<b>I RUINER: </b>Store deler av TAmmerfors sentrum ble lagt i ruiner under den finske borgerkrigen.
I RUINER: Store deler av TAmmerfors sentrum ble lagt i ruiner under den finske borgerkrigen.

Historie

Slaget i Tammerfors

Den finske borgerkrigen kostet nesten 40 000 mennesker livet. Slaget om Tammerfors er Nordens største og blodigste slag i nyere tid.

Publisert Oppdatert

Mandag 25. mars 1918. Den finske borgerkrigen har rast i to måneder. De borgerlige regjeringsstyrkene, «de hvite», har presset de sosialdemokratiske opprørerne, «de røde», på defensiven. Nå pågår det som blir det avgjørende slaget, kampen om industribyen Tammerfors.

De hvites hovedstyrke har angrepet fra øst. Kampene pågår ved Messukylä kirke, bare tre kilometer øst for Tammerfors sentrum. En gruppe rødegardister har forskanset seg i og rundt kirken, og yter sterk motstand når de hvite kompaniene stormer frem. Striden har gått fra hus til hus. Larmen er forferdelig. Det knaller fra geværer og kanoner, og av og til hørtes hese skrik fra døende hester.

I en fordypning i terrenget ligger barnesoldaten Onni Kokko. Han er 14 år og kjemper på den hvite siden. Onni presser seg mot den våte marken, mens kulene hviner over ham. Ved siden av ham ligger løytnant Oskar Peltokangas. Onni er løytnantens personlige oppasser, og har fulgt ham i tykt og tynt siden begynnelsen av krigen.

De har ligget slik en stund, og kommer hverken frem eller tilbake. Ilden fra fienden er for sterk. Nå venter de på forsterkninger. Et nytt kompani er på vei fremover for å settes inn i angrepet mot kirken. Når forsterkningene kommer, stormer Onni og løytnanten igjen fremover mot målet. Begge blir truffet av rødegardistenes kuler.

<b>RØDEGARDISTER</b>: Mange av de røde soldatene var industriarbeidere og byfolk. De var ikke vant til skogen og landsbygda
RØDEGARDISTER: Mange av de røde soldatene var industriarbeidere og byfolk. De var ikke vant til skogen og landsbygda

Løytnant Peltokangas blir dødelig såret, og en kule sneier Onnis hode. Begge blir sannsynligvis evakuert av den norske Røde Kors-enheten som på dette tidspunktet er etablert i landsbyen Kangasala, bare noen kilometer lenger øst (se Vi Menn uke 38/2017). Peltokangas dør neste natt, men Onni blir evakuert videre til militærlasarettet i Wasa. Han skal aldri forlate sykehuset i live.

<b>MODIG ADJUTANT:</b> Onni Kokko var 14 år da han ble dødelig såret under slaget om Tammerfors.
MODIG ADJUTANT: Onni Kokko var 14 år da han ble dødelig såret under slaget om Tammerfors.

Oskar Peltokangas var allerede før sin død en legende på den hvite siden. I svenskspråklige Østerbotn var han den mest berømte helten i det som av mange ble kalt «frigjøringskrigen». Etter sin død ble også den 14 år gamle adjutanten hans en legende. Historien om Onni Kokkos oppofrelse, lojalitet og mot, ble brukt i den hvite sidens propaganda og heltedyrkelse. I dag er en gate i Vasa oppkalt etter Onni.

Splittet om selvstendighet

Fram til 1809 var Finland en del av Sverige. I forbindelse med Napoleonskrigene ble landet et selvstendig storhertugdømme i Det russiske imperiet. Da borgerkrigen brøt ut, var alle gatenavn i Tammerfors skrevet på russisk, finsk og svensk. Under tsaren hadde finnene stor grad av selvstyre. Landet hadde sitt eget parlament, Landdagen, og en egen regjering, Senatet. Men fra 1899 startet en storstilt russifiseringskampanje fra Moskva. Dette ga grobunn for økt finsk selvbevissthet og økt frigjøringstrang. Når bolsjevikene gjorde opprør og avsatte den russiske tsaren, erklærte Finland seg selvstendig. De russiske gatenavnene ble raskt vandalisert.

Men selvstendighetserklæringen som ble vedtatt 6. desember 1917 var ikke enstemmig. De 100 borgerlige delegatene stemte for, mens de 88 sosialdemokratene stemte mot. De ville ha en finsk-russisk komité som skulle drøfte det fremtidige forholdet mellom Finland og Russland. Målet var sannsynligvis å etablere Finland som en Sovjetrepublikk.

