<b>«INTO THE JAWS OF DEATH»:</b> Dette historiske bildet ble tatt av krigsfotografen Robert F. Sargent den 6. juni 1944.
«INTO THE JAWS OF DEATH»: Dette historiske bildet ble tatt av krigsfotografen Robert F. Sargent den 6. juni 1944. Foto: Robert F. Sargent, U.S. Coast Guard (Wikimedia Commons)

6. juni er D-dagen

D-dagen: Helvete bryter løs i Normandie

Ved daggry 6. juni 1944 brøt helvetet løs i Normandie. Titusener av allierte soldater gikk i land på fem strender fulle av stridsvognsperrer, miner og piggtråd. Tyske soldater i bunkere spydde dødelig ild ut over angriperne. D-dagen var en realitet.

Publisert Oppdatert

Karl Wegner hviler hodet mot maskingeværkolben der han sitter og sover i bunkeren ved Omaha Beach i Normandie. Plutselig rister soldatkameraten Willi ham voldsomt i armen. Klokken er rundt halv seks om morgenen 6. juni 1944, og Karl Wegner retter seg opp, lettere forvirret.

Den 19 år gamle soldaten fra den nordtyske byen Hannover skjønner raskt på kameratens ansiktsuttrykk at noe er galt. Willi peker ut mot Den engelske kanal, og da Karl ser i samme retning, kjenner han seg mer engstelig enn noen gang før i sitt unge liv.

Les også: I morgentimene 1. september 1939 slapp Hitler hærstyrkene løs på Polen. Én flytype viste for første gang hva de var verdt

Likevel kan han ikke la være å måpe storøyd. Så langt øyet rekker er sjøen svart av allierte flåtefartøyer. Måneders ventetid på invasjonen av Nord-Frankrike er omsider over.

Snart hører de bombefly i det fjerne. Da 450 amerikanske B-24 Liberator-fly kort etter brøler inn over Omaha Beach og slipper bombelasten, kaster Karl Wegner, kameraten og deres overordnede seg mot betonggulvet i bunkeren.

Langs hele kyststrekningen dirrer bakken og hyller landskapet inn i støv og røyk. Sandkornene knaser mellom soldatenes tenner. Fra havet åpner en rekke flåtefartøyer samtidig ild – anført av slagskipet USS Texas – som pumper 675-kilos granater gjennom luften inn mot de tyske bunkerne og kanonstillingene – rundt ti granater i minuttet.

Hvert eneste skudd fra de mektige 360-mm kanonene på USS Texas høres ut som en gigantisk dør som smekker og sender trykkbølger gjennom luften. Fra ni spesialbygde båter hyler over 9000 raketter inn mot kysten.

Les også: SS-soldater var psykopater i uniform

Etter en halv time tar bombardementet slutt, og en illevarslende stillhet senker seg. Inne i bunkeren reiser Karl Wegner seg, rystet, men uskadd, og får øye på landgangsbåtene. De er bare minutter fra land.

Han har aldri vært i kamp før, men griper i refleks rundt MG42-maskingeværet sitt, som kan avfyre 1200 skudd i minuttet.

Nok en gang sjekker han skuddlinjen gjennom sprekken i bunkeren og ned langs stranden, men så orker han ikke så se ut mer. Han lukker øynene, skjelvende av angst, og avventer ordren om å skyte.

450 amerikanske B-24 Liberator-fly brøler inn over Omaha Beach, men slipper bombelasten sin for tidlig.
450 amerikanske B-24 Liberator-fly brøler inn over Omaha Beach, men slipper bombelasten sin for tidlig. Foto: U.S. Air Force

1500 mann innleder angrepet

Første angrepsbølge mot Omaha Beach – en av fem allierte invasjonsstrender – består av rundt 1550 amerikanske soldater – fordelt på 50 flatbunnede landgangsbåter med minst 31 soldater i hver. Men i løpet av D-dagen skal nærmere 35.000 amerikanere etter planen gå i land på Omaha Beach. Den allierte flåtestyrken «Force O» på vei mot stranden består av nesten 700 fartøyer.

Den øverstbefalende amerikanske generalen Omar Bradley har på forhånd prøvd å berolige mennene i den første angrepsbølgen. Han har gitt garantier om ildstøtte av hittil usette dimensjoner både fra luften og havet, før de første soldatene forlater landgangsbåtene. Hvert eneste bombefly i hele Storbritannia vil ta del i invasjonen.

