Historie

Vikingenes krigslist knuste fienden

Når vikingene dro ut for å plyndre og massakrere på fremmed jord, skjedde det ikke i en spontan og tilfeldig blodrus. Bak seierne lå mange års kamptrening, utstudert krigslist og nøye planlagte angrepsstrategier. Men hvis høvdingen falt, vaklet vikingenes kampfellesskap.

Publisert

Et opptog av gråtende nordiske krigere subber etter båren gjennom gatene i den norditalienske havnebyen Luna.

Les mer: Hvilket språk snakket vikingene?

Under et likklede ligger lederen deres, vikinghøvdingen Hastein. Rundt den døde har de hardbarkede og høyreiste mennene dandert pynte­økser og seremonisverd besatt med gull og juveler.

Dagen før ble Hastein døpt inn i den kristne tro av biskopen i Luna. Vikingene er langt hjemmefra, og den katolske kirkefaren ville gjerne etterkomme vikingens siste ønske på dødsleiet. Nå som den mektige høvdingen har sovnet inn, står en storslått kristen begravelse i byens klosterkirke for tur.

Kirken er stappfull, og et kor av prester synger Hastein inn i dødsriket.

«Men så», forteller den normanniske historikeren Dudo av St. Quentin, «da liket skal bæres ut til graven, hopper Hastein plutselig opp fra båren, trekker sverd og angriper biskopen, som står med Bibelen i hånden. Brutalt hogger høvdingen ham ned».

I samme øyeblikk trekker samtlige av Hasteins menn våpen.

Hylende og skrikende blir menn, kvinner og barn hogd ned uten nåde.

Les mer: Knut den Store ble Nordens mektigste viking

«Det blir en total massakre», fortsetter Dudo i sin beretning. «Med stor villskap dreper vikingene alle uten unntak – som varger i en saueflokk. Hylende og skrikende blir menn, kvinner og barn hogd ned uten nåde».

Snart slår Hasteins menn byportene på vidt gap, og hundrevis av vikinger strømmer inn bak Lunas høye bymurer. På utspekulert vis har høvdingen oppnådd det han – tross sine mer enn 60 skip og nærmere 2200 mann – ikke kunne drømme om å gjennomføre med et frontalangrep. Han har inntatt den sterkt befestede byen Luna og sikret seg selv og sine trofaste menn stor rikdom.

Sluhet og taktikk sikret seieren

Historien om Hasteins listige overfall på Luna i år 860 er nedskrevet rundt 150 år senere og overdriver nok det reelle hendelsesforløpet en tanke. Men det er ingen tvil om at vikinghøvdinger som Hastein og hans kompanjong Bjørn Jernside var drevne når det gjaldt listige krigskunster.

Les mer: Tyskland hadde porten til vikingenes rike

Kildebeskrivelser vitner om at Nordens fryktede krigere ikke bare sikret seierne gjennom rå vold, men også ved å være hakket smartere enn sine fiender og ta i bruk sleipe triks uten de minste skrupler.

Vikingene gjorde livet utrygt langs Europaskystlinjer og elvebredder fra rundt år 790 til 1050. Bak de innbringende toktene lå det mange års beinhard trening, effektive rekognoseringstokt og taktisk sluhet. Selv de beryktede berserkene – som ifølge sagaene dro i krig uten brynjer og var «gale som hunder og varger» og som «verken ild eller jern beit på» – inngikk som en kalkulert del av vikingenes angrepstaktikker. Berserkene utgjorde spydspissen og skulle skremme og true fienden.

Barn lærte å slåss

Fra krøniker, sagaer og arkeologiske funn vet vi at vikingene begynte kamptreningen allerede som barn. Krigermentaliteten gjennomsyret hele samfunnet, og alle vikinglandsbyer hadde en sentral plass der voksne og barn ned i fem-seks-årsalderen fikk systematisk trening i kampferdigheter og ulike idretter.

Les mer: Historiens største vikinger

Barna deltok for å herde kroppen og forberede seg på voksen­livets utfordringer, mens voksne menn drev med idrett for det sosiale og for å holde seg i form. Ifølge Heiðarviga-sagaen hadde vikingene tradisjon for å «utøve leker om dagen og komme sammen for å bryte mot hverandre».

Kampundervisningen ble ledet av erfarne krigere. De fungerte som læremes­tre for barna og underviste dem i angreps- og forsvarsteknikker. Blant annet skulle guttene lære å bruke de mange ulike våpnene med både høyre og venstre hånd, slik at de kunne bytte arm dersom de ble såret i våpenarmen under en kamp.

