<b>SISTE FORBEREDELSE: </b>For andre gang står 22 år gamle Marco Siffredi på toppen av Mount Everest. Phurba Tashi Sherpa fester en oksygenflaske på ryggen av sliten, men bestemt Marco. Han kommer aldri ned,
SISTE FORBEREDELSE: For andre gang står 22 år gamle Marco Siffredi på toppen av Mount Everest. Phurba Tashi Sherpa fester en oksygenflaske på ryggen av sliten, men bestemt Marco. Han kommer aldri ned, Foto: René Robert

Ble førstemann ned Mount Everest på snøbrett

Engelen som forsvant i himmelen

Marco Siffredi, «Engelen» blant venner, var en mester på snøbrett - ingen utfordring var for stor for ham. 22 år gammel satte han utfor Mount Everest og kom velberget ned. Men det fantes en enda vanskeligere rute. Den måtte han også prøve.

Publisert Oppdatert

8. september 2002 klokken 14.10: Etter å ha oppholdt seg i over 12 timer i den såkalte dødssonen på Mount Everest, kan Marco Siffredi (23) endelig sette bena på toppen av verdens høyeste fjell.

– Hvor er vi, roper sherpaen Phurba entusiastisk.

– På toppen, men slitne, svarer Marco.

– Toppen, toppen, roper en like entusiastisk Phurba.

– Sliten, sliten. For mye snø, for mye klatring, svarer Marco som ikke greier å dele sherpaens glede.

Tvert imot virker han sterkt preget av anstrengelsene. Men det er nå hans virkelige drøm skal realiseres: Stå på snøbrett ned den fryktede Hornbein-korridoren.

Året før ble Chamonix-innfødte Siffredi den første som tok seg ned fra Mount Everest på snøbrett via Norton-korridoren. 2800 meter med passasjer på 45-50 grader. Han kjørte ned på fire timer, inkludert en pause på en time.

Men nå venter Hornbein-korridoren, en farligere, trangere og brattere renne på nordsiden, oppkalt etter amerikaneren Thomas Hornbein.

På toppen ser Marco på klokken og virker tilsynelatende klar. Men sherpaene er bekymret. Både for formen til Marco, været, snøforholdene i korridoren og tidsskjemaet.

De ber ham om å avbryte forsøket, men til ingen nytte. 23-åringen har bestemt seg. Han får festet en oksygenflaske på ryggen, og like etter klokken 15 er han klar.

– Vær forsiktig, sier Phurba

– Ok, Phurba. Ser deg i morgen.

<b>HORNBEIN:</b> Marco Siffredi gjør seg klar til å kjøre ned fra toppen via Hornbein-korridoren.
HORNBEIN: Marco Siffredi gjør seg klar til å kjøre ned fra toppen via Hornbein-korridoren. Foto: René Robert

Sterkt inntrykk

September 2002: I flyet på vei fra Katmandu til Roma fikk den italienske barnelegen Manilla et siste glimt av Himalaya. Det enorme fjellmassivet steg opp av tåka som en luftspeiling.

«Er du der nå», mumlet hun for seg selv, «midt i fjellesiden, på snøbrettet ditt?».

Hun hadde vært i området i tre uker, fordi hun alltid hadde hatt en dragning mot Mount Everest. Naturen hadde vært akkurat så mektig som hun trodde, hun var fornøyd.

Men det var møtet med snowboarderen hun fremfor alt husket.

Han hadde stått der, sammen med noen tibetanere. Var europeer, franskmann, og svært ung. Vanligvis hadde sherpaene en litt overbærende holdning til de tilreisende fjellturistene. Men ikke til ham. De hadde respekt for ham. Han var sjefen.

<b>DEN BESTE:</b> Gutten fra Chamonix søkte ekstreme utfordringer og behersket snowboard bedre enn noen annen.
DEN BESTE: Gutten fra Chamonix søkte ekstreme utfordringer og behersket snowboard bedre enn noen annen.

Ekstrem ro

Han var en ganske liten, tettbygd kar. Smilte hele tiden, et strålende smil med en markant avstand mellom fortennene. Håret var klippet tett inn til hodet, men hun la merke til at det var blondt.

Ansiktet var barnslig, han virket hyperaktiv og umoden, samtidig utstrålte han en ekstrem ro og trygghet. Det var åpenbart at han befant seg i sitt rette element, der han hørte hjemme.

De møttes ved minnesmerket over Mallory og Irvine, de to klatrerne som omkom i 1924, etter at de sannsynligvis hadde vært de første som noensinne nådde toppen av Mount Everest.

