<b>HØR OG LES: </b>I Oss Gutta forteller Vi Menns reportere ufiltrert om alle sine svakheter. Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby
HØR OG LES: I Oss Gutta forteller Vi Menns reportere ufiltrert om alle sine svakheter. Illustrasjon: Per Ragnar Møkleby

Vi menn - oss gutta

Slim Fit. Overalt. Hvorfor har ingen Fat Fit?

Lytt til Vi Menns nye podcast, Oss Gutta. 2. episode: Peter Nagy om sitt liv som rund.

Publisert Oppdatert

Hør Peter Nagy i vår nye podkast "Oss Gutta": Mitt liv som rund:

Vi Menns nye podcast, Oss Gutta, i 2. episode: Peter Nagy om sitt liv som rund:

Du kan også høre og abonnere på "Oss Gutta" direkte på Soundcloud.

Det var fjerde juledag jeg tok beslutningen. Jeg hadde akkurat fortært restene fra julaften og de foregående juledagene, pinnekjøtt, lutefisk, stekt and, kokt torsk og tynnribbe. Merkelig navn, tynnribbe, burde heller hete tjukk-og-feit-ribbe.

Å hive i seg middagsrester er min måte å rydde kjøleskapet på. Moren min sa at jeg burde hive restene, hun syns at jeg var tjukk og sa det gjerne. Jeg gjorde som hun sa, jeg heiv alt sammen, i meg. Jeg vurderte å helle godsakene opp i blenderen, og kjøre det til en glatt julesmoothie. Lettere å få det i seg da, men tenkte at det ville vært vulgært, er i bunn og grunn en feinschmecker.

Det ble noe kaldt, noe mikrobølgevarmt, og et melkeglass med akevitt for å holde maten på plass etterpå. Brettet med Link mot halsbrann og andre lumske syreangrep fra galleblæren var for lengst tømt, og jeg følte meg temmelig oppblåst og uvel da jeg rullet meg opp på den digitale badevekten.

102 kilo sto det i grønt neon mot svart bakgrunn, eller 0,1 tonn som noen onde venner liker å si. Den magiske tresifra-grensen hadde blitt sprengt som et råttent eple i møte med bakken. Jeg hadde samtidig tatt skrittet fra overvektig til feit på den forbaskede BMI-skalaen, der jeg må ned i 79 kilo for å få klassifiseringen normalvekt. Eventuelt bli 2,03 meter på strømpelesten.

Så jeg bestemte meg for at i 2018 skulle jeg virkelig gå ned i vekt. Jeg skulle bli så tynn at folk måpte når de så meg, og klærne skulle henge og slenge rundt kroppen min. Det var bare så vanskelig å finne ut hvilken dag jeg skulle begynne kampen mot kiloene. Det kom alltid noe i veien, et forsinket julebord, gutteturer, øl og potetgull og champions league på TV med kompiser, og ikke minst, et kjøleskap som alltid "bjudar på", som de sier i Sverige.

I mitt nye hjem er veien fra TV-sofaen til kjøleskapet mye kortere, faktisk bare tre meter, og jeg forbrenner ikke mange kalorier på en så kort tur, selv om jeg nå tar turen langt oftere. Min kollega, som er livredd for å bikke 75 kilo, skeier gjerne ut med en kopp te til kvelds, et tips han har delt med meg flere ganger.

Jeg prøvde det samme en gang, og ble så fornøyd med at jeg hadde fått i meg teen at jeg belønnet meg med et brett med tortillachips, som jeg toppet med en halv kilo jarlsbergost, jalapeño og chorizo, og gratinerte i ovnen til osten boblet av fryd. Retten kan anbefales på det kvalmeste, gjerne med en bøtte øl og noen fordøyelsesmiddel til.

Å være rund har sine sider. Noen får så lyst til å klappe meg på magen som strutter ut i luften som en globus, at de til og med gjør det. Jeg har snakket med høygravide kvinner som har opplevd det samme, i likhet med meg syns de ikke at det er noe festlig å bli klappet på magen. Men jeg misunner gravide kvinner, etter noen måneder som tjukk, kan de bare føde, og vips, så er de tynne igjen.

Noen ganger ser jeg ekstra tjukk ut på bilder. Det skyldes selvfølgelig delvis at jeg er tjukk. Har du lagt på deg 30 kilo, uten å ha blitt høyere, så har jo kiloene lagt seg et sted. Men det skyldes også at jeg har prøvd å trekke inn magen når noen skal knipse meg. Det som skjer da, er at jeg fyller hele kroppen min med luft, og dermed eser overkroppen ut som en zeppeliner. Det er ikke særlig vellykket.

Det er ikke så gøy å kjøpe klær når du er tjukk. Butikkene bugner av fine skjorter jeg har lyst på, men på alle sammen står det "Slim Fit". Når jeg spør damen i butikken om de har noen skjorter i "Fat Fit", begynner de å le, men de har det ikke, altså. Buksene vil liksom ikke henge på hoftene slike de gjorde i gamle dager, for hoftene har gått undercover, under et solid lag med spekk.

Buksene siger ned, og da må jeg trekke dem opp ved å ta tak i dem med en hånd foran og en bak. Det ser ganske teit ut. Ja, jeg kan tøyse fælt om livet som tjukkas, men syns jeg at det er gøy når andre tuller med meg om det? Nei, jeg gjør ikke det.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her