<b>SKULLE UTSLETTES:</b> Dersom Bodø Flystasjon ble brukt enda gang som utgangspunkt for flyvinger innover russisk territorium, ville Sovjet sørge for å utslette både basen og byen.
SKULLE UTSLETTES: Dersom Bodø Flystasjon ble brukt enda gang som utgangspunkt for flyvinger innover russisk territorium, ville Sovjet sørge for å utslette både basen og byen. Foto: Julie Helene Günther/Forsvaret

U-2 AFFÆREN

Nedskytingen av det amerikanske spionflyet U-2 skapte diplomatisk krise

1. mai 1960 blir det amerikanske spionflyet U-2 skutt ned over russisk territorium. Flyet hadde Bodø som bestemmelsessted, og det fikk sovjetiske myndigheter til å reagere med krigsretorikk overfor Norge.

Publisert Oppdatert

9. mai 1960 holdes det en mottagelse i den tsjekkiske ambassaden i Moskva. Der er president Nikita Khrusjtsjov til stede, og der befinner også den norske ambassadøren i Moskva seg. Mottagelsen preges av det som har skjedd åtte dager tidligere, og som er i ferd med å utvikle seg til en krise på det stormaktspolitiske nivået.

Khrusjtsjov ikke beroliget

Ambassadør O.C Gundersen blir i løpet av kvelden trukket til side av Khrusjtsjov, som gjerne vil diskutere Norges rolle i konflikten. Den sovjetiske presidenten blir på ingen måte beroliget av den norske ambassadørens forsikringer om at norske myndigheter ikke kjente til flyvningen med det topphemmelige U-2 flyet, og han er dypt overbevist om at sannheten er en annen.

11. mai sender ambassadøren et telegram til sine foresatte i UD hvor han referer resten av innholdet i samtalen med Khrusjtsjov.

Ville sende rakettene mot Bodø

Den sovjetiske presidenten hadde enda en gang fremholdt trusselen om at Sovjet ville ødelegge de flyplassene som måtte være baser for amerikanske fly.

LES OGSÅ: Fryktet ny U-2-sak da superhemmelig spionfly måtte nødlande i Bodø

”Hvis disse flyvninger fortsetter og det blir gjort bruk av flyplasser i Norge til dette formål, så blir vi nødt til å innstille våre raketter på disse baser.”, er O.C Gundersens gjengivelse av Khrusjtsjovs trusler.

En av de alvorligste krisene

«Jeg tror nok det kan sies at dette var den alvorligste krisen i det norsk-sovjetiske forholdet noen gang», skriver konservator Karl L Kleve ved Norsk Luftfartsmuseum i en e-post.

Og særlig under rettssaken mot U-2 piloten, Gary Powers, sommeren 1960, ble det gjort mye ut av at flyet var på vei til Bodø.

«Da kom Norge, eller særlig Bodø, på kartet over den kalde krigens ‘Hot Spots’. Khrusjtsjov truet med å bruke atomvåpen mot Bodø dersom vi igjen tillot amerikanske fly å lande som fløy inn i sovjetisk luftrom.

LES OGSÅ: (+) Hitler bygde sin fremste ubåt-base i Trondheim. Det er fortsatt ingen som forstår hvorfor den skulle ligge akkurat her

Han og andre i den sovjetiske ledelsen brukte episoden til å forsøke å presse oss til å bryte med Nato», forteller Kleve.

<b>STORMAKTSHISSEREN:</b> Det var et eksemplar av dette flyet, en Lockheed U-2, som sendte Norge hodestups inn på den storpolitiske scenen.
STORMAKTSHISSEREN: Det var et eksemplar av dette flyet, en Lockheed U-2, som sendte Norge hodestups inn på den storpolitiske scenen. Foto: Wikipedia Commons

Det var altså snakk om meget alvorlige trusler, som norske myndigheter tok med største alvor. Men samtidig var de kjent med Sovjets krigsretorikk, og var vant med å håndtere den.

- På politisk nivå i Norge skjønte man at dette var typisk språkbruk fra russisk side, sier professor i historie ved Universitet i Tromsø, Stian Bones.

Skarp note

Sovjet overleverte en offisiell note til den norske ambassaden i Moskva, og den var ifølge Bones skarp, skarpere enn den hadde vært på lenge. Så det var ingen tvil om at nedskytingen av U-2 hadde skrudd den politiske temperaturen betydelig opp mellom de to landene.