<b>MERKER</b>: Kulehullene som minner om den blodige borgerkrigen, finnes på flere steder i Tammerfors.
MERKER: Kulehullene som minner om den blodige borgerkrigen, finnes på flere steder i Tammerfors.

Bare seks uker etter at Finland ble selvstendig, startet den kortvarige, men svært blodige borgerkrigen. Den voldelige kampen mellom den høyreorienterte borgerlige regjeringen (De hvite) og sosialdemokratenes rødegardister (De røde), skulle koste nesten 40 000 finner livet. Det avgjørende slaget sto i industribyen Tammerfors. Kampene om Tammerfors la byen i ruiner og er til dags dato Nordens eneste slag med omfattende stridigheter i en storby. Sporene etter krigen er godt synlige i dagens bybilde. Kulehullene i de røde teglsteinsbygningene i sentrum minner om en krig som skapte sår i det finske samfunnet i generasjoner.

Væpnet milits

Finland hadde aldri hatt sin egen hær. I 1917 var flere titusen russiske soldater stasjonert i landet, blant annet i Tammerfors. Da det russiske imperiet begynte å gå i oppløsning, oppsto det kaotiske forhold. For å sikre ro og orden, opprettet den borgerlige regjeringen i Helsingfors såkalte beskyttelseskorps rundt omkring i landet.

<b>FORFATTER</b>: Tuulikki Pekkalainen har skrevet bok om de finske barnesoldatene.
FORFATTER: Tuulikki Pekkalainen har skrevet bok om de finske barnesoldatene.

De lokale arbeiderorganisasjonene hadde allerede i mai 1917 begynt å opprette bevæpnede røde garder etter mønster av bolsjevikene i Russland. Borgerkrigen ble utkjempet mellom disse to militsene. Beskyttelseskorpsene, som i begynnelsen av 1918 hadde rundt 40 000 medlemmer, ble erklært for å være den offisielle finske hæren. På den andre siden sto sosialdemokratenes rødegardister med ca. 30 000 medlemmer. I løpet av krigen vokste begge sider til ca. 80 000 stridende.

Men i Tyskland fantes en bataljon finske soldater. I 1916 var den 27. kongelige prøyssiske jegerbataljon blitt dannet av finske frivillige. Rekruttene kom i hovedsak fra de øvre lag av den finske befolkningen. Bataljonen var i hemmelighet sendt til Tyskland, og fikk verdifull trening før den kjempet på tyskernes side på østfronten i første verdenskrig.

<b>LEGENDE</b>: Den hvite barnesoldaten Onni Kokko på dødsleiet i Vasa. Etter sin død ble Onni en legende, og ble dyrket som en helt på den hvite siden.
LEGENDE: Den hvite barnesoldaten Onni Kokko på dødsleiet i Vasa. Etter sin død ble Onni en legende, og ble dyrket som en helt på den hvite siden.

Målet til jegerbataljonen var å bidra til finsk selvstendighet gjennom å kjempe mot Russland på tysk side i første verdenskrig. Da Russland var slått, og borgerkrigen brøt ut hjemme i Finland, ble jegerne kalt tilbake. De skulle vise seg å bli en svært viktig ressurs for den hvite siden.

Ekstern støtte

Som i de fleste andre borgerkriger, fikk partene støtte utenfra. Tyskland var en naturlig alliert for de høyreorienterte hvite, mens den nye Sovjetunionen på sett og vis støttet de røde. I hvert fall moralsk og ideologisk.

Flere på den hvite siden har kalt borgerkrigen en frihetskrig. Bakgrunnen er en oppfatning om at mange av de 42 000 russiske soldatene som sto i landet, kjempet på den røde siden.

– Det stemmer ikke, sier Antti Liuttunen. Han er kurator ved Vapriiki-museet i Tammerfors.

Barnesoldater

Begge sider i konflikten brukte barnesoldater. Onni Kokko er den mest kjente. Tretten år gamle Arvo Koivisto var rødegardist. Han ble tatt til fange av de hvite ved Lahti og ble senere henrettet.

Tuulikki Pekkalainen har skrevet bok om barna i den finske borgerkrigen. Hun forteller at det var mer vanlig med barnesoldater på den røde siden enn på den hvite.
– Svært mange barn var arbeidere, og når fabrikkene ble stengt på grunn av krigen, var veien kort fra barnearbeider til barnesoldat, sier hun.
– Mange av barna var foreldreløse, men som soldat fikk de mat og klær når det ikke lenger var arbeid å få, forklarer Pekkalainen.