Les også: Hitlers Blitzkrig tvang Europa i kne

«Dere får seter på første rad til verdens største forestilling», har han spøkefullt motivert dem med. Det Omar Bradley ikke vet, er at selv om soldatene vil innløse billetter til den beste utsikten, vil forestillingen bli mye farligere enn noen har sett for seg.

Amerikanerne tror nemlig at forsvaret av Omaha Beach er overlatt til annenrangs soldater fra den middelmådige tyske 716. divisjon, som også omfatter soldater rekruttert blant østeuropeiske krigsfanger – særlig polakker. De vil neppe gå i døden for Hitler når kampene drar seg til, mener amerikanerne.

Sannheten er imidlertid at ryggraden i det tusen mann store kyst­forsvaret av Omaha Beach består av hardføre og erfarne kamptropper fra 352. divisjon – herunder tyske veteraner fra østfronten. I samme enhet gjør også unge Karl Wegner fra Hannover tjeneste.

Les også: Japanernes verste krigsforbrytelser

FRYKT TOK LIV: Landgangsbåtene skulle kjøre helt inn til land, men flere styrmenn slo rampen ned for tidlig fordi de var redde.
FRYKT TOK LIV: Landgangsbåtene skulle kjøre helt inn til land, men flere styrmenn slo rampen ned for tidlig fordi de var redde. Foto: (Wikimedia Commons)

Vannet blir rødt av blod

Da de allierte landgangsbåtene nærmer seg stranden, har soldatene en tre timer lang båttur i grov sjø bak seg – mesteparten av tiden i mørke. De fleste soldatene er sjøsyke og tramper rundt i hverandres oppkast, alt annet enn kampklare.

Motorstøyen er så øredøvende at mennene ikke kan høre hverandre. I stedet sjekker de nervøst utstyret igjen og igjen mens de knuger våpenet til seg. Andre står bare rett opp og ned, stive av skrekk mens de tisser i buksene.

«Når en kule treffer deg, går den da rett gjennom?» spør en ung mann en av de andre soldatene like før båten deres er fremme ved stranden.

Omaha Beach er over sju kilometer lang, med bratte skrenter i både øst og vest. Mellom disse punktene krummer stranden lett, som en tørkesnor hengt opp mellom klippene. Langs stranden løfter sanddynene seg 30-50 meter, og herfra har tyske maskingeværskyttere perfekte skuddlinjer over Omaha Beach.

Les også: Britene bombet sivile tyskere med vilje

Harold Baumgarten er bare 19 år gammel og kommer fra bydelen Bronx i New York. Han er jøde og har tegnet en davidsstjerne på ryggen av uniformsjakken sin for å peke nese til nazistene.

Da båten hans nærmer seg den vestlige delen av Omaha Beach klokken 06.30, slår en granat ned i nabobåten. Kroppsdeler og splinter av tre og metall regner over Harold Baumgarten og de skrekkslagne medsoldatene.

Den unge britiske styrmannen i landgangsbåten deres tør ikke fortsette. På seks meter dypt vann vil han senke rampen og sette av folkene slik at han kan komme seg raskest mulig vekk. Harold Baumgartens løytnant blir irritert og trekker pistolen.

«Ta oss helt inn», bjeffer han og sikter på styrmannen. Å hoppe ut på så dypt vann med full oppakning er regelrett selvmord. Da styrmannen omsider slår rampen ned, blir løytnanten skutt og drept av maskingeværild. Sekundet etter faller flere av mennene foran Harold Baumgarten.

Vannet farges rødt av blod, og da han selv hopper uti, streifer en kule hjelmen hans. Han står i vann til halsen og holder riflen sin over hodet. Mens Harold Baumgarten kjemper seg inn mot stranden, pisker kulene fra maskingevær opp vannet rundt ham.

Les også: 2. verdenskrig var fylt med fiaskofly

Kampen står om fem veier

Bare fem veier fører bort fra Omaha Beach gjennom sanddynene og skrentene, og både tyskerne og amerikanerne er klar over hvilken avgjørende strategisk betydning rutene har. Hvis ikke amerikanerne erobrer en eller flere av veiene innover i landet nokså raskt, er de allierte fanget som kanonføde på stranden. Tyskerne har plassert sine største bunkeranlegg nær veiene.

Karl Wegners lille maskingeværreir ligger nær den strategisk viktige veien inn mot landsbyen Vierville i vest.