Med jevne mellomrom kom vikinger fra ulike regioner sammen for å kjempe i store stevner. Konkurransene kunne gå hardt for seg, men var underlagt faste regler som skulle sikre at ingen kom stygt til skade under lekene. Vikingene tok sin helgi – fysiske ukrenkelighet – svært alvorlig, så hvis en mann prøvde å skade en annen med vilje under en kamplek, ble han bortvist og handlingene hans fordømt. At en kriger hisset seg opp og gikk berserk i ekte kamp, var en selvsagt del av strategien, men til hverdags måtte han pent styre temperamentet.

Med jevne mellomrom kom vikinger fra ulike regioner sammen for å kjempe i store stevner. Konkurransene kunne gå hardt for seg, men var underlagt faste regler som skulle sikre at ingen kom stygt til skade under lekene. Bildet er fra Steigen Sagaspill i Steigen kommune i Nordland.
Med jevne mellomrom kom vikinger fra ulike regioner sammen for å kjempe i store stevner. Konkurransene kunne gå hardt for seg, men var underlagt faste regler som skulle sikre at ingen kom stygt til skade under lekene. Bildet er fra Steigen Sagaspill i Steigen kommune i Nordland. Foto: Wikimedia Commons

Sverget høvdingen evig troskap

Opplæringen av barna sluttet når de kom i 12-årsalderen. Da forventet samfunnet, ifølge skaldevers og sagaer, at de unge vikingene behersket en lang rekke ferdigheter som nærkamp med sverd, skjold og økser, bueskyting, spydkast, bryting, ridning, svømming samt lengde- og høydehopp.

Les mer: Jomsborg var muligens ikke en saga blott

På tokt måtte en viking imidlertid kunne mer enn å slåss. Han var også nødt til å skaffe mat og vedlikeholde våpnene sine, og en ordentlig allrounder kunne derfor også gå på jakt, smi sverd og pilspisser samt reparere ringbrynjer og skjold.

Men han måtte også være kvikk i hodet. Vikingene verdsatte menn som kunne risse runer, spille brettspillet hnefatafl , dikte og spille på harpe. For eksempel var skalden alltid med på tokt og hadde ansvaret for de mentale kampforberedelsene ved å dikte oppbyggelige kvad til ære for høvdingen og synge sanger om tapre sagnkonger og deres trofaste menn.

For en eventyrlysten ung viking som hadde lært seg alle de nødvendige ferdighetene, var den største drømmen å bli opptatt i en høvdings hird – hjørne­steinen i vikingenes kamporganisasjon. Hirden var en slags utvidet familie som besto av alt fra en enkelt skips­besetning til flere tusen mann. Felles for dem var at de hadde sverget evig troskap til høvdingen sin. Til gjengjeld lovet høvdingen å skaffe mennene rikdom og ære, symbolisert med en gullring som høytidelig ble overrakt den nye hirdmannen når han ble tatt opp i brorskapet.

Det edsvorne båndet til høvdingen sikret en ekstraordinær disiplin i kamp, men var også vikingenes akilleshæl. Under slag skulle høvdingen være omgitt av hirdens beste krigere, for hvis han døde, gikk brorskapet i oppløsning. Fikk motstanderen has på høv­dingen, la mange hirdmenn på flukt eller overga seg til fienden.

På den annen side betydde hirdbrorskapet stor innbyrdes tillit så lenge høvdingen levde. Mennene visste at de kunne stole på hverandre i kamp.

Krigerne tok alle til fange

Vikingenes første tokt på slutten av 700-tallet ble sannsynligvis utført av små grupper hirdmenn som gikk løs på mål langs kysten av Nord-Europa, uten at det ble foretatt noen taktiske vurderinger i forkant. Men vikingene utviklet snart et fast mønster for toktene, der gjennomtenkte lynangrep fra havet spilte en avgjørende rolle. Målene ble valgt ut etter observasjoner fra tidligere tokt eller etter informasjon fra omreisende handelsfolk.

Les mer: Hvor langt kom egentlig vikingene?

Overraskelsesmomentet var helt avgjørende, og et angrep begynte nesten alltid tidlig om morgenen. Når skipene nærmet seg målet, strøk krigerne seilene og rodde inn mot kysten. Skipenes lave skrog gjorde dem nesten usynlige fra land, og med de flate bunnene kunne vikingene ro helt inn på fjøra og hoppe rett ut i vannkanten som moderne landsettingstropper. Om nødvendig kunne skipene ros helt inn i elvemunningene, selv om vannet var mindre enn én meter dypt.

Fremme ved målet stormet krigerne ropende og skrikende inn i lands­byen eller klosteret med sine blanke våpen svingende over hodene. Hensikten var å lamme motstanderne med frykt, og tallrike kilder vitner om at taktikken slo til gang på gang.