9. mai holder den russiske forsvarsministeren, marskalk Malinovskij, et flammende innlegg i det russiske parlamentet. Der sier han blant annet: «I dag er teknikken så fullkommen at den feilfritt viser oss fra hvilken flyplass krenkerne tar av fra. Vi har rett til å treffe hvilke som helst tiltak i et slikt tilfelle mot disse baser og flyplasser, og vi kan ramme disse basene slik at intet blir igjen av dem.»

LES OGSÅ: (+) Dette må være gapahuken i Norge med flottest utsikt

For disse ordene mottok han rungende applaus.

Trussel om tilintetgjørelse

Utenriksminister Andrej Gromyko gjentar i en pressekonferanse den 11. mai den samme trusselen om fullstendig tilintetgjørelse.

I Bodø, som var en av byene Malinovskij og Gromyko indirekte truet med å utslette, var det derimot svært liten jubel å spore over disse antydningene.

- Jeg var 12 år den gangen, og vokst opp på en tid da foreldrene våre snakket om tyskerne, forteller Knut Eide.

- Men etter hvert begynte man å snakke om at det var russerne som var farlig.

Eide vokste opp tett ved flyplassen, men så aldri selv U-2 flyet lande eller ta av fra flyplassen.

<b>TRUET MED Å UTSLETTE BODØ:</b> Den russiske presidenten, Nikita Khrusjtsjov, ble så harm over U-2s grensekrenkelse at han truet med å utslette alle involverte baser dersom en tilsvarende hendelse skulle oppstå.
TRUET MED Å UTSLETTE BODØ: Den russiske presidenten, Nikita Khrusjtsjov, ble så harm over U-2s grensekrenkelse at han truet med å utslette alle involverte baser dersom en tilsvarende hendelse skulle oppstå. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-B0628-0015-035/Heinz Junge/CC-BY-SA 3.0

- Vi guttungene på den tiden var veldig opptatt av fly, og visste det meste om de utenlandske flyene. Jeg ble vist et bilde av U-2 og ble fortalt at det hadde vært på vei til Norge. Og jeg forstod at det var noe.

De gamle var redde en stund utover i mai, mens fedrene vår, som pleide å stå og prate over hagegjerdene, sluttet å snakke når vi barna kom. Og det var tydelig at foreldrene mine var spente.

Den kommunistiske avisen Friheten referer 30. mai et intervju med ordføreren i Bodø, Birger Hals, som kan fortelle at befolkningen i Bodø er oppskaket.

Maktspråk

Leser man de nord-norske avisene fra den tid, var nok holdningen likevel mer lik den Bones beskriver, selv om den russiske bjørnens kalde pust sendte gysninger innover avisspalten: «Det er med følelse av uhygge man leser den note Sovjet-samveldet sendt til Norge. Det er et stort og mektig rikes maktspråk overfor en liten nabo.», skriver av Nordlands Framtid 16. mai.

Både politikere og media forstod altså at det lå mye tung maktretorikk i Sovjets skarpe note, men norske sivile og militære myndigheter hadde likevel et sterkt behov for å tydeliggjøre sin uskyld i affæren og at de tok den på dypeste alvor. 10. mai fremhever da også utenriksminister Halvard Lange fra Stortingets talerstol at alle forhold ved saken vil bli undersøkt.

LES OGSÅ: (+) Maten som kan forebygge kreft

Hvem visste?

I sin bok om etterretningstjenesten, «Strengt hemmelig», mener historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland å kunne fastslå at amerikanerne handlet uten nordmennenes viten og vilje, og at E-tjenestens sjef, Vilhelm Evang, hverken hadde formell eller reell kjennskap til planene for toktet.

Det var dog gitt en generell tillatelse til at et U-2 fly kunne lande på Bodø den 1. mai 1960.

Kleve tror heller ikke Evang eller andre visste om toktets egentlige formål og rute. «Jeg har ingen tro på at noen nordmenn kjente til U-2s rute på forhånd», skriver han og trekker frem flere grunner.

Kom brått på

Amerikanerne hadde for det første som følge av tidligere episoder lovet dyrt og hellig å holde seg unna russisk territorium, og avgrense flyvninger til internasjonalt luftrom.

Dernest kom amerikanernes varsel om å få lande i Bodø 1. mai veldig brått på, og Kleve opplever at Evangs forklaring til granskningskommisjonen om at han antok at flyvningen kom fra alliert område (Alaska eller Tyskland) virker tilforlatelig.

