Foto: (Privat)

HOLD FAST!

Øyeblikket da Samuel Massie sluttet å være en drittunge

Livets vendepunkter kan komme overraskende. For Samuel Massie kom det en vinternatt, gråtende, iskald og uten selvtillit da han måtte fyre sitt første bål.

Publisert

TIL LESEREN: Samuel Massie skulket skolen i Bergen så mye, og var så utafor, at moren ble desperat. Hun søkte ham i all hemmelighet inn på en friluftsfolkehøgskole i Nord-Norge. Motvillig sa bygutten Samuel ja. Teksten om hans store vendepunkt starter med at han, kameraten Andreas og resten av klassen skal sove ute i telt vinterstid. Samuel har aldri gjort det før...

«Hvordan går det på damefronten da, Andreas?»

Andreas og jeg er på vei bortover landeveien, vi skal treffe resten av klassen i skauen. Vi skal på fjelltur.

«Det er ikke er så mange skjønne damer her som jeg hadde håpet, men jeg har fått øye for en, da», svarer Andreas med et lite blunk i øyet.

Jeg vet hvem det er, jeg har sett ham flørte med hun på hestelinjen.

«Nå som vinteren endelig er kommet, får jeg vel prøve å få til snøhuleplanen min», sier Andreas.

Les også: Han mistet tre kamerater i isødet - nå forteller han sin historie

Etter tre måneder her har jeg ennå ikke funnet meg en samedame. Det er ikke så lett som jeg hadde trodd. Vi er mer isolert fra samfunnet enn jeg hadde regnet med. I lokalområdet finnes det absolutt ingen damer, eller, da må man velge om man skal gå opp eller ned i alder. Det finnes nemlig ingen videregående skoler på halvøyen, så når damene fyller 15, flytter de til byen for å gå på skole og kommer ikke tilbake før i slutten av 30-årene. Så på spørsmålet om jeg skal gå opp eller ned i alder, har jeg funnet ut at en 40 år gammel samedame ikke hadde vært helt feil, men dessverre har jeg ikke fått napp.

«Bare vent», sier jeg litt selvironisk, «jeg har sett en relativt pen lokaldame her, og for et par dager siden sa hun til og med hei til meg på butikken, jeg begynner rolig», blunker jeg til Andreas. Vi ler.

Det er kaldt, men solen skinner. Jeg har tatt på vinterskoene, for joggeskoene fylles med snø så fort jeg kommer ut døren. De fleste på skolen bruker gamasjer, men det hadde jeg faktisk aldri hørt om før jeg kom hit. Sekken gnager litt. Vi skal kun på dagstur og jeg har fått en pakkeliste av skolen. Vet ikke om jeg husket alt, men jeg pakket i hvert fall mat, vedkubber, fyrstikker, avispapir og en stor cola. Colaen sto ikke på listen, men der tok jeg meg litt kunstnerisk frihet. Det er nok vedkubbene som gjør at det gnager. Planen er at vi skal gå et par timer opp i skauen før vi skal lage hver vår leir. Jeg får øye på skoleklassen. Vi er ikke sene for en gangs skyld, men det er bare flaks. Klassen begynner å flire og peke på meg og Andreas. Hva er det vi har gjort nå? Rektor er også her. Han er ikledd turklær. Han tar ordet:

«Jarle (Andhøy, red. anm.) kunne dessverre ikke delta ettersom et av mannskapsmedlemmene hans på «Berserk» ligger på sykehus i Indonesia.»

Les også: Dette er et fengsel

«Berserk» er båten til Jarle, han har visstnok verdensrekord i å seile lengst nord med en seilbåt, det er litt kult, og nå er han på vei ned til Sydpolen for å hedre en eller annen polfarer. Der må det være kaldt. At noen gidder slikt. Jeg skjønner meg ikke på Jarle.

Vi begynner å traske oppover fjellet, vi går på veien så vi slipper å vasse i masse snø.

«Tenk å seile jorden rundt da», sier Andreas.