«Fyr, Wegner, fyr», brøler hans overordnede da de første amerikanerne
hopper ut av landgangsbåtene i deres seksjon av stranden.

Men Karl Wegner sitter som i transe og stirrer bare ubevegelig på amerikanerne i de olivengrønne uniformene som plasker gjennom vannet inn mot land. De ser så ubeskyttet ut på den brede, åpne stranden, tenker han. Med et metallisk smell hamrer hans overordnede pistolskjeftet i hjelmen til Karl Wegner. Karl skvetter til og klemmer inn avtrekkeren. MG42-en hans snerrer, og amerikanere går i bakken mens kulene pløyer opp og ned på stranden.

Les også: Amerikanerne tidde om Stalins krigsforbrytelser

Vattdotter i tyskerens ører tar av for det verste bråket. Svetten siler og lager striper i det støvete ansiktet hans. Kameraten Willi sørger for å holde ammunisjonen ren slik at maskingeværet ikke går i vranglås. Deres overordnede roper ordrer ut i bunkeren, men Karl Wegner har for lengst sluttet å høre etter og fyrer bare i vei mens kroppene av døde og sårede amerikanere hoper seg opp på stranden og i vannkanten.

USS ARKANSAS: Like før landgangen bombarderte de allierte Omaha Beach. Skipene traff imidlertid ikke mål.
USS ARKANSAS: Like før landgangen bombarderte de allierte Omaha Beach. Skipene traff imidlertid ikke mål. Foto: Official U.S. Navy Photograph (Wikimedia Commons)

Dødssonen er 500 meter bred

Tidevannet er sterkt ved kysten av Normandie, og første angrepsbølge går i land ved fjære slik at landgangsfartøyene ikke treffer de oversvømte og minelagte tyske barrikadene langs stranden. Til gjengjeld er stranden opptil 500 meter bred ved fjære og utgjør en dødssone for amerikanerne. De er fanget i kryssild fra tyske granater, maskingeværer og snikskyttere. Med sine våte, tunge uniformer og oppakning beveger amerikanerne seg nærmest i sakte kino, selv om de prøver å løpe.

Harold Baumgarten nærmer seg vannkanten da soldaten foran ham faller overende – truffet.

«Ma!» brøler den døende mannen. Ute til venstre får Harold Baumgarten øye på to allierte stridsvogner, den ene med en død soldat hengende ut.

«Hvor er de andre stridsvognene som burde vært her?» tenker han.

Samtidig blir sersjanten hans truffet, vakler og faller på kne mens han begynner å be med en katolsk rosenkrans mellom fingrene. Bønnene stopper da en salve fra et maskingevær i helt bokstavelig forstand sager ham over på midten.

<b>HITLERSAGEN</b> - eller bare MG-42 - var enkel å bruke og spydde ut 1200 skudd i minuttet. Amerikanerne fryktet det tyske maskingeværet så mye at hæren forberedte soldatene på psykiske traumer etter å ha møtt det i kamp.
HITLERSAGEN - eller bare MG-42 - var enkel å bruke og spydde ut 1200 skudd i minuttet. Amerikanerne fryktet det tyske maskingeværet så mye at hæren forberedte soldatene på psykiske traumer etter å ha møtt det i kamp. Foto: (Wikimedia Commons)

Les også: Hvor mange soldater døde i 2. verdenskrig?

Harold Baumgarten løper med riflen oppe foran brystet da en tysk kule treffer riflen og sender vibrasjoner gjennom kroppen hans. En granat eksploderer rett foran ham og flerrer opp venstre kinn. Midt i granatregnet løper en soldat med et rødt kors på uniformen bort til Harold Baumgarten og begynner å behandle skadene. Harold griper etter uniformen hans for å trekke ham ned i sanden og beskytte ham, men soldaten slår bare hendene hans bort.

«Du skal få ta deg av meg når jeg blir såret», roper han.

Enkeltvis eller i små grupper kommer overlevende amerikanere seg opp til steinbeltet og den lave muren som går langs deler av Omaha Beach og utgjør første ly mot tyskernes beskytning. Her kaster soldatene seg ned og puster ut, forslått og sjokkert. Men de skal bare være i sikkerhet frem til tyskernes mortergranater begynner å hagle ned fra en bratt vinkel. Mange av amerikanernes våpen er ødelagt av sand og sjøvann.

