel. Året etter hadde han to liv til på samvittigheten. Da han var 17, var han en erfaren «sicario», lokal slang for leiemorder. For Carlos er det liksom noe nobelt å drepe en utro ektemann for 3000-4000 kroner eller å likvidere en gjengkompis hvis han bryter reglene.

Hans første drap kom etter at en rivaliserende bande raidet huset til familien hans.

– De lette etter fetteren min, men fordi han ikke var der, skjøt de lillesøsteren hans gjennom munnen og kastet liket hennes ut på gata. Etter det våknet villmannen i meg. Nå har jeg 19 skalper i beltet.

Landets president, Hugo Chavez, hater folk som sier negative ting om Venezuela. Derfor har regjeringen hans klekket ut en «smart» plan for å kontrollere kriminalitet – de har sluttet med å offentliggjøre drapsstatistikk. Ikke et helt perfekt middel mot tøylesløs kriminalitet, selvsagt. I tillegg kommer to andre bekymringer for folk flest – vannrasjonering og mangel på elektrisitet.

– Jeg hadde en pasient på bordet som jeg opererte. Plutselig kom bandittene inn og stjal alle våre klokker og mobiler. Inne på operasjonssalen! sukker en Caracas-lege som ønsker å være anonym for å beholde jobben sin.

Drepte politifolk

I Caracas er det mange av gangsterne som ikke dreper for narkotika. De dreper for å hevne seg, for kontroll av nabolag eller for penger.

– Vi ble betalte leiemordere. Rene blodelskere, sier Gale-Carlos, en hyper og radmager fyr med lange armer.

Og røper hemmeligheten til gjengen hans: Ubegrensede mengder med ammunisjon. Kuler de ikke sparer på.

– Alle ofrene blir funnet med 16, 25 eller 30 kuler i seg. Det er så makabert og blodig. To kuler er ikke nok, men om å gjøre å tømme magasinet, sier Terry Rojas, en politiinspektør i landsbyen El Consejo.

– Kriminalitet blir en del av den daglige kulturen. Vi hadde en sak der en seksåring poserte med geværer og pistoler. Bildet ble tatt av foreldrene hans som en æresgreie. Gjett om han er skjebnebestemt til å drepe og rane?

I flere år har gjengen til Carlos gått for langt. De begynte å drepe politifolk.

– Vi var ute for å rane, forklarer «Fluktkunstneren», den 19-årige livvakten til Carlos.

– Politimannen skjøt først. Så gutten måtte drepe ham. Men han visste ikke at mannen var politi. Det drapet brennmerket oss alle.

Spenningen mellom kriminelle og politifolk er eksplosiv i Venezuela, noe «Fluktkunstneren» kan bekrefte.

– Vi liker ikke å drepe politifolk. Men de plager oss for mye. Går inn i hjemmene våre, banker opp søstre og mødre for at de skal få oss til å overgi oss. Sånt gjør oss forbannet. Hvis du ser en purk, så skyter du mot ham.

Carlos mener at dueller mellom hans gjeng på 15 og politiet er uunngåelig.

– De leter etter oss for å drepe oss. For å slippe å dø selv, må vi drepe.

Auksjonerte bort henrettelse

Etter å ha drept to politimenn, fikk gjengen navnet «politimorderne», og den siste rest av støtte fra nabolaget fordunstet. Deres nærmeste naboer hyret inn leiemordere for å bli kvitt de kaldblodige gangsterne. Derfor flyktet gjengen ut i villmarka og gjemte seg i jungelen i tre-fire dager i slengen, redde for å bli sett i dagslys.

En sommerkveld i 2007 bredte det seg panikk i leiren. Da ble «Rottefjes», Carlos' nestleder, pågrepet av politiet. Carlos var ikke i tvil om at «Rottefjes»ville bli henrettet før soloppgang. Det er, ifølge en pensjonert politimann, stående ordre om å drepe gjengmedlemmer. Men de som arresterte «Rottefjes», var nye i gamet og banket ham opp i stedet etter tur. Og nestenkvalte ham utallige ganger med en plastpose over hodet.

Morgenen etter holdt politiet en auksjon – over rettighetene til å drepe «Rottefjes». Hans fiender bød 20.000 kroner for den spesielle gleden. Men auksjonen ble vunnet av Alberto C. Vollmer (39), en bredskuldret rugbyspiller. Vollmerfamilien er tradisjonelt et aristokratisk dynasti som eier industri og land over hele Venezuela og er en av landets grunnleggende familier.

Vollmer eier også Santa Teresa, en eldgammel romfabrikk som ligger i en dal hvor gjengen «Bløderne» bodde og herjet. Eksentriske Alberto byttet friheten til «Rottefjes»med en kasse ammunisjon. Og garanterte politiet at seks drapsmenn (lederskapet i «Bløderne«) ville forsvinne fra gatene.

Hvorfor ville en mangemillionær beskytte kjente drapsmenn? Og hvorfor lot det gjennomkorrupte venezuelanske politiet seg avspise med kuler i stedet for kontanter?

Svaret er Prosjekt Alcatraz. Her får kriminelle en sjanse til. Men bare en. Prosjekt Alcatraz oppsto på grunn av kriminalitet. I februar 2003 angrep tre bevæpnede ranere Ollmers Santa Teresa-eiendom og stjal masse våpen fra vaktene. Etter en stor menneskejakt, ble guttene tatt. Politiet kjørte trioen inn i jungelen og gjorde klar til henrettelse, med Vollmers sikkerhetssjef som vitne.

– Jeg ba min sikkerhetssjef stoppe henrettelsen. Det kunne vi ikke være med på, sier Vollmer.

Siste sjanse

Men hva gjør en romfabrikkeier med tre bevæpnede ranere? Han gir dem deres siste sjanse til å leve.

– Jeg ba dem jobbe frivillig i tre måneder. Eller så ville jeg overlate dem til politiet igjen. Og de visste hva det innebar. Den første mandagen dukket de tre ranerne opp, men de hadde også med seg 22 venner fra den samme gjengen. Alle ønsket å unnslippe den onde sirkelen av vold og drap.

I dag jobber 114 gangstere på Santa Teresa-plantasjen. Fire livsfarlige gjenger, som også rommet enkelte politimordere, er smuldret bort. En av gutta var en motbydelig psykopat, smilte aldri. Han var den typen du håpet politiet ville utslette. I dag er den samme gutten uteksaminert, og banker løs på spikre i stedet for hoder, smiler Vollmer. Som ved siden av egne røffe overtalelsesevner, også bruker psykologer til å hamre sunn fornuft inn i de tidligere fortapte sjeler.

Alcatraz-ledere er klare på at ikke alle kriminelle – kanskje ikke engang halvparten – verken vil eller kan forvandles. Men det er gode grunner til å holde seg på skolebenken. Hvor lenge overlever du på gata? En gutt som forlot Santa Teresa, ble skutt og drept bare tre dager senere.

Gale-Carlos selv ble plaffet ned bare en uke etter vår samtale. Han stakk av fra Alcatraz for å treffe en kjæreste, men ble møtt av et bakholdsangrep fra rivaler. Kroppen hans var hakket opp i sju deler, et tydelig bevis på at drapet var en hevnakt for en av hans mange sanseløse myrderier. Gjenglederens egen kropp ble bare nok en skrott i Venezuelas pågående blodbad.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her