<b>DEN BRØLENDE FAR: </b>Hva hadde idrettsnorge vært uten en brølende far?
DEN BRØLENDE FAR: Hva hadde idrettsnorge vært uten en brølende far? Foto: Illustrasjon: Per Reidar Møkleby

Vi Menn - Oss Gutta

Hurra for alle fedre som drømmer om at sønnen skal bli fotballproff

Lytt til Vi Menns nye podcast Oss Gutta. 6. episode: Peter Nagy om brølende fedre på sidelinjen.

Publisert Oppdatert

Når vi hyller våre idrettshelter, må vi huske på at bak hver gullvinner står det en rekke støttespillere som har bidratt til suksessen.

Vi Menns nye podcast, Oss Gutta, i 6. episode: Peter Nagy om brølende fedre

Hurra for skismørere, for trenere, for mødre som har solgt vafler på stevner og vasket skittent treningstøy, for publikum som har løftet heltene fram, hurra for sponsorer og for Olympiatoppen som legger alt til rette for våre beste.

Men aller mest, hurra til idrettsstjernenes fedre, uten dem hadde vi ikke hatt en eneste gullmedaljevinner. Noen av dem er også blitt kjent på grunn av sitt engasjement.

I fremste rekke står Finn Aamodt, som ikke bare pisket fram sin egen sønn Kjetil André til eventyrlig suksess, men en hel generasjon alpinstjerner.

Da Petter Northug jr. håvet inn gull, var pappa John aldri langt unna med gliset sitt, fremdeles blågrønn mellom tennene etter å ha tygd egne Swix-blandinger til barna sine i årtier. å skape en idrettshelt av barnet sitt krever et enormt arbeid.

Som engasjert pappa må du jobbe med ungen din helt fra bleiestadiet. Ja, noen fedre har også hatt vellykkede eksperimenter med å spille «Ja, vi elsker» ganske mange ganger for ungene sine mens de er i mors mage.

Når barna står på egne bein, begynner det virkelig arbeidet. Da er det på med alpinskiene, inn i støvler som rekker opp til bleien og bare slippe dem ut i bakkene.

Norske skibakker er full av småunger som suser friskt rett ned i bakkene. Det er jo lettere enn å svinge. Det er når de bråstopper, i en dam av blod, tårer og urin og vil hjem til mamma, at utfordringene begynner.

Det er da far skal motivere barnet med lokkemidler som pølser og sjokolade, avbrutt av skrik og kjefting når han mister tålmodigheten.

En porsjon ravende galskap er en viktig egenskap hvis du skal lykkes som pådyttende far. Suksessformelen har gitt tallrike gullmedaljer i ulike vinteridretter, men merkelig nok, der hvor norske fedre har lagt ned størst arbeid, på fotballbanens sidelinjer, er resultatene uteblitt.

Til tross for alt fedrene har kjempet og mødrene har grått for sine fotballsparkende unger, kan Norge fremdeles ikke vifte med noe annet enn bronse i OL i 1936.

Jeg har fulgt fotballsparkende barn fra sidelinjen i en årrekke og da på kjøpet, engasjerte fedre. En far vil alltid ha mest greie på hva sønnen skal gjøre på banen, og da er det naturlig at han med en gang sønnen får ballen roper: «Ta med ballen oppover sidelinjen!» «Sentre til Karl-Robert!», «Drible!», «SKYYYT!».

Dette fører til at hvis far ikke sier noe, vil gutten stoppe opp med ballen, kikke mot sidelinjen og lure på hva han skal gjøre med ballen.

Det er viktig for en far å ha ambisjoner på sønnens vegne. Alle fedre bør tenke at en dag spiller sønnen på Barcelona, selv om sønnen er treg og tjukk, har to venstrebein, treffer lufta oftere enn ballen, dukker når han skal nikke og egentlig tenker på noe helt annet.

At ingen på Gutter 12-laget kommer til å spille på A-laget til Korsvoll engang, og at de fleste slutter med fotball når de er 17, spiller ingen rolle.

Fotball skal være alvor, ikke gøy.

Engasjementet til en ivrig far vil selvfølgelig strekke seg mye lenger enn sønnens spill. Medspillere får også gode råd, motstanderne får så hatten blir tredd nedover ørene deres, og dommeren, som også er 12 år, blir skjelt ut å han eller hun aldri glemmer det.

For mens far i alle sammenhenger spiller en rolle, enten som krypende arbeidstager, tøfflusektemann eller snilekjører i Passat, kan han endelig slippe seg løs og brøle ut sitt rette jeg på sidelinjen på fotballbanen.

Og selv om 999 av 1000 barn bukker under for presset og får idrett i vrangstrupen istedenfor en medalje rundt halsen, kan vi glede oss over den ene som klarte det, takket være far. Én ener er ikke nok til et fotballag, men nok til mye gull og moro i Sotsji.

Hurra for far!

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her