Da en granat slår ned, lander en klump blodig kjøtt i fanget på en soldat. Sersjanten hans spør om det er fra ham selv. Den fortumlede og engstelige soldaten svarer at det tror han ikke, men at han ikke er helt sikker.

FARVEBILDER: Koloriserte bilder fra invasjonen av Normandie er nylig sluppet. Dette er mer likt slik det så ut for soldatene som opplevde helvetet.
FARVEBILDER: Koloriserte bilder fra invasjonen av Normandie er nylig sluppet. Dette er mer likt slik det så ut for soldatene som opplevde helvetet. Foto: (Bulls)

Slaget minner om Stalingrad

Fra utkikksposten i den sentrale delen av Omaha Beach blir den tyske løytnanten Hans Heinze vitne til nedslaktingen av første angrepsbølge og rapporter de gode nyhetene tilbake til bataljonens hovedkvarter i 352. divisjon.

Les også: Hvorfor vant de allierte over aksemaktene?

Hans Heinze er veteran fra Stalingrad, der han ble såret tre ganger og evakuert juleaften 1942. Løytnantens vurdering er at amerikanerne er i fullstendig oppløsning – uten ledelse og paralysert av frykt – akkurat som han selv har opplevd det i Stalingrads ruiner.

Heinze har vært på post siden klokken to om natten. Han gnir seg i ansiktet og konstaterer at han ikke har barbert seg. Men hvis kampene fortsetter på dette viset, vil de være over før kvelden. Han kan like gjerne vente med å barbere seg til amerikanerne er drevet tilbake dit de kom fra, tenker han.

I løpet av den første timen på Omaha Beach mister amerikanerne mer enn en tredjedel av mennene i første angrepsbølge, og de fleste enhetene er splittet.

De store tapet har flere årsaker. Soldatene har på forhånd fått vite at de vil finne bombekratere på stranden som de kan søke dekning i, men allierte bombefly har bommet på målene. Skydekket hang lavt over Omaha Beach ved morgengry 6. juni, og av frykt for å treffe de allierte landgangsfartøyene få kilometer fra kysten løsnet flybesetningene bombene så sent at de slo ned bak kystlinjen – i harmløs avstand fra både stranden og de tyske bunkerne.

Samtidig hadde den allierte marinebeskytningen vært altfor kortvarig og upresis mot en forsvarslinje av tyskernes kaliber ved Omaha Beach. De fleste av de over 9000 allierte rakettene slo etter alt å dømme ned i bølgene foran stranden. Dessuten forsvinner mange av de amerikanske stridsvognene i sjøen før de overhodet når Omaha Beach. Allierte ingeniører har utviklet en egen type Duplex Drive-amfibiestridsvogner til landgangen – ombygde Sherman-vogner med en høy skjerm av vanntett seilduk som holder dem flytende – men i den høye sjøen i kanalen slår bølgene inn over seilduken og får de fleste til å synke til bunns.

<b>DØDENS ARKITEKT: </b>General Rommel hadde planlagt mange av de militære hindringene som allierte soldater møtte på strendene i Normandie.
DØDENS ARKITEKT: General Rommel hadde planlagt mange av de militære hindringene som allierte soldater møtte på strendene i Normandie. Foto: Deutsche Bundesarkiv (Wikimedia Commons)

Les også: Monte Cassino: De alliertes dyrekjøpte seier

I den østlige delen av Omaha Beach kommer bare fem av 32 stridsvogner seg i land sammen med første angrepsbølge for å yte ildstøtte og dekning. Mot vest lykkes allierte landgangsfartøyer langt bedre med å få stridsvognene helt inn til stranden.

Klokken 07.00 snur tidevannet. Sjøen kryper lenger og lenger opp på land og sluker de hardest sårede soldatene i sanden. Harold Baumgarten fra 29. divisjon rekker å søke dekning selv om han er såret i hodet, men han er bare én av to soldater fra landgangs­båten som overlever landgangen.

General Cota går i land

Ute på krysseren USS Augusta i Den engelske kanal vet ikke øverstbefalende Omar Bradley mye om kaoset som hersker på Omaha Beach.

Kommunikasjonen er elendig, for et stort antall radioer har gått tapt under landgangen. Samtidig ankommer nye bølger av amerikanske kamptropper Omaha Beach sammen med ingeniørtropper. Disse skal sprenge og brøyte seg vei gjennom piggtråd og betong og lage passasjer på stranden slik at amerikanerne kan landsette tropper og kjøretøy i større målestokk. Mange ingeniørtropper lander imidlertid på feil steder på grunn av den sterke sidestrømmen langs kysten, og tyskernes beskytning er fortsatt så heftig at de har problemer med å rydde veien.