Jeg tenker litt på det selv, det kunne jo vært kult å reise. Jeg skal til Kos i Hellas med en guttegjeng neste sommer. Men Jarle reiser litt annerledes enn oss, tror jeg. Han seiler til og med utenfor rekkevidden av telefondekning. Tenk det da. Han er uten telefon i flere uker! Jeg tror heller ikke han har TV på båten, så hva er det han egentlig gjør når han er på havet? Det må jeg huske på å spørre ham om neste gang.

Veien smalner, jeg får snø opp til anklene nå. Klokken er kanskje 13.00, så det er lyst en stund til. Jentene foran ler fremdeles og peker på meg og Andreas.

«Hva er det dere ler så grådig av?» spør jeg.

Natalia snur seg mot meg, hun prøver å svare, men ler fortsatt.

«Dere kan jo ikke gå på fjelltur i olabukse!» Jentegjengen ler enda høyere. Både Andreas og jeg har blå olabukse og hettegenser, men heldigvis har vi jakke på også.

«Hva er galt med det, da?» spør jeg.

«Det merker du nok etter hvert», ler Natalia, «spesielt i denne temperaturen!» Jentene fniser, jeg vet at vi er bygutter, men det er vel ikke så morsomt.

Les også: Ingen eier noen vidde

***

Jeg er sliten, vi har gått i tre timer. Det er mye bevegelse på denne skolen, mer enn i Bergen. De eneste gangene jeg brukte krefter i Bergen, var når jeg løp etter bussen. Men som regel gadd jeg ikke, ventet bare på neste. Vi går på en liten sti, og nå angrer jeg på at jeg ikke har kjøpt gamasjer, skoene fylles med snø. Men det er faktisk litt kjekt å gå i naturen, dette er i hvert fall en bedre skole enn den jeg gikk på før. Her er det meste praktisk, og jeg får prøve ting. Det er vel for så vidt ikke en skikkelig skole, men for meg var alternativet å slutte helt med skolen. Da blir dette en fin mellomting.

Jeg begynner å miste følelsen i bena. Faen, det var dumt å bli med på denne turen.

Rektoren peker på en fugl.

«Se der! En rype. Hadde jeg hatt med haglen min, skulle den fått smake.»

Jeg smiler, men faller tilbake i tankene mine. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre etter dette året. Jeg har ingen anelse. Jeg gruer meg allerede. Da blir det på’n igjen med mas fra mamma. Jeg begynner å like måten Jarle Andhøy lever, bare seile vekk fra alt. Var det derfor han begynte å seile? Kanskje han hadde mange som forventet så mye av han, han også? Som ble skuffet? Kanskje han også var skolelei? Om jeg skulle seile vekk, er det for å komme meg vekk fra alle forventningene.

Snøen gir etter, og høyrebenet mitt sklir en halvmeter rett ned.

«Faen», sier jeg, og Andreas ler. Jeg sliter med å komme opp, den jævla sekken på ryggen. Han strekker frem hånden og teller til tre. Jeg fyker opp av hullet. Foten er iskald, jeg kan ikke se sokken, den er dekket av snø. Jaja, sier jeg til Andreas, på neste tur blir det gamasjer.

Lengre fremme ser jeg rektor stopper. Jeg er sistemann.

Les også: Hva skjedde med Villmarksjenta?

«Vi er nå kommet opp til vannet vi skal slå leir rundt. Jeg håper alle har med seg ved?» Jeg ser etter vannet.

«Jeg vil at alle skal spre seg og finne hver sin leirplass hvor dere skal sette opp leirbål. Og for all del, IKKE gå på isen, den er ikke trygg!»

