Foto: Ole G. Olsen

Torgeir den hyperkriminelle

Fortellingen om Torgeir (46) fra Larvik er historien om en reise fra himmel til helvete. Og tilbake igjen.

Publisert

Det var egentlig godt å vokse opp i Larvik på 70-tallet. De var en gjeng unge kompiser, som likte å gjemme seg bort i Bøkeskogen, på en høyde utenfor Larvik, og røyke litt hasj.

I dag er sju av kompisene døde av overdoser, en druknet i rus. Av de tre som er igjen, går én på metadon, én er blitt kristen.

Og Torgeir Larsen er blitt treningsnarkoman.

Mot absolutt alle odds.

Knarkekjøret

Stille og beskjeden, men i opposisjon til en streng far. Torgeir har aldri klart for mange regler. Fra hasj gikk det kjapt over til fleinsopp og LSD. Førti måneder på sjøen gjorde ham definitivt ikke til avholdsmann. Tilbake i Larvik begynte sjokkbrekkene for å skaffe seg øl i helger. I 1983 fikk han – utrolig nok – sin første og eneste dom for narkotika. Fire måneder for kjøp av hundre gram hasj. Men året etter brøt han en livsfarlig barriere.

– Jeg satte min første heroindose. Var nysgjerrig. Så ikke konsekvensene. Dro ofte til Tønsberg og handlet knark. Langerne i Larvik ville ikke selge til oss unge. Jeg har sikkert vært i Christiania i København hundre ganger for å kjøpe hasj. Alt var bedre og billigere der. Da heroin tok styringa, byttet vi handlested til Istedgate. For ett gram heroin betalte jeg 1400–1500 kroner, som jeg kunne selge for 5000 i Norge. I dag er prisen 500 kroner grammet.

Torgeir fikk en ny og brutal lærdom. Når du sitter på varene (heroin), øker ditt eget forbruk. Alle skal ha tak i deg. Utforbakken var bratt.

– På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet var Larvik en stor heroinby. Minst 50–60 knarkere stupte, sier han tørt.

Faen til liv

Året er 2001. Voksenlivet har vært en enveisbillett til helvete. Meningen med livet pipler i ei blodåre. De siste tiårene har vært en skakende og pinefull halting i en kriminell jungel. Stjele, stjele, stjele. Kjøp og salg av knark. Halve dagen går med til å skaffe penger, resten av dagen til å finne ei brukbar åre til det satans he-roinet. Stoffet som har konstant kvelertak på ham.

Nå er bunnen nådd. Noen skamfulle år som uteligger, i grisevær og sprengkulde. Og så, etter at selv den store farsarven er oppløst i dop, har han klynget seg til en stolpe nederst i Karl Johans gate for å tigge. Han er blitt radmager, møkkete, har ikke ei tann i kjeften. Han blir nektet adgang til butikker i hovedstaden. Selv i hjembyen Larvik er han ikke velkommen noe sted.

Torgeir er som et såret dyr. Gjør seg sjukere for å få noen slanter i koppen. Faen til liv. Han har prøvd å daue før. Hvor fristende er det å overleve 2001? Det sløve blikket bikker ned i asfalten. Seks fot ned er det stille og rolig. Er det løsningen?

Foto: Ole G. Olsen

Dom etter dom

Påsken 2006:

For et kaos! Politiet i Vestfold har akkurat tatt seg inn i bopelen til en pågrepet 41-åring fra Larvik, som er mistenkt for bilinnbrudd på Langestrand. Et kjapt overblikk røper at denne husransakelsen vil avdekke masse gjenstander som ikke tilhører leieboeren. På nytt ser det stygt ut for Torgeir i varetektscella.

Etterforskningsleder Jørn Lier Horst står plantet i en binge av tjuvgods og søppel, og begynner å gruble. Som krimforfatter har han vært på flere fengselsbesøk, og et sted fikk han spørsmål om hvor mange fengselsår han til sammen hadde ”delt ut” gjennom de sakene han hadde etterforsket. Noe nøyaktig tall kunne han ikke gi, men det var trolig snakk om flere hundre.

Lier Horst har også vært med på å starte opp ”Gjengangergruppa” i politidistriktet. Målet er å rette et kraftig søkelys på de vanekriminelle i Vestfold og få en markant nedgang i antall innbrudd og grove tyverier. Nå står han i reiret til nummer én på gjengangerlista – Torgeir – som for ikke lenge siden bodde på gata og som fortsatt finansierer sitt heroinbruk gjennom vinningskriminalitet. Ikke engang mirakler kan redde Torgeir fra hans 19. dom.

Hvilket paradoks det er, tenker Lier Horst, at vi i et samfunn som har som grunntanke at man skal hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner, bevisst velger å påføre andre det onde som en fengselsstraff er. Og like viktig: Hva gjør straffen med et menneske? Det hjelper åpenbart ikke en kar som Torgeir.