Hun forteller at mange av barna ikke hadde våpen, og at de som hadde gevær ikke hadde lært å bruke det.
– De fleste var oppassere og løpegutter, sier hun. Ingen vet hvor mange barn som døde under krigen.
– Jeg har funnet data på 301 barn som ble drept, sier Pekkalainen.

Noen falt på slagmarken, noen døde av sykdom og noen ble skutt. – Den yngste barnesoldaten som falt under krigen var 9 år gammel, sier Tuulikki Pekkalainen.

– De fleste av de russiske soldatene ville bare reise hjem, de var ikke interessert i finnene. Og offiserene sto jo på tsarens side og hadde absolutt ingen vilje til å kjempe for de røde. Det fantes radikale russiske soldater som kjempet sammen med de røde, men de var ikke mange, forklarer Liuttunen.

27. januar 1918 sendte bolsjevikene et tog lastet med 15 000 geværer, 30 maskingevær, ti 76 millimeter kanoner og ammunisjon til disse våpnene. Ut over dette, mottok de røde liten støtte fra Moskva. Lenin og bolsjevikene hadde mer enn nok med sine egne utfordringer.

Tyskland intervenerer

Den tyske støtten til den hvite siden spilte derimot en avgjørende rolle. Finske utsendinger jobbet iherdig for tysk støtte i frihetskampen. Deres målsetting var å etablere Finland som et selvstendig kongedømme med en tysk prins som monark. Denne planen ble fort lagt i skuffen etter at Tyskland tapte verdenskrigen.

Men våren 1918, etter at Russland hadde trukket seg ut av første verdenskrig, var Tyskland enda å regne med. Og i mars intervenerte tyskerne i den finske borgerkrigen. To ekspedisjonsstyrker på til sammen 13 000 soldater ble landsatt på den finske sørkysten den første uka av april. Samtidig satte de hvites leder Carl Gustaf Mannerheim inn støtet mot Tammerfors.

– Mannerheim var ikke pro-Tyskland og ville ha en avgjørende seier før de tyske styrkene kom til Finland, sier Antti Liuttunen. Mens Mannerheim erobret Tammerfors, tok tyskerne Helsingfors.

<b>KURATOR</b>: Antti Liuttunen er kurator ved museumssenteret på det gamle fabrikkområdet i Tammerfors.
KURATOR: Antti Liuttunen er kurator ved museumssenteret på det gamle fabrikkområdet i Tammerfors.

– Gjennom sin inngripen bandt tyskerne opp store røde styrker i sør. Uten den tyske hjelpen, kunne utfallet av krigen blitt et annet. I hvert fall ville den ha vart mye lenger, forklarer Liuttunen.

Liuttunen forteller at de hjemvendte jegerne ble brukt til å føre kommando over de vervede hvite styrkene.

– Mannerheim stolte ikke på den vervede hæren. Det var mange industriarbeidere, og de var mer eller mindre tvangsrekruttert, sier han.

Blodige skjærtorsdag

Tammerfors var den største innlandsbyen i Finland. Med sine mange fabrikker, var byen et senter for arbeiderbevegelsen. Mesteparten av Finland var landsbygd, bare den sørlige delen var industrialisert. Denne delen holdt de røde. Helsingfors, Viborg og Tammerfors var de viktigste byene. Frontlinjen mellom det røde Sør-Finland og de hvite i nord, gikk bare noen mil nord for Tammerfors.

– Da de hvite startet angrepet mot Tammerfors, førte det til totalt sammenbrudd i det røde forsvaret, sier Antti Liuttunen.

Foto: Google Maps

– Det tok bare en uke for Mannerheims styrker å kjempe seg fra Vilppula til Tammerfors. Allerede den første dagen brøt det ut panikkartet flukt blant de røde. Men jo nærmere Tammerfors striden kom, desto mer intens ble den. Mange av rødegardistene forsvarte sine hjem og sine familier, og kjempet mer innbitt i byen enn på landet.

– De fleste rødegardistene var byfolk, mens mange av de hvite var bønder som ikke kjente til byen, forteller Antti Liuttunen. Derfor hadde de røde en fordel når striden kom inn i tettbygd strøk. Likevel var de røde soldatene amatører.

– De hvite var mye bedre skyttere enn de røde, som kanskje aldri før hadde tatt i et gevær, sier historikeren.