Jeg ser at snøen er flat lengre borte, kanskje vannet er der? Det har kommet tåke. En skikkelig nordnorsk vinterdag, tenker jeg. Jeg synes egentlig ikke dette er så gøy. Jeg er sliten og skikkelig kald. Alle sprer seg. Jeg begynner å gå. Vet ikke helt hvor jeg går, men vekk fra vannet, nedi der skal jeg i hvert fall ikke. Jeg ser etter et godt sted til å slå leir, men hva et «godt sted» er, vet jeg ikke. At det er mange trær der? Eller kanskje få trær, i tilfelle de tar fyr, blir det ikke skogbrann? Det er skikkelig kaldt. Jeg vasser i snø til knærne. Og det er ikke bare i skoene jeg kjenner snøen nå. For hvert steg kommer det iskald snø på lårene. Buksen er blitt stiv, den er frosset. Jeg angrer på at jeg ikke tok på regnbukse, da hadde jeg i det minste vært tørr.

Jeg får øye på et sted jeg tror kan passe, lite snø, ikke for mange trær og ikke for få. Jeg kaver meg gjennom snøen og slenger den tunge sekken opptil et tre. Jeg er våt på bokseren også. Dongeribuksen har seget ned så jeg har fått snø direkte på bokseren. Når skal jeg lære at det ikke lønner seg å sægge i naturen? Dumme meg, tenker jeg.

Les også: Alene ute ...

Men det er litt fint her. Det eneste jeg hører er vinden mellom trærne, litt fuglekvitter og susing i øret, susingen har jeg hatt siden jeg spilte trommer i buekorpset i Bergen. Jeg ler litt for meg selv. Hvem i all verden hadde trodd at jeg plutselig satt i skauen i Nord-Norge? Hah, hvis noen hadde sagt dette for bare et lite år siden, hadde jeg ledd godt. Jeg hadde vel kost meg mer i Spania? Jeg henter ved fra sekken og gleder meg til å få varme i kroppen. Jeg trenger ikke å tenke sånn, slår jeg fast. Etter et år her, etter mammas ønske, kan jeg jo dra til Spania! Da er jeg 17 år, voksen, hun kan ikke stoppe meg da.

Olabuksen min er så stiv at det kommer knekkelyder når jeg setter meg på huk, faen asså, nå skjønner jeg hvorfor de andre lo. Det er siste gangen jeg bruker olabukse i skauen på vinterstid! Jeg lurer på hvordan Andreas har det, om han har funnet en bra leirplass? Neeh, sikkert ikke like bra som min. Jeg prøver å stable veden riktig. Hvordan var det man gjorde disse bålgreiene igjen, mumler jeg. Jeg pleide aldri å snakke til meg selv før, men det skjer automatisk når jeg er så aleine som dette, uten et menneske i sikte.

Jeg begynner å miste følelsen i bena. Faen, det var dumt å bli med på denne turen. Jeg er så lei av å være kald.

Les også: Hun forlot alt og flyttet ut i skogen

«Nå må jeg skynde meg å få fyrt det bålet ellers fryser jeg ihjel», sier jeg høyt til meg selv. Men hvordan? Alle skal liksom ha prøvd å fyre bål, men jeg har lurt meg unna hver gang. Hvorfor skal jeg gidde å fyre bål når andre greier det fortere og bedre enn meg? Hvorfor bruke energien på det? Jeg bruker ofte mer energi på å lure meg unna enn om jeg hadde gjort jobben, men jeg blir alltid fornøyd når jeg har «vunnet» og sluppet å gjøre noe. Men nå, nå angrer jeg litt, jeg aner ikke hvordan jeg fyrer dette bålet. Det kan ikke være så vanskelig, jeg husket jo papir, da brenner det sikkert kjempelett.

(Hvordan det gikk får du vite under bildet)

Dette er et utdrag fra boka "Hold Fast!" av Samuel Massie. Harvests Kjetil Østli har vært fødselshjelper og godlynt, men bestemt grammatikklærer for Samuel. Hvis du liker det du leser, og vil lese mer, kan du kjøpe boka rabattert her.
Dette er et utdrag fra boka "Hold Fast!" av Samuel Massie. Harvests Kjetil Østli har vært fødselshjelper og godlynt, men bestemt grammatikklærer for Samuel. Hvis du liker det du leser, og vil lese mer, kan du kjøpe boka rabattert her. Foto: (Privat)
Etter 20 sekunder forsvinner plutselig flammen. Ingen av kubbene har tatt fyr. Faen, det pleier jo å ta fyr når de andre gjør det sånn.

