Foto: Paul Rogers (Paul Rogers - Times Newspapers L)

Det virkelige Nord-Korea

Hyong Kang (24) rømte fra Nord-Korea i 1998. Her forteller han sin groteske historie.

Publisert

- Alle var mistenksomme mot hverandre. Spioner var på alle arbeidsplasser, og ingen visste hvem de var. De spionerte også på hverandre. Til og med barn var angivere. En kamerat du stolte på, en som kanskje kom hjem til deg hver kveld, kunne fort vise seg å være en angiver for myndighetene, forteller Hyong Kang i et intervju publisert i Vi Menn i 2007.

Etter dødsfallet til Kim Jong-il gjengir Side3 hele intervjuet med Hyong Kang. Hans historie er fremdeles aktuell.

Da han var 10 år gammel og gikk på skole i hjembyen Onsong, begynte han ved en forglemmelse å tegne en karikatur av Kim Il Sung i kladdeboken sin. Han ble straks angitt av gutten ved siden av seg. Læreren ble hysterisk. Hun hylte, skrek og banket løs på den lille gutten. Tvang ham til å sitte på knærne med ryggen med klassen hver dag i en uke.

«Vet du ikke hva straffen er for slikt? Det er døden,» formante hun.

LES OGSÅ:

Trusselen gjorde inntrykk. Unge Hyong kjente til henrettelsene. Selv hadde han vært vitne til at en mann ble skutt året før. Han var dømt til døden for forsøk på å smugle tyvegods fra Nord-Korea over grensen til Kina.

Foto: Keystone (Getty Images)

Langsom død

Mannen ble vist fram i gatene og tvunget til å knele med løftet ansikt for at skuelystne skulle få se ham, ydmyke ham og håne ham. Etterpå ble han brakt til henrettelsesstedet, kledt i en kjortel som sugde opp blod.

Han ble bundet til en påle med rep rundt brystet og beina. Foran føttene hans sto en åpen sekk. Eksekusjonspelotongen besto av tre soldater. Den første salven à tre skudd traff den dødsdømte i brystet. Tauene brast, overkroppen falt fremover.

Det var 40 kuldegrader denne dagen, og da den andre salven traff toppen av hodet, sto dampen opp fra det sønderknuste hodet på grunn av kontrasten mellom luft- og kroppstemperatur.

Hjernemassen ble fanget opp av sekken. Til slutt ble en salve avfyrt mot tauene som holdt beina. Dermed bikket kroppen fremover og delvis inn i sekken. Soldatene trengte bare å gi liket et lite spark, så falt det på plass. Rent og renslig.

De knyttet sekken igjen, slengte den på en hestekjerre eller i en lastebil og kjørte den opp på snaufjellet. Der ble liket etterlatt som åte for ville dyr.

Hyongs far hadde sett en henrettelse ved hengning. Bare politiske forbrytelser ble straffet på denne bestialske måten. Hengningen gikk langsomt og dødskampen kunne vare i flere minutter.

Foto: Paul Rogers (Paul Rogers - Times Newspapers L)

Kim Il Sung på rams

Unge Hyong hadde ingen medlidenhet med ofrene. Særlig ikke med dem som motarbeidet kommunistregimet. På skolen lærte han hva som var rett og hva som var galt. Å kritisere landets ledere, var galt. De to viktigste fagene var læren om oppveksten til Kim Il Sung og Kim Jong-Il. Å skrive stil uten å lovprise dem, var ikke lov.

Elevene måtte lære livet deres utenat ned til minste detalj. De meste av informasjonen var oppspinn.

Hungersnøden tok kvelertak på landet midt på 1990-tallet. Økonomien brøt sammen, matvarelagrene var tomme. Myndighetene fryktet at fiender skulle benytte seg av den prekære situasjonen og destabilisere Nord-Korea.

Foto: (Arkivfoto Scanpix)

Alle måtte kvitte seg med kontakter i utlandet. Post ut og inn av landet ble beslaglagt, ingen skulle få vite hvordan det sto til. Stadig flere pulter sto tomme, svekkede lærere satt bak kateteret og orket nesten ikke løfte krittet til tavla.

Men lovprisningen av regimet fortsatte. Hungersnøden skyldtes delvis naturkatastrofer, delvis undergravingskampanjer av fiendeland, fikk elevene vite. Disse var først og fremst USA, dernest USAs «marionettstater», med erkefienden Sør-Korea i spissen.

Om forholdene var ille i Nord-Korea, kunne folket ta det helt med ro. Det var enda verre i utlandet. Stadig flere elever levde nå kun av gress og bark. Ansiktene deres svulmet opp, og fortsatte å vokse til kinnene var så oppblåste at de ikke greide å se.

I siste stadium før døden var ansiktene dekket av byller og åpne væskende sår.

Hyongs klassekamerater begynte å falle fra sommeren 1996. I løpet av ett år sank elevtallet fra 1500 til 600. Det ble stadig flere foreldreløse barn i byen. Særlig jenter, guttene døde fortere.

