<b>HÆRFØREREN:</b> Carl Gustav Fleischer er en ekte norsk krigshelt. Dessverre fikk han ikke anerkjennelsen han fortjente i sin levetid.
HÆRFØREREN: Carl Gustav Fleischer er en ekte norsk krigshelt. Dessverre fikk han ikke anerkjennelsen han fortjente i sin levetid. Foto: Scanpix

Carl Gustav Fleischer

Seierherren som ikke orket å leve

Han var seierherren fra slaget om Narvik. Generalen som ga Hitler krigens første nesestyver. Men like før jul 1942 satte Carl Gustav Fleischer seg ned på bade­romsgolvet, presset en pistol mot hjertet og trakk av.

Publisert Oppdatert

Ved krigsutbruddet i Norge i 1940 sto Carl Gustav Flesicher fram som en ekte kriger. På tross av et sterkt nedbygd forsvar ledet han styrkene i nord på en måte som inngir den dypeste respekt.

Men livet hans skulle få en trist slutt.

Den stolteste timen

Som øverstkommanderende for de norske styrkene i nord gjorde Fleischer noe ingen nordmann hadde gjort siden 1808: Han ledet en norsk hær som gikk til angrep på en fiende. Fleischer ledet angrepet mot nazistenes invasjonsstyrke og var selv blant de første som gikk i land i Narvik da byen etter en måned med harde kamper ble tatt tilbake i slutten av mai 1940.

Det var utvilsomt et stolt øyeblikk for ham personlig. Han visste på dette tidspunktet ikke at krigen på norsk jord i praksis var over.

Fleischer ble først 3. juni informert om de alliertes beslutning om å evakuere sine tropper.

Stri trønder

Etter det handlet det mest om politikk, som Fleischer på ingen måte skjønte seg like mye på. En forsmak på hva som kunne vente, hadde han allerede fått. I begynnelsen av mai, da kampene i sør var over, hadde Regjeringen og kommanderende general Otto Ruge kommet til Nord-Norge og overtatt den operative ledelsen av felttoget – mot Fleischers vilje.

– Jeg kjente Fleischer som en stri trønder, så jeg tenkte det var best ikke å blande meg inn for mye i den daglige ledelsen til å begynne med, skrev Ruge.

Ære og vanære

Da det gikk mot norsk kapitulasjon, fikk Fleischer overraskende beskjed om å følge Regjeringen til London som militær rådgiver. Det gikk på æren løs, Fleischer så på det som en plikt å bli hos sine menn.

– Å forlate guttene som sloss ved Narvik... det er en uhørt bitter urett mot en real mann, skrev Toni Fleischer, som fulgte sin mann til London. Der konsentrerte Fleischer seg straks om det han så på som sin hovedoppgave: Å bygge opp en norsk styrke som kunne fortsette kampen. Fra britisk side var det ønskelig å bruke nordmenn i raid på norskekysten.

Fleischer foreslo tvungen verneplikt for nordmenn i utlandet, det fantes flere tusen i Storbritannia – ikke minst sjømenn og hvalfangere. Han ønsket også å hente over divisjonen som siden april 1940 hadde sittet internert i Sverige.

Johan Nygaardsvolds regjering var imidlertid mer forsiktig og ønsket en frivillig verneplikt. Den var også skeptisk til å sende nordmenn for å slåss, ikke minst på grunn av frykten for represalier mot sivile i Norge.

Ikke på bølgelengde

Fleischer lyktes med å sette opp en frivillig, norsk brigade som ble brukt til forsvarsoppdrag i Skottland, men opplevde å miste mange av sine menn til marinen og flyvåpenet.

Det ble stadig klarere at generalen og regjeringen ikke var på samme bølgelengde. I tillegg var ikke britene spesielt imponert over nordmennene, som i deres øyne manglet en del på viljen til å krige, men ikke evnen til å plapre i vei.

– Det er ikke forsvarlig å fortsette i samme spor, innrømmet forsvarsminister Oscar Torp. I februar 1942 kom forandringene, i form av opprettelsen av en ny overkommando. Major Wilhelm Hansteen ble utnevnt til forsvarssjef, rittmester Bjørn Christophersen til stabssjef.

Personlig nederlag

Det var ikke lenger funnet plass til generalen. Fleischer ble beordret til Canada, som militærattaché.

Utad reagerte Fleischer på den eneste måten han visste om. Slik et helt liv i militær tradisjon hadde lært ham. Han bøyde seg lojalt. Men hans etterlatte brev viser innsiden. Det var en ydmyket mann som flyttet, alene, til Canada.

Brevene til kona forteller om en mann som følte seg overflødig. Han grublet over ting han kunne gjort bedre. Innrømmet egne dumheter. Og slo fast at «motstanderne var lurere».

I slutten av november kom enda en ordre om flytting. Nå skulle Fleischer til Washington som attasjé hos amerikanerne. Etterpå var tonen i brevene enda dystrere.