Tåken blir tjukkere, jeg kan ikke se lengre enn til furuen der borte, maks 10 meter. Jeg tar av meg vottene.

Les også: Hvor kommer naturfølelsen fra?

«Okey, oppdrag bål!» sier jeg høyt. Jeg legger avispapir på bakken, så noen vedkubber plassert tilfeldig oppå. Nå får vi se, da. Jeg finner frem lighteren og tobakken. Jeg har begynt å røyke rullings, jeg fant ut at det var billigere. Jeg putter en røyk i munnen, jeg fyrer på røyken først, før jeg fører flammen bort på avispapiret, gjelder å prioritere. Papiret tar fyr!

«Dette var da lett», tenker jeg idet flammen løfter seg opp mellom trekubbene. Jeg lener meg godt tilbake mot sekken og tar på vottene igjen for å prøve å holde på den lille varmen jeg har igjen i kroppen.

Etter 20 sekunder forsvinner plutselig flammen. Ingen av kubbene har tatt fyr. Faen, det pleier jo å ta fyr når de andre gjør det sånn. Jeg kjenner jeg begynner å bli irritert. Jeg graver i sekken og finner frem mer papir, godt jeg tok med meg rikelig. Jeg stapper det litt under vedkubbene og tenner på nok en gang. Jeg varmer hendene mine over flammen fra papiret, fingrene er iskalde, sikkert snart blå. Jeg prøver å huske tilbake til forrige gang vi var i skauen med Jarle, da forklarte han steg for steg hvordan man skulle fyre et bål. Men hva sa han? Jeg skulle fulgt med, jeg stod bare der med røyken i munnen og prøvde å komme med morsomme kommentarer. Flammen fra papiret forsvinner og blir til en liten glød.

Les også: Slik får du bålet til å brenne når det er vått

Jeg husker at han la seg på magen og blåste på bålet, kanskje det hjelper. Jeg reiser meg og drar opp buksen, vil ikke ha mer snø i bokseren igjen. Nå må det gå! I hvert fall når jeg ofrer meg og legger den allerede kalde kroppen min på den iskalde snøen. Idet bena treffer snøen gjør det fysisk vondt på låret. Det kjennes som om hundrevis av små kniver skjærer mot huden, jeg biter smerten i meg, ingen her jeg kan klage til. Jeg legger meg langflat. Jeg ligger der kald, sliten og begynner å bli bra forbanna for at det forbaskede drittbålet ikke vil ta fyr. Jeg tar et godt magadrag så brystkassen min løfter seg fra snøen. PHOOOO!, jeg blåser alt jeg kan. Til min store forbauselse, og enda kraftigere sinne, ser jeg avispapiret med glød blir blåst ut av bålet.

Jeg kjenner en tåre renne ned langs kinnet mitt. Jeg er så drittlei av at jeg alltid skal feile. ALLTID! Hele livet har jeg vært en skuffelse, for andre og mest av alt for meg selv.

«FAEN!» roper jeg, det går et sekund så hører jeg faen, faen, faen tilbake. Det er ekko. Håper ikke de andre hørte det, eller, det driter jeg i! Jeg slenger meg mot sekken, med armene i kryss over brystkassen. Jeg stirrer så hardt på det forpulte bålet, at det ikke hadde overasket meg om bålet ble redd og plutselig tok fyr. Jeg gidder ikke mer! Den dritten her er ikke for meg, det er over! Kulden kryper oppover bena, men jeg bryr meg ikke, det er ikke noe jeg kan få gjort, jeg gir opp. Jeg kjenner sinne mot alle jeg har sett fyre bål opp gjennom tidene, det går mest utover Jarle.