Til slutt gir CIAs eget kildemateriale om hendelsen ingen indikasjoner på at de noen gang delte operasjonell info med sine allierte.

Oppgjør på kammerset

Og det faktum at Evang tok et oppgjør med CIA på kammerset etter hendelsen, mener både Kleve og Bones indikerer at Evang var forbannet på amerikanerne fordi de ikke hadde fortalt hele sannheten om toktet.

<b>HVA VISSTE HAN?:</b> Etteretningssjef Vilhelm Evang var den som, sammen med operasjonsgruppesjef Just Ebbesen på Bodø Flystasjon, hadde tettest kontakt med amerikanerne. Noen mener Evang visste mer enn han fortalte sine overordnede.
HVA VISSTE HAN?: Etteretningssjef Vilhelm Evang var den som, sammen med operasjonsgruppesjef Just Ebbesen på Bodø Flystasjon, hadde tettest kontakt med amerikanerne. Noen mener Evang visste mer enn han fortalte sine overordnede. Foto: Skjermdump Oslo Militære samfunn

Riste og Moland holder imidlertid selv døren litt på gløtt for at det finnes en annen sannhet enn den som både politisk og militær ledelse forfektet:

“Kva amerikanarane eventuelt uoffisielt kan ha kviskra i øyra på Evang, kan ingen i dag vite”, skriver de i sin bok, bare for å skyve døren enda mer igjen i neste linje: “Men ut frå det vi elles veit om Evang, synest det klart at amerikanarane i så fall i det minste risikerte at Evang ville protestere og informere regjeringa, som så utan tvil ville ha nedlagt veto mot bruk av norsk flyplass.”

Evang må ha forstått

Hva er det så igjen som gjør at døren ikke kan lukkes helt igjen, som gjør at det finnes en flik av tvil om at sannheten er en annen, at noen i Norge virkelig kjente til oppdragets egentlige karakter?

Professor Mats Berdal ved Department of War studies, King’s College, skriver i sin bok “The United States. Norway and the Cold War, 1945-60” bl.a følgende: “For de militære myndigheters del derimot, så ser det ut som Vilhelm Evang, den mektige sjefen for Forsvarets Etterretningstjeneste, kan ha kjent til mye mer om de amerikanske planene enn han var beredt til å vedgå under de interne undersøkelsene på den tiden.” Berdal hevder videre at Evang, selv om han ikke kjente de eksakte planene, måtte ha gjettet at toktet ville medføre en viss overflyvning av sovjetisk territorium.

Ingen referater

Lederen for den amerikanske gruppen som var på Bodø 1. mai for å ta imot U-2, oberst Stan Beerli, sier følgende i et brev til journalisten: “........ Powers-flyvningen (U-2 flyverens navn var Gary Powers, red. anm) ble planlagt i forkant av 1. mai og ble også meddelt Evang i forkant av denne dato. Jeg var ikke til stede ved briefingen av Evang, så jeg vet ikke hvor meget han ble fortalt. Normalt ville han bli underrettet om hele oppdraget. Hvem han (Evang) underrettet i den norske regjeringen vet jeg ikke, men den normale prosedyren ville være at Evang orienterte kun én eller to personer øverst oppe. Ingen referater ville bli skrevet, så dersom noe gikk galt kunne de benekte enhver kjennskap.”

En bevisst krenkelse

I et intervju i Aftenposten i juni 1991 uttaler oberstløytnant Just Ebbesen, som var sjef for den operative virksomheten på Bodø og som hadde kontakten med det amerikanske personellet der, at han var fullstendig klar over at U-2 flyene bedrev fotoetterretning over Sovjet.

- Det er ingen tvil om at det var en bevisst krenkelse av sovjetisk territorium, men vi må ikke glemme at målet helliget midlet, uttalte han til Aftenposten.

Synske evner?

Den amerikanske forfatteren og historikeren Michael R. Beschloss skriver i sin bok “Mayday - Eisenhower Khrushchev and the U-2 affair”: “Herter (am. statssekretær, red. anm) personlig forsikret ham (ambassadør Halvdan Koth, red. anm) at Washington ville holde seg til sitt løfte og påstå at Oslo ikke kjente til flyvningen og var på ingen måte involvert i den.” Av mer kuriøs karakter finner man i samme bok Khrusjtsjovs uttalelse til Moskva-ambassadør O.C. Gundersen under en mottagelse i den tsjekkiske ambassaden 9. mai 1960: “De kjente til flyvningene. Jeg kan se det i øynene Deres.”