Da klokken runder 07.30, har invasjonen vart i en time, og opp imot 6000 amerikanere har nådd i land, men fortsatt går ikke mye etter planen.

Konvoi gjennom ishelvetet: De kjempet seg gjennom et av verdens kaldeste havområder med forsyninger til Sovjetunionen. Underveis ble de angrepet av ubåter, fly og krigsskip. Den verste fienden var likevel isen og de ned til 50 minusgradene

Tyskerne forsvarer med stor intensitet alle veier bort fra Omaha Beach, og de fleste amerikanere sitter fanget på stranden uten mot og vilje til å rykke videre. Så treffer en helt spesiell landgangsbåt kysten. Om bord er selveste Norman Cota – general og nestkommanderende for 29. infanteridivisjon. Han er på vei inn for å piske guttene fremover – bort fra den sikre død på stranden. Med seg har han en gruppe høytstående offiserer samt soldater med tungt radioutstyr på ryggen.

Seks dager før har general Cota fylt 51 år. Han er en legende blant sine menn – aldri for fin til å delta i tunge øvelser med menige soldater. Inne på stranden stiller han seg dumdristig opp foran en gruppe redde soldater som trykker seg mot bakken langs muren for å unngå å bli truffet.

Viftende med Colten og med en sigar i kjeften spankulerer han frem og tilbake mens han for full hals beordrer mennene videre. Samtidig prøver generalens personlige assistent – hans aide-de-camp – desperat å få ham i dekning.

«Dø ikke på strendene, dø oppe på skrentene hvis dere skal dø. Men kom dere bort fra strendene, ellers går dere den visse død i møte», roper general Cota.

Fryktløsheten smitter. Med en bangalore-torpedo sprenger en av mennene vei gjennom piggtråden, men en tysk snikskytter treffer den første amerikaneren som viser seg i åpningen, og soldatens hjerteskjærende brøl får de andre til å holde igjen. Da hopper general Cota selv frem.

Mellom 700 og 800 nordmenn tjenestegjorde i de norske flyskvadronene i invasjonsstyrken, og av disse omkom 16. Den norske innsatsen er hedret med flere minnesmerker i Normandie.
Mellom 700 og 800 nordmenn tjenestegjorde i de norske flyskvadronene i invasjonsstyrken, og av disse omkom 16. Den norske innsatsen er hedret med flere minnesmerker i Normandie. Foto: (Wikimedia Commons)

«Hvis en gammel rotte som meg kan, så kan dere også», roper han bak seg. Omsider følger mennene etter i et angrep oppover skrenten, der røyken fra brennende gress gir dem i alle fall litt dekning.

Lenger mot øst røsker oberstløytnant George Taylor fra 1. infanteridivisjon opp i sine paralyserte tropper på stranden med et av de mest berømte sitatene fra kampene på Omaha Beach:

«Her på stranden blir bare to typer mennesker værende, de døde og de som skal dø. La oss lette på ræva og komme videre», tordner han.

Allierte destroyere beveger seg samtidig faretruende nær kysten for å støtte troppene ved å hamre løs på tyske bunkeranlegg med artilleri, for tyske skyttere krever fortsatt altfor mange liv.

«De gjør det til et helvete for våre menn på stranden. Vi må stoppe det», befaler admiral Carleton F. Bryant over radioen til destroyerne.

Les også: Slik skulle ville Eichmann utrydde alle jøder

Forsvaret nektes forsterkninger

Selv om tyskerne sitter tungt på Omaha Beach, teller tiden til amerikanernes fordel. De tyske soldatene er i stor grad overlatt til seg selv, og forsterkninger kan de måtte vente lenge på. For situasjonen er langt mer desperat på de fire andre allierte landgangsstrendene på D-dagen. Stadig flere amerikanere trenger gjennom forsvarslinjen av piggtråd og miner og tar seg oppover skrenten der de angriper tyske bunkeranlegg fra nært hold med bazookaer og flammekastere. Samtidig setter artilleri flere tyske kanonstillinger ut av spill.