Les også: Genmat - et stort eksperiment

Det hele går plutselig over i fortvilelse. Jeg tar tak i den ene vedkubben og hiver den så langt jeg kan. Jeg kjenner en tåre renne ned langs kinnet mitt. Jeg er så drittlei av at jeg alltid skal feile. ALLTID! Hele livet har jeg vært en skuffelse, for andre og mest av alt for meg selv. Jeg har aldri vært best i noe i hele mitt liv. Da jeg spilte fotball var jeg god, men jeg likte ikke å trene og gikk kun på kampene, og da ble de andre bare bedre og bedre enn meg. Så ga jeg opp.

Skolen har vel vært den største skuffelsen. Selv der begynte jeg bra, det var til og med gøy. Men da jeg begynte å sluntre unna, og heller ville henge i skolegården enn å sitte i timene, gikk det til helvete også. Når det blir en vane å få 1-ere og 2-ere, da er man vel det skolesystemet kategoriserer som dum? «Du kan hvis du vil, Samuel», sa lærerne, men jeg ville jo ikke, jeg gidder ikke! Jeg lærer bare tull! Ikke en eneste gang har læreren spurt meg om hva JEG vil lære. «Samuel, hva er det som interesserer deg?» Aldri!

Kanskje jeg er dum?

Jeg er så sliten av det. Får lyst til å stikke hodet i sanden og bare la livet drive, bare håpe at det går over, bare satse på at andre tar styringen for meg. Kanskje det er derfor jeg drev mot hasj-verden? Flukt fra alt presset?

Eller er jeg dum?

Les også: Seilasen er over

Nye tårer renner nedover. Ikke fordi olabuksen fryser fast til låret. Ikke fordi jeg hakker tenner. Ikke fordi jeg sitter i ødemarken og ikke får til et forbanna drittbål… Jeg griner av skuffelse, fordi jeg er mislykket og fortvilet. De forventer at jeg skal bli voksen og finne min vei. Hva faen er min vei! Jeg finner den ikke!

Det er kun bokseren mellom rumpen og snøen igjen, den er så kald at den vibrerer, men jeg bryr meg ikke, slik jeg lenge har sluttet å bry meg om livet mitt. De siste årene har jeg liksom bare vært en brikke i en prosess, en prosess hvor jeg får et tidskjema som sier at innen så så lang tid skal jeg ha fått så og så gode karakterer på skolen, og innen den tid skal jeg ha funnet ut hva jeg ønsker å jobbe med resten av livet. Det er så mye ansvar å ha på skuldrene sine 24 timer i døgnet, man blir sliten! Jeg har faktisk stukket hodet i sanden for lenge siden, helt siden mamma lurte på hvorfor jeg gjorde det dårlig på skolen, eller enda tidligere, helt siden jeg mistet lærelysten på slutten av barneskolen.

Les også: Vil foreldrene ut?

Hvorfor har jeg aldri spurt meg «hva er det som egentlig passer for meg?». Jeg har jo aldri presset meg selv til å finne et svar. Jeg har aldri tenkt, dette liker jeg å gjøre, kanskje jeg kan bruke det til noe? Og har jeg sett inn i meg selv, har det bare vært tomt. Tomt og mørkt. Hele tiden har jeg stukket hodet i sanden og håpet, nei ikke håpet, forventet at det ordner seg, og at noen ordner det for meg. Og her sitter jeg nå, kald og våt i ræven fordi jeg ikke har tatt med meg et forbanna sitteunderlag. Stivfrosne lår fordi jeg har vært så dum å ta på meg en fuckings olabukse. Hvem er så dum at de ikke skjønner at det ikke går?!

Et eller annet skjer i kroppen, jeg greier ikke å beskrive det, mens jeg stirrer på det utente bålet føles det som om noe inni meg står i full fyr.

«HALLO!?» sier jeg høyt, dumme, dumme meg. Her sitter jeg med et bål som ikke vil fyres, og for bare et par uker siden brukte en kar tiden sin på å lære meg det, men jeg gadd så klart ikke å følge med. Og hvorfor det? Fordi det ordner seg, det er alltid noen forbanna drittsekker som kan fyre drittbålet for meg!