I hvilken grad Khrusjtsjov hadde synske evner, er tvilsomt, men norske myndigheter var informert om, og hadde gitt tillatelse til at et U-2 fly kunne lande på Bodø i mai-dagene 1960.

Om Gundersen var blitt orientert om dette, er usikkert, men den norske ambassaden var allerede på slutten av 50-tallet en diplomatisk mellomstasjon mellom sovjetiske myndigheter og det norske UD når det gjaldt spionflyvinger som krenket russisk territorium (hvilket hadde skjedd et par ganger). Og var slikt sett godt informert om at norske baser ble brukt til kortere stasjonering av britiske og amerikanske fly.

Jakten på en syndebukk

I den diplomatiske krisen som bølget frem i mai-dagene i 1960, var det mange som forsøkte å unngå å bli slått overende. De fleste lyktes med det, men en som sannsynligvis ble berørt, var forsvarsminister Nils Handal.

I Forsvarsstudier 2/1999 skriver Torkel Lindeland at statsminister Einar Gerhardsen var urolig for regjeringens kontroll med Forsvaret, og at han i løpet av sommeren bestemte seg for å skifte ut Handal. «U-2 episoden kan ha utløst beslutningen om å erstatte Handal.», skriver Lindeland.

Det var imidlertid også en annen som måtte unngjelde. I det minste ble han jaktet på av pressen, og i front stod kommunistavisen Friheten.

Anklager mot flyplassjefen

22. april 1960 tilsettes oberstløytnant Thorleif Heine-Eriksen som sjef for Bodø flystasjon. Han kommer fra stillingen som nestkommanderende hos Luftkommandøren i Nord-Norge, og beskikkes samtidig som midlertidig oberst. I en alder av knapt 44 år ble han en av landets yngste oberster.

31. mai skriver Friheten at Heine-Eriksen kommer i søkelyset etter at forsvarsminister Handal i utenriksdebatten dagen før hadde fortalt at et U-2 fly hadde vært på Bodø sensommeren 1958. Avisen refererer blant annet til stortingsrepresentant Emil Løvlien som antyder at Heine-Eriksen har fortiet sannheten, og at det må være dårlig forbindelse mellom stasjonssjefen og regjeringen.

1. juni fortsetter Friheten sine anklager mot Heine-Eriksen, og trykker den lett sarkastiske tittelen: «U-2 fly har aldri vært i Bodø, sa flyplassjefen. Husker han fortsatt like dårlig?» De følger opp i brødteksten ved å stille spørsmål ved hvor mye han vet og hvor mye han skjuler. Avisen antyder videre at Heine-Eriksen lyver.

Kalt for en løgner

Men før Fremtiden innleder sin kampanje mot Heine-Eriksen, har allerede en representant for Det øverste Sovjet rettet beskyldninger mot ham.

Under en middag som Fylkesmannen i Nordland, Bue Fjermeros, holdt like etter nedskytningen sa lederen for det sovjetiske unionsrådet, Pavel Lobanov, følgende, med klar adresse til Heine-Eriksen: “... slike som liker krigseventyr ikke får sette slikt i scene som vi nå har sett.” Lobanov kalte videre i sin tale Heine-Eriksen en løgner.

På mange måter blir beskyldningene mot Heine-Eriksen stående uimotsagt. I et internt notat fra luftforsvarssjefen, General Birger Fredrik Motzfeldt, til stabssjefen i Forsvarets Overkommandoen, General Bjarne Øen, kommer noe som ligner en frikjennelse, men kun i generelle ordelag: “Det er Sjefen for Luftforsvarets oppfatning etter det kjennskap en har til saken som utredet foran, at det ikke kan reises nogen kritikk mot det av forsvarsgrenens personell som har vært involvert.”

Frabeordert sin stilling

I Kongelig resolusjon av 2. september 1960 frabeordres Heine-Eriksen sin stilling som sjef Bodø Flystasjon, og i juli 1961 holdes det avskjedsselskap for ham, hvor han deretter i september samme år starter i personellstaben i Luftforsvarets Overkommando.

Der var han frem til september 1970, da han ble overflyttet til tjeneste hos Lufttjenesteinspektøren. 1. april 1981 får han avskjed i nåde, 65 år gammel.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her