I Karl Wegners maskingeværbunker legger en av mennene plutselig merke til en bevegelse utenfor bunkeren. Han frykter at amerikanere har sneket seg innpå dem for å avslutte arbeidet. Karl Wegners overordnede trekker pistolen, går over til bunkerdøren og trekker en såret tysk soldat innenfor.

«Ikke skyt! Jeg er tysk,» klynker soldaten. Ansiktet er blodig, og han ber tynt om litt vann. Så forklarer han at alt gikk bra frem til amerikanerne skjøt rett mot bunkeren hans. Resten av mennene nektet å kjempe og forlangte at gruppeføreren deres skulle overgi seg til de allierte. De andre var polakker, menn fra Alsace samt såkalte folketyskere – personer av tysk avstamning.

Da gruppeføreren så truet med å henrette alle som ikke kjempet, skjøt en av de andre ham bakfra. Som eneste gjenværende tysker greide soldaten deretter å flykte, men ble truffet av granatsplinter på vei bort.

Les også: Korporal Hitler ble diagnostisert som hysterisk psykopat

Historien gjør Karl Wegners overordnede rasende. Han forlanger at soldaten skal vise ham bunkeren – den ligger hundre meter unna. Først løfter han røret på felttelefonen, men linjen er død. I stedet griper han et par granater, løper resolutt gjennom den allierte beskytningen og direkte bort til bunkeren. Her kyler han granatene mot stillingen og kaster seg på bakken. Da støvet har lagt seg, reiser han seg for å løpe tilbake igjen, men en salve fra en alliert landgangsbåt blåser ham i fillebiter.

Karl Wegner og kameraten blir sittende i bunkeren, fullstendig i sjokk. Deres overordnede er den første de kjenner som har mistet livet i kamp – og det rett foran øynene på dem.

Tjekkiske pinnsvin var 1,5 meter høye stridsvognsperringer laget av kraftig vinkeljern. Selv om eksplosjoner fikk dem til å velte rundt, fortsatte de å sperre veien. Opprinnelig utviklet tsjekkerne dem for å forsvare seg mot Tyskland, men etter nederlaget tok tyskerne dem.
Tjekkiske pinnsvin var 1,5 meter høye stridsvognsperringer laget av kraftig vinkeljern. Selv om eksplosjoner fikk dem til å velte rundt, fortsatte de å sperre veien. Opprinnelig utviklet tsjekkerne dem for å forsvare seg mot Tyskland, men etter nederlaget tok tyskerne dem. Foto: (Wikimedia Commons)

Østfrontveteran mister kontrollen

For de tyske øverstbefalende er situasjonen like uoverskuelig som for amerikanerne. En jevn strøm av meldinger renner inn om bunkere og stillinger som har falt, men mange av meldingene er feilaktige og skyldes bare at kommunikasjonslinjene ligger nede.

Tyske kanoner sender byger av granater mot stranden, men kommandøren for artilleriet må informere generalløytnant Dietrich Kraiss – øverstbefalende for 352. divisjon – at beholdningen av granater er kritisk lav.

Les også: Dødsenglen fra Auschwitz

Den 55-årige Kraiss er veteran fra første verdenskrig og har mottatt jernkorset for innsatsen på østfronten. Han er dypt bekymret og kontakter kommandøren for Luftwaffes luftvernskyts i området for å få ekstra ildstøtte, men kommandøren protesterer og påpeker at hans jobb er å speide etter fiendtlige fly. Generalløytnant Kraiss eksploderer og minner kommandøren om at han nettopp har mottatt en direkte ordre fra en høytstående offiser.

For Karl Wegner, kamerat Willi og den sårede tyske soldaten tilspisser situasjonen seg i maskingeværbunkeren. Deres overordnede er død, og de er avskåret fra omverdenen.

«Det er vel du som har kommandoen her nå?» spør kameraten Karl. Som Obergrenadier har han høyest rang av de tre – uten at det betyr noe særlig.

«Kommandoen over hva?» tenker Karl Wegner i sitt stille indre. Han aner ikke hva han skal foreta seg.

Kameraten minner ham på at de snart har brukt alle 15.000 skuddene til MG42-ene, og Karl Wegner stirrer vantro ned på haugene med tomme patronhylstre rundt føttene sine.

Han er redd for å bli værende og kjempe, men kanskje mer engstelig for å forlate bunkeren og søke tilflukt lenger bak. Adolf Hitler har utstedt en såkalt Führerbefehl, som forbyr tilbaketrekning og krever enhver posisjon holdt til siste skudd og siste mann. Fra tyske østfrontveteraner har han samtidig hørt hvordan militærpolitiet – blant soldatene kjent som kjedehunder – henretter tyske soldater som drister seg til å trekke seg tilbake.