Foto: (AFP/Scanpix)

Barna samlet seg på jernbanestasjonen, der de kunne skaffe seg varme og matrester som falt fra togene. De døde som fluer. Voksne gikk bare forbi dem, alle hadde nok med seg selv.

De ensomme, døende ungene brakte regimet i forlegenhet. Derfor opprettet de enheter som skulle plukke dem opp og gi dem ly for natten. Barna skulle få en porsjon mat også, om det fantes.

Men den fantes ikke. Enhetens hovedjobb ble i stedet å begrave barna.

En bekjent av Hyongs far som deltok i arbeidet, ventet til tre–fire døde barn lå ved stasjonsområdet. Da kunne han begrave dem i samme grav og spare på sine egne krefter.

Lederne ble mer og mer paranoide. Det utsultede folkets raseri måtte for all del kanaliseres bort fra dem selv. Derfor ble syndebukker plukket ut. Mennesker ble arrestert og ført bort i sene nattetimer. Ingen visste hvor de ble av, men alle var enige om at de måtte være skyldige.

Foto: (Getty Images)

Døde om natten

Folk døde helst om natten. Det dreide seg om vanlige mennesker. Partifolk, politi og delvis vernepliktige soldater slapp unna. All internasjonal hjelp gikk til disse gruppene og til opprustning.

I Hyongs nabolag ble befolkningen halvert fra 4000 til 2000 i 1996. Det var tomme hus overalt, de følte at de bodde i en spøkelsesby.

Likevel oppfattet den unge gutten situasjonen som normal. Han visste ikke om noe annet og trodde fullt og fast at forholdene i utlandet var verre. Befolkningen hadde ingen tilgang til informasjon som kunne nyansere dette bildet. Nord-Korea var og ble et «paradis» sammenliknet med andre land. Hyongs tiltro til Kim Il Sung og Kim Jong-Il var urokket, uansett hvor ille det ble.

Til slutt fikk Hyongs far nok og bestemte seg for et fluktforsøk til Kina. Han fikk ikke sønnen og kona med. Etter noen måneder i Kina ble hjemlengselen så sterk at han valgte å vende tilbake. Han ble umiddelbart arrestert og fengslet.

En dag ble en mann fengslet med åpenbare skader etter politimishandling. Dette var uvanlig og skapte nysgjerrighet. Mannen sa først at han var arrestert og torturert fordi han hadde stjålet mat. Men sannheten kom for en dag.

Da kona hadde forsvunnet i noen dager på jakt etter noe å spise, var han blitt alene med sin åtte år gamle datter. Hun tryglet uavbrutt om mat, han hadde ingenting å gi. Var halvgal av egen sult.

De begynte å krangle, han fiket til jenta, hun falt og slo hodet hardt i gulvet. Hun var bevisstløs, fråden sto fra munnen hennes, han gikk ut fra at hun enten kom til å dø eller ville være skadet for livet. Så han drepte henne. Og spiste henne. Han brente restene i ovnen og kvittet seg med bein og aske oppe på fjellet.

Etter en stund kom en hund ned fra fjellene med et menneskebein i kjeften, politietterforskningen avslørte en forbindelse til datteren, som han selv hadde meldt savnet.

Han tilsto. Ble banket opp og kastet i fengsel. I påvente av dødsstraffen, døde han av mangel på drikke, etter å ha drukket egen urin.

Foto: (AFP/Scanpix)

Spiste over 40 kvinner

En annen kannibal, Moon (60), innrømmet i fengselet at han hadde spist over 40 kvinner.

Han plukket ut ofrene på markedet i Onsong, og sirklet inn dem som kom utenbys fra for å selge mais. Han lurte dem hjem til seg selv ved å hevde at han hadde store maisreserver som han bare ønsket å bli kvitt.

Da kvinnene stakk hodet ned i maiskassen i boden, slo han dem i bakhodet med en øks. Etter at han hadde drept dem, spiste han dem sammen med sin mor som var over 80, og sin sønn.

Sønnen var gift, men hans kone nektet å delta i etegildet. Det reddet livet hennes da den makabre saken ble rullet opp. Sønnen og moren ble ydmyket på åpen gate før de ble henrettet ved langsom hengning. Morderen selv rakk å sulte i hjel før dødsdommen over ham ble fullført.

Hyongs far ble løslatt på prøve etter noen måneder i fengsel, men visste at han var under oppsikt og kunne bli arrestert igjen når som helst. Omsider greide han å overbevise kona og sønnen om at de sammen måtte komme seg ut.

19. mars 1998 lyktes de i en sen nattetime å ta seg over grensen til Kina. Faren ble dømt til døden in absentia. Da familien ble arrestert av kinesiske myndigheter, syntes løpet kjørt for alle tre. Hjemsendelse betydde døden. I siste øyeblikk greide faren å kjøpe seg ut av knipen med lånte penger. Familien dro til Sør-Korea, der den bor i dag.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her