Les også: Til minne om mamma

Og hva gjør jeg alltid når ting ikke går min vei? Jeg gir opp. Og kommer med en eller annen dum unnskyldning om at dette ikke passer for meg. Til og med her gjør jeg det. Jeg hører alle mammas «livssitater» fly gjennom hodet, men ett biter seg fast, jeg kan høre den irriterende stemmen hennes si det, eller, stemmen hennes er jo for så vidt ikke så irriterende, det er bare jeg som har følt meg angrepet av den hele tiden, og sikkert for å unnskylde meg, skyver jeg problemet over på henne, vekk fra meg. Jeg hører henne si, «du er din egen lykkesmed». Jeg har aldri tatt ordtakene hennes seriøst, de har bare vært frastøtende poesi. Men nå, akkurat nå, her jeg sitter ute i 15 minusgrader og forbanner meg selv for alt jeg har gitt opp gjennom livet, så treffer ordtaket. For fire minutter siden erkjente jeg at bålet ikke kan fyres. Men det er bare tull. Jeg er ikke en jævla struts.

Hvis noe skal skje, må jeg faen meg ta hånd om det selv. Det jævla bålet brenner ikke av at jeg sutrer og kommer med dårlige unnskyldninger. Et eller annet skjer i kroppen, jeg greier ikke å beskrive det, mens jeg stirrer på det utente bålet føles det som om noe inni meg står i full fyr. Jeg føler meg fri. Hvis det bålet skal brenne nå, så må jeg, JEG, sette flammen i det!

Jeg setter hendene hardt i den iskalde snøen, men bryr meg ikke om at den er kald. Ingen ukomfortable følelser på fingertuppene skal stoppe meg. Jeg dytter meg opp og kjenner olabuksen min rives fra huden min. Intens smerte. Har ikke tid til å kjenne på den nå. Jeg tramper, steg for steg, mot kubben jeg hev i stad.

Les også: Stor test av norsk øl

«Nå skal den kubben brenne!» beordrer jeg.

Jeg vasser marsjerende tilbake mot bålet. Alt skjer så fort, det er nesten som om jeg ikke har kontrollen. Den kalde snøen mot kroppen gir meg ekstra energi, ekstra bensin på bålet inni meg. Jeg hopper ned på kne, trekker opp mer papir, ikke for siste gang, jeg skal trekke opp papir fra den sekken 100 ganger til om det trengs. Om jeg så må løpe ned på butikken ved havnen for å få fatt i mer papir, så skal jeg fyre et bål i dag, samme faen hva! Jeg gjør som i stad, papir, vedkubber, lighter. Bålet tar fyr. Jeg legger meg langflat, denne gangen så fort at det kommer snø inn i genseråpningen og treffer bar kasse. Snøen kjennes ut som syre mot huden, men jeg velger å ikke kjenne. Jeg begynner å blåse. Det brenner. Det fortsetter å brenne i kanskje to minutter før det slokner. Jeg trekker opp mer avispapir og fyrer på. Denne gangen kan jeg se at en vedkubbe også tar litt fyr, jeg blåser på gløden, og brått tar hele bålet fyr. Det brenner! Det brenner skikkelig! En rar følelse svirrer rundt i kroppen i flere hundre kilometers fart, det er følelsen av mestring, jeg greide det! Jeg satt fyr på det forbaskede bålet! Jeg er min egen lykkesmed!

Og nå ligger jeg her, med snø under genseren og et brennende bål. Og det eneste jeg kan, er å smile. Det er føles som om jeg kan mestre alt akkurat nå. Som om å ha tatt en sprøyte med adrenalin, slik jeg tror man har det etter et fallskjermhopp. Jeg kan erobre alt! Eller, nei, jeg har erobret alt! Drittbålet brenner!

Artikkelen er først publisert på harvest.as. Les også:

Hva er Odd Nordstoga redd for?

Jeg er ingen god samfunnsborger

Ikke gjør dette mot meg

Fuck naturen, fuck meg isteden!

Likte du denne saken? Liker du oss på Facebook, får du flere gode leseropplevelser:

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.