Likevel bestemmer Karl Wegner til slutt at han og de to andre skal samle sammen ammunisjonen som er igjen samt granatene og flykte fra bunkeren.

Les også: Polsk motstandsmann dro frivillig til Auschwitz

Tyskerne i kriseberedskap

Nede på stranden trosser Harold Baumgarten granatsåret han har i hodet. Der mange andre soldater ville latt seg evakuere, kjemper han seg videre med forbinding rundt ansiktet. I løpet av de kommende timene får amerikanske enheter som har trengt over skrenten, fotfeste i lommer bak kystlinjen og kjemper seg inn i landsbyene Colleville og Vierville. Men fortsatt gjenstår det å erobre den første veien ut slik at de kan få kjøretøyene bort fra stranden.

Adolf Hitlers berømmelige Atlanterhavsvoll slår sprekker, og den tyske
generalløytnant Kraiss ber om reserver til et motangrep, men de er flere timer unna. Her og nå må tyskerne lukke hullene i forsvaret med det lille de har til rådighet av tropper.

Tyskerne har i løpet av morgenen mistet flere fremtredende offiserer, og løytnant Hans Heinze – veteranen fra Stalingrad – blir midt i kampene forfremmet til kommandør av et kompani. Her er det så som så med kampmoralen, merker han. Luftwaffe er helt fraværende, så allierte jagerbombere har himmelen for seg selv og åpner ild mot alle tyske troppebevegelser på bakken. Samtidig minker det på forsyningene.

Selv synet av amerikanske krigsfanger tærer på kampiveren når tyskerne ser det nye utstyret deres – halvautomatiske våpen med ammunisjon i lange baner og rikelig med både feltrasjoner og tobakk. Hans Heinze har ikke mye igjen av optimismen fra morgentimene.

Fra hovedkvarteret erklærer generalløytnant Kraiss at artilleriet bak kystlinjen er i kriseberedskap til ny ammunisjon når frem. Kanonene skal nå bare avfyres for å forsvare tyske stillinger som er i overhengende fare for å falle.

Foto: (Wikimedia Commons)

Løsskudd som ammunisjon

Samtidig slipper Karl Wegners tremannsgruppe helskinnet bort fra bunkeren og møter på annen gruppe tyskere lenger bak. På vei til de tyske stillingene bak kystlinjen passerer de fem-seks døde tyskere – tilsynelatende plaffet ned av jagerbombere. Mennene stripper likene for ammunisjon og fortsetter.

Karl Wegner kommer på at han ikke har spist siden dagen før. Han finner en gammel brødskalk i oppakningen og deler den broderlig med kameraten Willi. Underveis må de søkte dekning under trær for å unngå å bli levende mål for amerikanske jagerbombere.

Da de når frem til en vennligsinnet stilling, forlanger en offiser å få vite hva de gjør der. Ingen av mennene tør å svare av frykt for å si noe feil – kanskje i verste fall bli skutt for å desertere. Men de slipper heldigvis uten videre represalier. Tyskerne trenger alle kampdyktige menn de kan få tak i.

Karl Wegner blir snart innlemmet i en ny enhet og får mer ammunisjon utlevert. En del er imidlertid løsskudd til bruk under øvelser. Han klager høylytt, men til ingen nytte.

«Hør her», formaner soldaten som utleverer ammunisjonen. «Amerikanerne er ikke som Ivanene, for de verdsetter liv. Hvis du skal trekke deg tilbake bør du gjemme de skarpe skuddene og heller avfyre et belte eller to av disse mot dem. Da vil de søke dekning og gi deg tid til å komme deg unna».

Soldaten forteller at andre tyskere har brukt løsskudd i løpet av dagen.

Brohodet blir sikret

Først klokken 11.30 erobrer amerikanerne den første veien bort fra Omaha Beach inn til landsbyen Saint Laurent. Passasjen er stort sett bare en støvete jordvei som skjærer gjennom terrenget, men ingeniørtropper må likevel bruke tid på å rydde miner og jevne ut veien slik at stridsvogner og andre panser­kjøretøy kan sette seg i bevegelse bort fra Omaha Beach.