I en årbok fra det nordfranske klos­teret St. Bertin forteller en engstelig munk om en vikingflåte som i 842 angrep handelsplassen Quentovic «brått ved daggry». Vikingene «herjet fryktelig og la alt øde. De drepte og tok mennesker til fange, uansett kjønn, og det eneste som var igjen i byen, var bygningene som ble kjøpt fri med penger».

Osebergskipet fra Vikingskipshuset i Oslo. Vikingskipene var lave og flatbunnende. Ikke bare var de vanskelig å se fra land, vikingene kunne også komme svært tett inn på land og evt. starte angrep direkte fra båten.
Osebergskipet fra Vikingskipshuset i Oslo. Vikingskipene var lave og flatbunnende. Ikke bare var de vanskelig å se fra land, vikingene kunne også komme svært tett inn på land og evt. starte angrep direkte fra båten. Foto: Wikimedia Commons

Stikk av-taktikk splittet fienden

Utpressing sto sentralt i vikingenes plyndringstaktikk. Mens hovedstyrken rykket inn med et frontal­angrep, omringet andre krigere byen eller klosteret slik at ingen skulle slippe unna. Vikingene plukket raskt ut prester, rike kjøpmenn og herrefolk som de kunne kreve løsepenger for. Også praktbygg med høy materiell og symbolsk verdi tilbød krigerne å skåne – mot en klekkelig sum. Resten plyndret de og satte fyr på, mens beboerne ble ført bort til et liv som slaver.

Les mer: Nytt funn skaper uro rundt vikingetidens begynnelse

Hendte det en sjelden gang at vikingene ble overrumplet av en fiendtlig styrke før plyndringen var omme, delte de seg opp i små grupper og flyktet i hver sin retning. Dermed ble den fiendtlige hæren tvunget til enten å gi opp kampen eller splitte seg opp og møte vikingene i mindre trefninger. Her var skandinavene som regel sterkest på grunn av sin årelange trening. Senere møttes vikingene igjen på et avtalt sted der de kunne gå i båtene og dra videre mot neste mål.

Barn, som hang fast ved sine døde mødres bryster, drakk blod i stedet for melk.

Levende folk var mest verdt

Med tiden ble vikingene modigere og dyktigere. Toktene varte lenger, skipene seilte dypere inn i land via elvene, og målene ble større og vanskeligere å innta. Selv ikke byer med sterk be­festning kunne være trygge på å unngå angrep.

I juni 843 seilte de norske høvdingene Asgeir og Gunnar med 67 skip opp elva Loire sør for Bretagne. Målet var den gamle romerske provinsbyen Nantes, som var omkranset av høye og forfalne bymurer. Nyheten om den fiendtlige flåten nådde byen 24. juni, midt under feiringen av sankthans. Det vrimlet av folk fra hele området denne dagen. Borgerne skyndte seg å stenge byportene, men til ingen nytte. Vikingene tok seg over murene med stormstiger og veltet inn i byen. Et øyenvitne fortalte senere i en krønike om byen:

«Da de så fiendene bryte gjennom bymurene, løp de til Peter og Paulus-katedralen, barrikaderte dørene og ba om guddommelig inngripen, for det var umulig for dem å redde seg selv».

Les mer: Hva gjorde vikingene i fritiden?

Øyeblikket senere stormet vikingene inn i kirken og hogde ned biskopen midt under bønnen Sursum corda – «Løft opp hjertene deres». Ifølge øyenvitnet fulgte et sant blodbad:

«Barn, som hang fast ved sine døde mødres bryster, drakk blod i stedet for melk, kirkens steinheller ble farget røde av hellige menns blod, og fra det hellige alteret dryppet uskyldiges blod. Hedningene plyndret deretter hele byen, grep med seg alt av verdi og satte fyr på kirken. Så tok de et stort antall fanger og gisler for løsepenger og dro til­bake til skipene sine».

Vikingenes trang til å slakte er trolig overdrevet i denne og andre bloddryppende øyenvitneskildringer. Krigerne hadde ingen interesse i å sende flere enn høyst nødvendig i døden, for mennesker var mest verdt i live. De fleste ofrene ble derfor ikke drept, men tatt til fange og brukt eller solgt som slaver.

Les mer: Vikingene gjorde alt for å se bra ut

Vikingene var både brutale og listige, og mennene vare dødelig lojale til sin høvding.
Vikingene var både brutale og listige, og mennene vare dødelig lojale til sin høvding.

Vikingene vant stor seier

De stadig større vikinghærene utfordret gjerne store kongshærer i åpne slag.