Foto: Ole G. Olsen

”Kvalm av meg sjøl”

Han beveger seg rundt i bygningen like lommekjent som de ansatte. Men så er da heller ikke Larvik politistasjon et fremmed sted for Torgeir Larsen . Fra Jørn Lier Horsts lune kontor, de kalde avhørsrommene, ned i arresten der han er blitt belyst så ofte i rektum at han nesten fikk brannsår. Og så et muntert byks over terskelen til glattcella. Det er lenge siden han så den fra innsiden. Aldri mer.

– Da jeg sto i leiligheten til Torgeir, begynner Lier Horst, – lurte jeg på hva vi i politiet holdt på med. Han hadde 18 dommer på seg uten at noen hadde tatt et grep. Da føler man seg mer som renholdsarbeider enn politi.

– Jeg vet ikke hva som hadde nyttet, men fengsel funket i hvert fall ikke, svarer Torgeir. Som snart kan feire rusfrihet i tre år, og som ikke lenger ses på som en busemann. Han har syklet Birkebeinerrittet sammen med eksproff og NRK-reporter Dag Erik Pedersen, og er fotballoppmann for Fram. I dag er han en lokal kjendis som alle hilser pent på.

– Men, legger Torgeir til, – fengselet reddet livet mitt innimellom. Jeg var alltid dritt sliten og trengte en pause fra dopkjøret. Fikk spist meg opp på cella. Som narkoman lever man ikke, man bare overlever. Dophuet ditt er i gang hele døgnet. Det jeg faktisk har brydd meg minst om, er politiet, sier Torgeir. Han har sjarm, humor, selvinnsikt, og er brutalt ærlig mot seg sjøl.

Heroinet tar kontroll

Lier Horst: – Vi merket godt at du satt inne. Var du ute og det ble tatt to PC-er fra en fabrikk, var det rett hjem til deg. Men vi måtte jo bevise det. Ofte var tjuvgodset borte.

Torgeir smiler på nytt. – Jeg har sluppet unna mye. Lyktes kanskje åtte av ti ganger. Rappet mest fra bedrifter. Har bare gått inn i private hjem to ganger. Kan jo ikke rundstjele folk fordi jeg har et heroinproblem.

Rusmisbruk gjør deg til vinningskriminell. Nonstop.

– Jeg raidet nesten alle kolonialer. Jeg stælte så mye øl. En dose heroin om morran for å få ting på skinner, deretter sekk på ryggen og inn i en butikk og hente en kasse øl. Enkelte dager stjal jeg 11 kasser øl på den måten. Eller sammen med kompiser i en bil. Startet i Brevik. Da vi kom tilbake til Larvik, hadde vi 50 kasser i bilen. Det byttet vi mot hasj og penger. I Oslo rappet vi ost og sjokolade og pornoblader.

Hvor mange PC-er han har rappet i Larvik, har ikke Torgeir tall på. Ikke flatskjermer heller. Men sjokkbrekkene var livsviktige. De skaffet ham dop i to dager til. Noen ganger visste han at han ville bli tatt. Men en heroinist bryr seg ikke. Han må stjele. Og da moren døde brått i -97 og faren begikk selvmord like etter, gikk det helt på dunken. Torgeir flyttet ut på gata.

– Jeg lå ute i seks år. Skulle vært dau. Husker jeg lå i et skur ved Lågen, om kvelden gjorde jeg klar en dose til frokost. Om morran var sprøyta frosset til is. Det var minus tretti. Da jeg ble puttet inn for 16. gang, tenkte jeg: Pokker, jeg er ikke verdens smarteste.

Foto: Ole G. Olsen

Reddet av to kattunger

Den usannsynlige redningen dukket opp i form av katteunger som Torgeir fikk ansvar for. Når han tidligere hadde fått penger på sosialen, var det strake veien til Oslo og kjøp av heroin. Nå brukte han pengene på kattene. Da han fikk trøbbel med nye utbetalinger, sluttet han å røyke for å gi pusene mat. Sommeren 2007 bestemte han seg for å fengsle seg selv. Kvitte seg med en reststraff for å ha rappet en PC fra billettkontoret på kaia. Vel ute igjen fikk han Subutex som skulle kompensere for heroinsuget.

– 8. januar 2008 var jeg på vei for å hente mer Subutex. Da fikk jeg en aha-opplevelse. Selvrespekten flommet inn over meg. Jeg kunne ikke skylde på andre lenger. Jeg var fucka i fengsler, fucka på sosialen. Faen ta dem, tenkte jeg. Jeg ville leve. Ikke bare overleve.

Jørn Lier Horst er imponert av den tidligere hyperkriminelle. – Noe av det morsomste i politiet er å levere tilbake tjuvgods – f.eks. en lommebok med bilder av barnebarna – til eieren. Og at noen på skråplanet kommer på rett kjøl.

– Alle hadde gitt meg opp, smetter Torgeir inn.

– De hadde nok det, repliserer Lier Horst. – Derfor står det stor respekt av deg.

Når dette leses, er Torgeir på sykkeltur i Himalaya. Livet smiler endelig bredt til ham. Og Torgeir smiler tilbake.

Med nye tenner.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her