Et stort og viktig mål er nådd for de allierte, selv om nye intense kamper venter langs veien ut og ved andre tyske stillinger på og bak stranden.

Halvannen time senere sikrer amerikanerne seg kontrollen over den neste veien inn mot Vierville. Etter en direkte salve fra de tunge kanonene på skipet USS Texas, overgir rundt 30 overlevende soldater seg fra bunkeranlegget. Der invasjonen av Omaha Beach hele morgenen har balansert på en knivsegg, har kampene på stranden definitivt tippet til amerikanernes fordel.

Selv om mindre forsterkninger når frem til tyskerne om ettermiddagen, kan det ikke på noen steder måle seg med hordene av amerikanske tropper som marsjerer og kjører inn på Omaha Beach. Amerikanerne har endelig kommet i land for å bli. Den tyske generalløytnant Kraiss og hans offiserer fantaserer om et storstilt nattlig motangrep. Men det blir det ingenting av.

TUSENVIS AV DØDE: En fallen amerikansk soldat ligger i enden av en bjelkerampe, en av over 3700 sperringer tyskerne plasserte på stranda. Da 6. juni går på hell, har landgangen på Omaha Beach kostet amerikanerne nærmere 2400 døde og sårede, mens tyskernes tap er mer usikre – trolig i overkant av 1000.
TUSENVIS AV DØDE: En fallen amerikansk soldat ligger i enden av en bjelkerampe, en av over 3700 sperringer tyskerne plasserte på stranda. Da 6. juni går på hell, har landgangen på Omaha Beach kostet amerikanerne nærmere 2400 døde og sårede, mens tyskernes tap er mer usikre – trolig i overkant av 1000. Foto: (Wikimedia Commons)

Store tapstall på begge sider

Da 6. juni går på hell, har landgangen på Omaha Beach kostet amerikanerne nærmere 2400 døde og sårede, mens tyskernes tap er mer usikre – trolig i overkant av 1000.

For Harold Baumgarten slutter kampene om kvelden. Han rykker frem langs en vei bak stranden da en tysk maskingeværskytter plutselig treffer ham i kjeven, og han må gi seg selv et skudd smertestillende morfin så han faller i søvn. Da han dagen etter ligger på en båre på stranden og venter på å bli evakuert, skyter en tysk snikskytter ham i kneet som en siste hilsen. Han må siden gjennom 23 operasjoner.

For de tyske soldatene Karl Wegner og Hans Heinze slutter krigen først
under de harde kampene i midten av juli 1944, der 95 prosent av byen og trafikknutepunktet Saint-Lô tre mil sørøst for Omaha Beach legges i ruiner.

Karl Wegner er fortsatt sammen med kameraten Willi da sistnevnte blir truffet av kuler i mage og lunger. Karl Wegner kneler ved hans side da livet ebber ut av ham. Kameratens ansikt er blekt, og han gråter stille.

«Karl, måtte jeg gjennom alt dette bare for å dø i ruinene? Det gir ingen mening», sier han før han trekker sitt siste sukk. Deretter overgir Karl seg til amerikanerne sammen med to andre tyskere. Selv om han er krigsfange, føler han seg for første gang i sitt liv helt fri.

Tyske tropper på retrett

Løytnant Hans Heinze skal akkurat til å avfyre et panservernvåpen mot en amerikansk stridsvogn som ruller gjennom ruinene i en av Saint Lôs krigsherjede gater, da han blir truffet av skudd i siden og faller om. Mens stridsvognen nærmer seg, vifter Hans Heinze desperat et lommetørkle i luften med den ene hånden for ikke å bli knust under stridsvognen. Til hans store overraskelse stopper den, en luke blir slengt opp, og en amerikaner spør hva han vil.

Hans Heinze roper tilbake at han bare vil komme seg ut av veien. Mens den amerikanske panserkolonnen holder igjen, får to av Hans Heinzes kamerater lov til å løpe frem og bære ham i sikkerhet. Senere blir han transportert hjem til Tyskland. Deres øverstbefalende i 352. divisjon, generalløytnant Dietrich Kraiss, blir såret nær Saint Lô i begynnelsen av august 1944 og dør noen dager senere av skadene. Men foran dem venter harde kamper i Nord-Frankrike, før de allierte tvinger tyskerne i kne for godt.

Slik ser Omaha Beach ut i dag.
Slik ser Omaha Beach ut i dag. Foto: Anton Bielousov (Wikimedia Commons)

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.