– Jeg er nokså ferdig. Det er ikke lett å leve, skrev han i et av de siste.

18. desember 1942 skjedde to ting ganske samtidig. I statsråd fremmet Oscar Torp forslag om å tildele seks norske offiserer landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. En av disse var Carl Gustav Fleischer.

Nok er nok

Det visste generalen ingenting om der han lente seg mot baderomsdøra i Ottawa. Krigshelten hadde bestemt seg. Nå fikk det være nok. Nok intriger, nok grublerier, nok eksil.

Hans siste brev til konen Toni ba han om tilgivelse:

– Døm meg mildt. Ære er blitt til vanære. Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve.

Generalen satt lent mot baderomsdøra da han ble funnet av sin adjutant morgenen etter. Våpenet lå på hans venstre side, noe som umiddelbart virket snodig. Men adjutanten forsto. Fleischer hadde selvsagt holdt pistolen med begge hender.

Fast og stødig. Inn i det siste.

FLEISCHERS FELTTOG
– HITLERS FØRSTE NEDERLAG

Tidslinje for kampene i Nord-Norge våren 1940.

9. april

I snødrev seiler ti tyske jagere, med slagskipene Gneisenau og Scharnhorst i eskorte, inn Ofotfjorden. Litt etter klokka halv fem om morgenen senkes det norske panserskipet Eidsvold av tyske torpedoer i Narvik, litt senere lider panserskipet Norge samme skjebne. 276 norske gutter mister livet. Byen overgis til general Dietl og hans 2000 bergjegere uten videre kamp, men 200 mann under major Sigurd Omdal klarer å komme seg unna.

10. april

Fem britiske jagere går til angrep på de tyske skipene i Ofotfjorden. I de harde kampene senkes to tyske og en britisk jager, mens flere skip blir skutt i brann. Kommandørene på begge sider er blant de drepte.

12. april

De norske styrkene får sin ilddåp. Et kompani med befalsskoleelever, 66 mann, går i stilling ved Gratangen Turiststasjon med ordre fra general Fleischer om å stoppe en tysk divisjon på vei mot Setermoen og Bardufoss. Skolekompaniet stanser fremrykningen før de trekker seg tilbake til Lapphaugen, lenger opp i dalen. Det er så langt tyskerne kommer denne krigsvåren.

13. april

De gjenværende åtte tyske jagerne angripes av britene, nå med slagskipet Warspite i spissen. To tyskere senkes i kampene, deretter velger de øvrige besetningene å senke sine egne skip og komme seg på land. Rundt 2500 matroser slutter seg til Dietls bergjegere.

14. april

De første allierte styrkene, britiske gardister, går i land i Sjøvegan.

25. april

Trønderbataljonen hviler i Gratangen etter en strevsom ferd i snøstorm over fjellet i startfasen av den norske offensiven. Grytidlig overraskes de av et motangrep fra tyske styrker. 34 gutter fra Trøndelag og Møre faller i det største slaget på norsk jord under krigen.

1. mai

Nordmennene, nå støttet av nylig ankomne franske alpejegere, går til angrep over Gratangseidet og på de tyske forsvarsstillingene i Læigastindmassivet. Nordmennene vinner terreng i fjellene, til tyskerne 22. mai trekker seg tilbake til en siste skanse i Bjørnfjell.

13. mai

Redselsnatt i Bjerkvik. Bygda, som ikke er tømt for sivile, blir åsted for en storstilt alliert landgang som innledes med granatild fra britiske slagskip. 13 voksne og ett barn mister livet i bombardementet. Militært sett er landgangen vellykket, forsyningslagrene ved Elvegårdsmoen havner igjen i allierte hender.

25. mai

I Europa stormer tyskerne vestover. Øverstkommanderende for de allierte styrkene, lord Cork, får ordrer om å evakuere sine tropper etter at Narvik er tatt. Ordren holdes hemmelig for nordmennene.

28. mai

Tyskerne jages ut av Narvik etter et felles alliert angrep. Britiske slagskip bombarderer byen. Polakkene angriper fra sør for å hindre tysk retrett. En norsk bataljon og franske legionærer landsettes på Orneset. Nazi-Tysklands første nederlag er et faktum. Sivile evakueres de neste dagene under stadige tyske luftangrep.

4. juni

De allierte styrkene starter evakueringen fra Narvik.

7. juni

Kong Haakon, den norske regjeringen og en motvillig general Fleischer forlater Tromsø på krysseren Devonshire.

8. juni

Inne på Bjørnfjell er tyskerne presset helt til svenskegrensen. Men uten alliert hjelp å støtte seg til, gir den norske hærledelsen ordre om at angrepet skal innstilles.

9. juni

Ved midnatt, 62 dager etter invasjonen, legger Norge ned våpnene.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her