Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)

Slik var dødsleiren i Norge

I Mallnitz-leiren i Nord-Norge skulle fangene gjøre én ting: Dø.

Publisert

Grove krigsforbrytelser skjedde i Lyngen-området på tampen av andre verdendskrig, viser ny dokumentasjon systematisert av Storfjord kommune og Narviksenteret.

I Kitdalen og dens sidedaler ble det etablert åtte primitive fangeleirer. En av dem, den såkalte Mallnitz-leiren i Norddalen, var en regulær dødsleir. Hit ble syke og utsultede krigsfanger sendt for å dø.

En alliert krigsforbryterkommisjon avdekket våren og sommeren 1945 tre tilfeller av kannibalisme blant de utsultede fangene. En russer stekte og spiste hjernen til en medfange som var henrettet med et skudd i hodet. Tre andre fanger gikk løs på låret til en død medfange.

- Kannibalisme var svært uvanlig i de tyske fangeleirene i Norge og vitner om ekstreme forhold i Storfjord, sier forsker Michael Stokke til Nordlys.no.

Han er spesialist i fangehistorie ved Narviksenteret, en nordnorsk stiftelse for historieformidling, menneskerettigheter og fredsbygging.

Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)

I løpet av 1944 raknet det på flere fronter samtidig for Adolf Hitler. Finland ble tvunget ut av krigen og til å vende våpnene mot sine tidligere tyske allierte. Samtidig gikk russerne på offensiven på Murmansk-fronten som sto midtveis mellom Kirkenes og den russiske havnebyen.

Hele Nordfronten, angrepet på Sovjetunionen i nord, kollapset. 200.000 mann og 60.000 hester måtte trekke seg vestover og inn i Nord- Norge. Ved Lyngenfjorden ble en ny forsvarslinje etablert. Den røde hær skulle stoppes av «Festung Lyngen», eller Lyngenlinja, 550 bunkere mellom den dype fjorden og grensen til Sverige.

Den tyske armeen brakte med seg 7000 til 8000 krigsfanger som ble satt til å bygge veier og bunkere i fjellet, et hardt arbeid på magre rasjoner.

I Lyngen-området ble det i all hast etablert minst 20 fangeleirer fra høsten 1944, har Michael Stokke ved Narviksenteret dokumentert. De fleste leirene ble drevet i regi av Organisation Todt, en halvmilitær byggeorganisasjon som opererte i alle tyskokkuperte land.

En oversikt over leirene rundt Lyngenlinja pr. 1. april 1945 ser slik ut, med antall fanger:

  • Kvesmenes 4 leire, 890
  • Kitdalen 2 leire, 515
  • Sørdalen, 178
  • Skibotn 4 leire, 1385
  • Falsnes, 465
  • Bentsjord, 716
  • Signaldalen, 728
  • Lulle, 177
  • Øvergård, feltlasarett, 45

Til sammen ble det på dette tidspunktet registrert drøyt 5000 fanger i området. Mange var omkommet i løpet av høsten 1944 og vinteren 1945. En del syke fanger var sendt sørover.

Etter frigjøringen kom en alliert kommisjon sammen på Grand Hotell i Tromsø 28. mai 1945. Initiativet ble tatt av den norske obersten O. Munthe-Kaas. Opplysninger om tyskernes behandling av russiske krigsfanger i Kitdalen tydet på krigsforbrytelser.

Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)

Kommisjonen ble ledet av en engelsk offiser, kaptein McGill. Den besto for øvrig av en amerikansk kaptein, en russisk delegat, fylkeslegen i Troms, distriktspolitisjefen, statsadvokaten i Troms, tolker og militære fotografer. En norsk og en svensk patolog, spesialister på endringer i vev og celler, ble knyttet til kommisjonen som eksperter.

Med utgangspunkt i Lyngenfjord hotell i Storfjord begynte kommisjon sitt dystre arbeid. Fire tyske offiserer, deriblant to leger, ble benyttet som «veivisere».

Kommisjonen konsentrerte seg raskt om den såkalte Mallnitz-leiren, oppkalt etter en by i Østerrike som de andre leirene i området. Mallnitz lå i Norddalen like etter de bratte kneikene opp fra Kitdalen.

Kommisjonen fant ut at Mallnitz-leiren var etablert som en vanlig arbeidsleir i november eller desember 1944. Fra 16. april 1945 fikk den en ny funksjon. Den ble en dødsleir som tok imot fanger som var for syke til å arbeide med Lyngenlinja.

De ansvarlige tyske offiserene viste ingen nåde med de syke. De fikk halvert sin sparsomme matrasjon, mens de som fortsatt var i stand til å arbeide fikk doblet sin. Maten ble altså tatt fra de sykeste og gikk til de som ennå var friske.

Mallnitz-leiren besto av seks primitive hytter på cirka 30 kvadratmeter. Da kommisjonens medlemmer stakk hodet inn i en av hyttene, ble de sjokkert over forholdene.

Golvet besto av pæler som var satt rett ned i jorda. I et hjørne fløt vann. Veggene var kun en meter høye og var lagd av jord og torv. Taket besto av bjørkeris som ikke kunne holde regnvann ute.