Hun hadde sagt at hun ikke forsto at noen kunne drive seg til slike ytterpunkter og ofre livet for å beseire et fjell. Da så han bare uforstående på henne og smilte et uutgrunnelig smil.

Han snakket lite om seg selv. Nesten motvillig forklarte hvorfor han var der og hva som var hans prosjekt.

– Jeg skal til toppen, sa han bare.

– Og stå på snowboard ned igjen.

Han nikket umerkelig bakover, mot den loddrette fjellveggen. Hun så vantro på ham. Nedover det stupet? Det var jo rett og slett umulig!

En kamerat skulle slutte seg til ham, forklarte han. De skulle til toppen sammen, og kjøre ned igjen sammen, på hvert sitt snowboard. Hans eneste bekymring var været. Det var aldri enkelt å ta seg opp midt i september. Vrient høstvær kunne velte alle planer.

Han het Marco Siffredi og bodde i Chamonix, forklarte han. Hun fikk en følelse av at det aldri kunne skje ham noe, at han befant seg i en verden der ulykker ikke fantes.

Hun var uansett sikker på én ting: Hun skulle dra til Chamonix og møte ham der når han kom tilbake.

<b>NORDVEGGEN: </b>Hornbein-korridoren på Mount Everest
NORDVEGGEN: Hornbein-korridoren på Mount Everest

Dårlig tid

Vennen Olivier Besson skulle slå følge med ham til toppen og kjøre sammen med ham ned. Besson var også en snowboarder i superklassen, med base i Chamonix.

Han lå 14 dager etter Marco og skulle ta ham igjen. Sammen skulle de utfordre Hornbein-korridoren, den bratteste og vanskeligste av alle ruter ned fra Everest.

Han hadde mottatt en melding fra Marco 30. august 2002. Marco sa han var oppe på 6300 meter og ventet på ham der. «Sammen skal vi knuse Hornbein!» var det utvetydige budskapet.

Men Olivier greide aldri å ta igjen vennen. Da han ankom den fremskutte basecampen den 6. september, hadde Marco forlatt den og etterlatt seg følgende beskjed:

«Værmeldingen fremover er så dårlig at jeg ikke har tid til å vente. Jeg drar mot toppen, det er nå eller aldri.»

Han skjønte at Marco ikke var til å rikke nå. Han hadde jaktet på Hornbein ett og et halvt år tidligere også. Den 24. mai 2001, så vidt 22 år gammel, hadde han forbløffet verden da han som førstemann gjennom alle tider satte utfor verdens høyeste fjell på snøbrett.

På grunn av forholdene valgte han en annen legendarisk rute kalt Norton, men det var Hornbein som var den ultimate utfordringen. Linjen var renere, mer direkte, den var villere, brattere og vakrere.

Derfor måtte han tilbake. Om det ikke var mulig å komme høyere opp, var det fortsatt mulig å kjøre dristigere og brattere ned igjen.

Hornbein var blitt en besettelse hevet over enhver motforestilling.

Den 8. september satt Olivier og spiste frokost på 6300 meters høyde, med utsikt til toppen. Han ble sittende lenge. Det var nesten midt på dagen da han så et ørlite lysglimt der oppe.

Han nektet å tro det, men det var ingen tvil om hva han så.

På 8600 meter var det brettet til Marco som skinte i sola. Han rev til seg kikkerten. «Det er ikke sant, de er der! De tar toppen.»

To motstridende følelser hjemsøkte Olivier Besson. Glede over å se Marco dra for å surfe på verdens tak for annen gang på 18 måneder. Og skuffelse over ikke å være der sammen med ham.

<b>KOMPIS:</b> Marco og bestekompisen Bertrand Delapierre gjør seg klar for Mallory-Porter, en ekstrem rute ned fra Aiguille du Midi (3842 moh) i Chamonix.
KOMPIS: Marco og bestekompisen Bertrand Delapierre gjør seg klar for Mallory-Porter, en ekstrem rute ned fra Aiguille du Midi (3842 moh) i Chamonix. Foto: Privat

Surfet på månen

Olivier fulgte den siste oppstigningen. I kikkerten så han fire mennesker – Marco og tre sherpaer. De beveget seg oppover i en rytme tilsvarende rundt 100 meter i timen.

Noe fantastisk var i ferd med å skje. De hadde holdt tidsplanen. I løpet av en time ville de ha nådd toppen på 8848 meter. Og Olivier var den eneste tilskueren til dramaet som utspant seg der oppe.

Klokken 14.10 var Siffredi på toppen av Mount Everest for annen gang i sitt unge liv. Så kom skyene, klokken 15.00 var det helt tett. Olivier anstrengte seg til det ytterste, men så ingenting. Plutselig oppstod det en glippe i skylaget. Han så at en av mennene hadde forlatt de tre andre og var på vei videre alene. Det var ikke lenger noen tvil. Det var Marco på vei til Hornbein.