Tre dager etter at Onni Kokko ble såret og løytnant Peltokangas drept, pågikk kampene fortsatt øst for Tammerfors. De hvite hadde presset rødegardistene et par kilometer nærmere sentrum, men greide ikke å slå seg gjennom forsvaret.

<b>KRIGSFANGER</b>: De hvite regjeringsstyrkene tok 11 000 rødegardister til fange etter at slaget om Tammerfors var over. De ble samlet på Sentraltorget før de ble marsjert til fangeleiren.
KRIGSFANGER: De hvite regjeringsstyrkene tok 11 000 rødegardister til fange etter at slaget om Tammerfors var over. De ble samlet på Sentraltorget før de ble marsjert til fangeleiren.

28. mars 1918 var skjærtorsdag. De hvite gjorde et desperat forsøk på å bryte de røde forsvarslinjene ved den store Kalevankangas-parken. Angrepet mislyktes. Tilbake på slagmarken lå mer enn to hundre døde, hvite soldater. Dagen fikk senere navnet ”Verinen Kiirastorstai” – blodige skjærtorsdag. Etter dette stanset kampene opp i nesten en hel uke.

<b>BUSSTASJON</b>: Torget hvor krigsfangene ble samlet i 1918, er i dag busstasjonen i Tammerfors.
BUSSTASJON: Torget hvor krigsfangene ble samlet i 1918, er i dag busstasjonen i Tammerfors.

Kamp fra hus til hus

Tammerfors ligger på et eide mellom to sjøer. Midt gjennom byen går en elv som for det meste er fosser og stryk. Vannkraften ga energi til fabrikkene. På den smale landtungen som forbinder byen med omlandet i vest, fantes det forsvarsverker som den russiske garnisonen i byen hadde bygd. Disse overtok rødegardistene. De hvite satte derfor alt inn på å bryte gjennom fra øst, hvor det var mer rom for å manøvrere.

Etterspillet

Borgerkrigen kostet nesten førti tusen liv, men bare knappe åtte tusen ble drept i kamp. I krigens første fase henrettet rødegardistene ca. 1500 borgerlige. De hvite tok en grusom hevn. I krigens sluttfase, og like etter at krigen var over, ble nesten ti tusen røde skutt, blant dem mange kvinner og barn. Resten av dem som døde, sultet i hjel eller bukket under for sykdom i de hvites fangeleirer. Den hvite ledelsen valgte å se bort.

Borgerkrigen skapte sår i det finske samfunnet som enda ikke er leget. Nesten ingen av dem som var med på den hvite terrorbølgen ble straffet. Den hvite terroren har vært fortiet i hundre, år og mange av dem som var skyldige i krigsforbrytelser levde videre som ledere og gode borgere av republikken.

Natten til 3. april begynte det avsluttende angrepet på den røde bastionen. De hvites artilleri bombarderte byen i flere timer. Deretter stormet fire hvite bataljoner de østlige delene av byen. De røde trakk seg kjempende tilbake, og om kvelden 3. april hadde de hvite styrkene nådd frem til fossene som delte byen i to. Neste morgen gikk en del av den hvite styrken over jernbanebrua nord i byen, mens en annen kjempet seg over demningen i sør.

Så startet opprenskningen

Kampene pågikk de neste to dagene. De hvite kjempet seg fremover fra hus til hus. Kvartal for kvartal ble de røde forsvarerne nedkjempet. Til slutt hadde en gruppe rødegardister forskanset seg i byens rådhus. Men om ettermiddagen 5. april var det slutt. Klokken halv seks overga de siste forsvarerne seg. Mannerheim hadde fått sin seier.

Mer enn 30 000 soldater deltok i stridighetene om Tammerfors. Dermed er det ett av de største slagene i Norden i nyere tid. Etter kampene lå Tammerfors i ruiner. 80 bygårder og 46 industribygninger var totalt ødelagt. Mer enn 500 familier ble hjemløse. Nesten 2000 soldater mistet livet, 800 på den hvite siden. Mange av de røde som ble drept, ble regelrett henrettet av de hvite i kampens siste fase. De hvite tok 11 000 krigsfanger. Fangene ble samlet og stilt opp i lange rekker på Sentraltorget midt i byen. I dag er torget byens busstasjon, og passasjerene står pent på rekker mens de venter på bussen.

Kilder: Tuomas Hoppu 2015: Tampere 1918, Matti Klinge 1994: Blick på Finlands historia, Wikipedia og andre nettbaserte kilder.

BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.