«Sengene» til de syke fangene besto av bjørkestammer med netting spent opp mellom. Her ble fangene lagt tett i tett, i tre høyder. Et vitne forklarte at det sov 68 mann i en slik hytte, Fangene lå rett på gulvet eller på nettingen i ulltepper. Det fantes ikke madrasser i leiren.

Vanlige matrasjoner i dødsleiren Mallnitz var slik:

  • Frokost: Varmt vann, av og til te.
  • Klokka 12: 800 eller 900 gram suppe, lagd av 2 kilo dårlig mel rørt ut i 150 liter vann.
  • Kveld: 100 gram brød, 800 gram hermetisk kjøtt eller 500 gram margarin til deling på fire-fem mann.

De syke fangene fikk halvparten, eller mindre, av denne rasjonen. Dette ble det gjort et nummer av ovenfor fangene. De tyske vaktene forklarte at slik skulle det være.

Foto: E. Ross Jenney (Narviksenteret/Medical Opinion & Review)

En rekke av fangene i Mallnitz-leiren ble gitt injeksjoner av tysk sanitetspersonell i løpet av oppholdet. Det dreide seg om en mørkebrun væske.

Den russiske fangen Ivan Kolatsjkov kom til Mallnitz-leiren 28. april 1945. Han fikk til sammen fem injeksjoner av en tysk sanitetssoldat, de fire første i armen og den siste i hjertet. Kolatsjkov overlevde, men mange av dem som fikk injeksjoner ble syke og døde. 20 fanger fikk i dagene 1. til 5. mai 1945 en injeksjon hver om kvelden. 18 av dem ble funnet død morgenen etter.

Kommisjonen oppfattet det slik at injeksjonene ble gitt for å ta livet av syke fanger. Historikeren Michael Stokke ved Narviksenteret tviler på påstanden. Han tror det må ha dreid seg om injeksjoner med kamferolje, en løsning av 20 prosent kamfer i olivenolje, som var vanlig å gi ved hjertesvakhet.

Flere fanger som fikk injeksjoner overlevde. Problemet var at det i en del tilfeller ble gitt for store doser og da er kamferoljen dødelig.

2. mai 1945 arbeidet den russiske fangen Aleksej Pokhvalov i skogen ovenfor Mallnitz-leiren. Han fikk ordre om å løfte en vedstrange, men klarte det ikke. Fangen ble slått og brølt til, men klarte fortsatt ikke å løfte strangen.

Vakten vendte seg til en underoffiser og klaget over at Pokhvalov var lat. Underoffiseren ropte da ut sin ordre: «Skyt ham!»

Fangen ble skutt på nært hold med rifle. Skuddet gikk inn like under øyet. Han ble liggende der han falt før han neste dag ble kastet i en massegrav.

Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)

Fire massegraver

Rundt Mallnitz-leiren fant kommisjonen fire massegraver. Da de ble gravd opp, viste de seg å inneholde 143 lik.

Den første massegraven ble oppdaget like ved veien nedenfor leiren. Den var om lag ti meter lang. 104 lik var lagt side om side i fire-fem lag oppå hverandre. Graven var forsøkt skjult med jord, steiner og torv.

I en annen massegrav fant kommisjonen 25 forbrente lik sammen med rester av ved.

Likene ble brakt til Kvesmenes for undersøkelse og obduksjon. De rettslige avhørene avdekket tre tilfeller av kannibalisme i Mallnitz-leiren.

En av de siste dagene i april ble en svak fange jagd ut av an brakke og slått. Han ble ført til massegraven nedenfor leiren.

En underoffiser, som gikk under navnet Sock-Sock blant fangene, ga ordre om at fangen skulle skytes. Skuddet traff pannen og sprengte kraniet. Medfangen som begravde den døde tok hjernen med, stekte den og spiste den. Han overlevde marerittet i dødsleiren.

Et annet tilfelle av kannibalisme skjedde så sent som 6. mai 1945. En russisk sanitetssoldat døde. En av fangene skar ut et stykke av låret. Tyskerne oppdaget dette og kommanderte samtlige fanger inn i hyttene. Ransakingen avslørte menneskekjøtt i kokekaret til tre fanger.

Samtlige fanger ble kommandert ut til oppstilling. De tre ble tatt fram og henrettet med automatvåpen. Alle tre ble skutt i mageregionen.

Kommisjonens rapport avdekket at 272 fanger fra ulike leire i Lyngen-området ble sendt til dødsleiren i Norddalen. Kun 67 av disse overlevde oppholdet i Mallnitz-leiren, en dødsprosent som gjør at leiren fortjener sitt rykte som en utryddelsesleir.

Kommisjonens rapport ble brukt som bevis i krigsforbyterprosessen i Nürnberg mot generaloberst Lothar Rendulic, offiseren som var ansvarlig for tilbaketrekningen til Lyngen og den brente jords taktikk i Nord-Troms og Finnmark.

Norges sak mot Rendulic ble ikke vellykket, men han ble i 1948 dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser i Jugoslavia og i Finland. I 1951 ble straffen omgjort til ti år. Han slapp ut av fengsel samme år.

Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)
Foto: Bjørn Winsnes (Narviksenteret)

- Forverret av improviserte forhold

Hvordan kunne forholdene for krigsfangene bli så ille mot slutten av krigen?

Historikeren Michael Stokke ved Narviksenteret har forsøkt å svare.

- Fangene var først og fremst arbeidskraft for tyskerne, de ble sett på som «undermennesker». Selv om de fleste ble bedre behandlet mot slutten av krigen, så var forpleiningsrasjonene alltid for små til å kunne arbeide godt og ha god helse.

- Hvorfor ble forholdene så ille i Storfjord?

- Det var improviserte forhold fordi de tyske styrkene i løpet av noen få måneder skulle etablere en ny forsvarslinje. 7000-8000 fanger ble høsten 1944 kommandert opp i høyfjellet der de ble satt til tungt arbeid. Snøen kommer, hyttene er elendige, det finnes ikke sykestue i nærheten. Der var altså en blanding av for lite mat, dårlige klær og hardt arbeid med ingen lege og sykestue som gjorde at så mange døde.

- Hvordan var forholdene i Storfjord sammenliknet med andre leire?

- Det er dokumentert verre tilfeller for russefangene på Trondenes og Engeløy i slutten av 1942 og begynnelsen av 1943. Da døde seks fanger hver dag, hele 30 prosent døde på et halvt år. Så der var det enda verre.

Til vanlig døde det ikke så mange fanger i fangeleirene i Norge. Sjefene i leirene kunne gjøre ting bedre eller verre hvis de ville. Jeg rangerer alltid leirene fra dårlig og nedover. Ingen leirer var gode.

- Er det noen tvil om at de syke ble plassert i Mallnitz-leiren for å dø?

- Nei, de ansvarlige tyske offiserene foretok en utvelgelse. De som kunne arbeide, fikk dobbel rasjon. De syke fikk halvert sin og ble samlet i Mallnitz. Det var ikke rasjoner man kunne leve på.

- Kommisjonen la vekt på injeksjonene som ble gitt, at de ble satt for å ta livet av de syke fangene. Du tviler på det?

- Jeg har kilder som viser at noen av sanitetsoffiserene protesterte på behandlingen av fangene. Slik jeg ser det, må det ha vært snakk om injeksjoner med kamferolje, en vanlig behandling ved hjertesvakhet. Det kan ha dreid seg om urutinerte tyske sanitetssoldater som ikke var klar over at for store doser av kamferolje førte til forgiftning og dødsfall.

- Tallet på døde fanger i Storfjord varierer mellom ulike kilder. Hva er det riktige?

- Det korrekte tallet på antall døde fanger i Storfjord ser ut til å være om lag 800. Mot slutten av krigen døde 150 i løpet av halvannen måned. De tre tilfellene av kannibalisme er godt dokumentert gjennom fotografier tatt ved oppgravningen.

Fordi 6. bergarme høsten 1944 hadde mange tusen fanger for hånden, så kunne de presse dem. Hele 50 prosent av fangene var for utslitte til å arbeide i april 1945, viser tyskernes egne oversikter. Men det er et mangefasettert bilde, noen tyske sanitetsoffiserer sa ifra hva som ville skje om det ikke ble gitt bedre forpleining. De sendte også bort flere tusen svake fanger, de kom sørover, helt utslitte, der flere døde. Og flere døde etter krigen, i Øverbygd og Overgård der det var lasarett.

Av 550 syke fra Kitdalen som ble innlagt på det tyske lasarettet på Øvergård etter krigen, døde 97. Ytterligere 200 døde på det improviserte feltlasarettet som tyskerne hadde opprettet på Skjold, Øverbygd. Mange av disse kom også fra Storfjord, sier Stokke.

- Skal ikke glemmes

Ordfører Sigmund Steinnes i Storfjord er tilfreds med at krigshistorien i området blir bedre dokumentert.

- Det er viktig at denne tragiske historien i tilknytning Lyngen-linja ikke blir glemt. Ungdommen må få kjennskap til dette, sier han.

Hver 17. mai hedres krigens ofre i kommunen. For ordføreren er det likevel kommet fram mange nye opplysninger og detaljer. At det forekom kannibalisme i leirene, var ukjent for ham.

- Det er sterke historier. Syke fanger fikk matrasjoner det ikke gikk an å overleve på. Slik bærer dødsleiren navnet sitt med rette, sier Steinnes som tror at opplevelsen av landskapet i Storfjord vil få en ny dimensjon hvis man er bevisst krigshistorien. Den vil også kunne brukes i skolen.

Kilder:

  • Stokke, Michael: «Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-45. Hvordan ble slike forhold mulig i Storfjord?». Foredrag.
  • Lund, Gabriel: «Tyske krigsforbrytelser i området Storfjord - dødsleiren i Kitdalen». Foredrag.
  • Soleim, Marianne Neerland: «Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945 antall, organisering og repatriering». Dr. art-avhandling.

Les mer på Nordlys.no.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.