Han så ham sette utfor og gjøre to perfekte svinger før han forsvant i skodden. Olivier hadde aldri sett noe lignende. Det var som mannen og brettet og snøen var to sider av samme sak, forbundet med hverandre, en del av en større enhet.

Siffredi, verdens beste snowboarder, var i ferd med å gjøre det umulige mulig, oppheve tyngdekraften og alle andre fysiske lover. Det var som om han surfet på månen.

Olivier la bort kikkerten. Revet med av entusiasmen over å være vitne til at historien var i ferd med å bli skrevet, sendte han en melding til kompisen David Autheman over satelittelefonen:

«Jeg kom i går til fremskutt basecamp, var to dager for sent ute. Marco har greid å nå toppen. Nå kjører han ned, tar Hornbein. Jeg håper å kunne gjøre det samme en dag.»

<b>BLI ABONNENT:</b> Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les alt bladet har utgitt på vimennpluss.no.
BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Les alt bladet har utgitt på vimennpluss.no.

Bestevennen

Men Marco Siffredi kom aldri ned fjellet. Han bare forsvant, midt i Hornbein-korridoren, slukt av fjellet eller himmelen. Han er ikke blitt funnet. Noen nekter fortsatt å akseptere at han er død. Andre mener bestemt at han går igjen der oppe.

– Marco gjorde et veldig inntrykk på alle som møtte ham. Han hadde en utrolig viljestyrke, sier Bertrand Delapierre, Marcos bestevenn til Vi Menn.

Han var med Marco på mange av de ekstreme turene både hjemme i Chamonix og ute.

– Det er vondt å tenke på at han aldri kommer tilbake.

Vi spør ham om han har tenkt på hva som kan ha skjedd med kameraten på Everest.

– Det har jeg, men jeg forsøker å unngå å tenke på det. Det hender at jeg trøster meg med at Marco sikkert fikk det for seg at han skulle ta en forlengs salto på Everest, noe som medførte at han fikk oksygentanken i hodet og ble slått bevisstløs. Dermed merket han ikke at døden tok ham. Men jeg er redd det bare er en ønskedrøm.

Marco Siffredi

Marco Siffredi ble født 22. mai i 1979 som den yngste av fire barn. Faren Philippe var frisør i Nice, men han elsket fjellet og møtte kvinnen i sitt liv på en ferietur i Alpene på 1960-tallet. Jenta het Michèle og var datter av en fjellbonde fra Chamonix.

Philippe ønsket intenst å bli skilærer og fjellfører, men kom for sent i gang og ble aldri god nok på ski. Han fortsatte å klippe hår i Chamonix.

Det var noe annet med sønnene. Den eldste, Pierre, oppsøkte ekstreme utfordringer på ski i Alpene helt fra han var guttunge. Det skulle få en tragisk slutt. I 1981 omkom han i en skredulykke, bare 18 år gammel.

Foreldrene forsøkte å holde lillebroren unna fjellets utfordringer og farer, og lenge så det ut til at de skulle lykkes. Marco var god til å kjøre slalåm, uten å være blant de aller beste. Han var mer opptatt av havet og var en lidenskapelig dykker.

Men så oppdaget han frikjøring på snowboard. Og så var han solgt.

Det viste seg raskt at han hadde et vanvittig talent. Han hadde en unik teknikk og balanse og var ikke redd for noe. De tøffeste fjellene i Alpene, som andre kanskje utfordret én gang i livet, brukte han i daglig trening.

Chamonix kalles gjerne ekstremsportens vugge, og kun kort tid etter at han hadde lært å stå på snøbrett, gikk Marco løs på noen av de mest fryktede fjellpartiene, som nordsiden av Aiguille du Midi.

I 1999 kjørte han ned den beryktede Nant Blanc på Aiguille Verte, en 1000 meters linje med fall på mellom 55 og 60 grader. Kun én person hadde gjort dette før ham, Jean-Marc Boivin, Marcos barndomshelt.

Marco var helt uinteressert i berømmelse og penger. Jaktet bare på utfordringer. Ingen var større enn Mount Everest, verdens høyeste fjell.

Den 24. mai 2001 kjørte han ned fra Verdens tak for første gang, som den første brettkjøreren i historien. Den 8. september 2002 omkom han da han skulle gjenta bedriften ned en enda dristigere rute.

Kilde: La trace de l'ange (Antoine Chandellier)

BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Vi Menn. Klikk her for å abonnere eller les alt ukebladet har utgitt på vimennpluss.no.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.