I 991 seilte en mektig vikingflåte fra Skandinavia mot England. I spissen sto danske kong Svein Tjugeskjegg og den norske høvdingen Olav Tryggvason. Til sammen rådde de to over 94 skip og 4000 erfarne krigere fra Danmark, Norge og vikingbosetningene i dagens Baltikum, Russland og Ukraina. Grådige etter rikdom satte vikingene kursen mot kystbyen Maldon i Essex, der myntverksteder slo sølv til klingende valuta. De etablerte leir på øya Northey utenfor Maldon.

Englands kong Ethelred skyndte seg å samle hæren sin under hærføreren Byrhtnoth og lot dem marsjere til kys­ten utenfor Northey. Vannet var så lavt at vikingene vasset imot dem.

Les mer: Vikingene solgte slaver i Middelhavet

Hærene stilte opp på linje overfor hverandre, og krigerne trommet våpen mot skjoldene. Over vikingene vaiet faner med bilder av ravner, drager, ulver og andre fryktinngytende dyr.

Det gammelengelske heltekvadet «The Battle of Maldon» skildrer slaget:

«Kampulvene rykket frem, de skydde ikke vannet, vikingenes flokk», begynte den ukjente dikteren.

«Over glitrende vann kom de med sine skjold. Velslepne kastespyd fløy, og buene fikk aldri ro. Grim var kampen. Kri­gere falt på begge sider, ynglinger lå døde».

Den engelske hærføreren sendte sine krigere i stormløp mot vikingene – men de sto tett og verget godt for seg bak skjoldene sine. Den nordiske skjoldmuren holdt stand, og i neste øyeblikk kom vikingene settende rett mot Byrhtnoth i et hissig motangrep. En ung vikings spyd boret seg inn i den engelske hærførerens kropp, og like etter segnet offeret om. En annen viking stormet frem for å «ta krigerens rustning, gylne ringer og utsmykkede sverd».

Les mer: Konene var med vikingene på tokt

Desperat prøvde Byrhtnoth å slå tilbake, men enda en viking kom til og hogde sverdet sitt inn i den gråsprengte engelskmannens arm så hærførerens gullbesatte sverd falt på bakken. Hardt såret oppmuntret Byrhtnoth folkene sine til å kjempe videre før han rettet blikket mot himmelen og ba for sin sjel.

«Så hogde de hedenske sleipingene ham ned», ifølge heltekvadet.

Vikingene hadde gått direkte etter fiendens leder, og taktikken virket.
Nyheten om Byrhtnoths død spredte seg raskt i de engelske rekkene, og mange la på flukt.

Tok seg betalt for ikke å angripe

Seieren ved Maldon kostet imidlertid også vikingene mange menn. Åpne slag var alltid risikable, og skandinavene ville helst unngå den typen kamper.

Derfor lot vikingene seg ofte betale fra å angripe. Og en rekke eksempler vitner om at den typen utpressing var vikingenes aller mest innbringende krigstaktikk.

Les mer: Hadde vikingene horn på hjelmene?

I år 866 måtte den frankiske kongen Karl den skallede gi opp å nedkjempe en vikingstyrke anført av høvdingene Odo og Rotbert og i stedet betale vikingene 4000 pund sølv for å slutte fred. Det var en uhyrlig sum, for på den tiden kostet et dyrebart våpen som et sverd 125 gram sølv i vikingbyen Hedeby sør på danske Jylland. «Forsikringssummen» tilsvarte med andre ord 14 500 sverd. Pengene skaffet frankerkongen gjennom å øke skattene i landet.

Også Svein Tjugeskjegg og Olav Tryggvason tok seg godt betalt. Bare etter seieren ved Maldon krevde de to hærførerne 10.000 pund sølv fra den engelske kong Ethelred som betaling for ikke å gå løs på flere byer. Og bare to år senere, etter enda et par plyndringstokt, presset de to vikinglederne Ethelred for 16.000 pund til.

Vikingene var ikke bare drevne taktikere på slagmarken. De visste også når det lønnet seg best å ikke slåss.

Likevel tok vikingenes herredømme slutt i løpet av 1000-tallet. Skiftende konger uten arvinger, interne maktkamper og kristendommens inntog var medvirkende årsaker til at vikingtiden ebbet ut. Skandinavene begynte nå å utvikle seg som europeere.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet "Historie". Les også.

Hadde vikingene horn på hjelmene?

Knut den Store ble Nordens mektigste viking

Jomsborg var muligens ikke en saga blott

Hvor langt nådde vikingene?

Nytt funn skaper uro rundt vikingetidens begynnelse

Tyskland hadde porten til vikingenes rike

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her