<b>ØVELSE:</b> Chaffee (t.v.), White og Grissom trener i kommandoseksjonen den 19. januar 1967, 8 dager før ulykken.
ØVELSE: Chaffee (t.v.), White og Grissom trener i kommandoseksjonen den 19. januar 1967, 8 dager før ulykken.

Apollo 1-brannen

Testen som endte i tragedie

Før månelandingen med Apollo 11 utførte NASA en rekke forberedende bemannede romferder. Det startet med en katastrofe.

Publisert Oppdatert

21. februar 1967 var den planlagte datoen for den første bemannede ferden i Apollo-programmet, hvis mål var å lande mennesker på månen. Men Apollo-ferdene skulle få en tragisk start.

Nedtellingsprøve

27. januar 1967, på ettermiddagen lokal tid i Florida, ligger astronautene Virgil Grissom, Edward H. White og Roger B. Chaffee ved siden av hverandre i en Apollo-kommandoseksjon. De skal gjennomføre en nedtellingsprøve.

LES OGSÅ: Slik ser det ut på innsiden av Tesla-fabrikken

Romfartøyet er knyttet til en serviceseksjon på toppen av Saturn 1B-bæreraketten ved Cape Kennedy Air Force Stations Kompleks 34. Sjefpilot Grissom er fastspent i venstre sete, seniorpilot White i midten og pilot Chaffee i høyre. Alle tre er iført romdrakter tilkoblet livstøttesystemet.

<b>TEST:</b> Apollo 1-astronautene; fra venstre Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee i sine romdrakter før en prøve ved Cape Kennedy Air Force Station.
TEST: Apollo 1-astronautene; fra venstre Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee i sine romdrakter før en prøve ved Cape Kennedy Air Force Station.

Trykket i kabin-atmosfæren av 100 prosent oksygen er på 1,1 atmosfære – et overtrykk som skal holde støv og andre småpartikler ute.

<b>MANNSKAPET: </b>De visste - heldigvis - ingenting om den grusomme skjebnen som ventet.<b> </b>
MANNSKAPET: De visste - heldigvis - ingenting om den grusomme skjebnen som ventet.

Misnøye

<b>EMBLEM: </b>Merket for det som skulle vært NASAs første bemannede ferd med en Apollo kommando-/serviceseksjon i jordbane.
EMBLEM: Merket for det som skulle vært NASAs første bemannede ferd med en Apollo kommando-/serviceseksjon i jordbane.

Luken med tre lag er komplisert og vanskelig å betjene. Det er også misnøye med andre forhold i kabinen, for eksempel mengden av brennbart materiale – hovedsakelig nylon-nett og borrelås-innretninger for manualer og verktøy.

Akkurat dette forholdet har astronautene tatt opp med NASA-ledelsen i august 1966. Men da er det bare en uke før romfartøyet skal leveres fra North American Aviation. Det er for sent å gjøre noe.

Brann

Nedtellingsprøven, som er langsom og omstendelig, dreier seg etter hvert om kommunikasjonsproblemer.

LES OGSÅ: Her får du mye mobil for pengene - test av Motorola Moto G7 Plus

Så dårlig er forholdene en stund at Grissom syrlig bemerker: «Hvordan skal vi komme oss til månen hvis vi ikke kan snakke mellom to eller tre bygninger?»

- Brann i cockpit

Mens Kontrollsenteret i en nærliggende bunker arbeider med årsaken til problemene, og astronautene gjennomgår sjekklistene på nytt, roper én av dem, trolig Grissom, i en åpen mikrofon: «Brann».

Like etter utbryter Chaffee: «Vi har brann i cockpiten ... den er – få opp luka!». Og, etter sju sekunders stillhet: «Vi har en farlig brann. Vi brenner opp … la oss komme oss ut!» Det dramatiske nødropet ender i et langt smerteskrik.

Noen i Kontrollsenteret mener de ser på fjernsynsskjermer hvordan White strekker seg mot håndtaket for innerste del av luken, mens flammene sprer seg fra venstre mot høyre i kabinen.

<b>BRANN:</b> Bildene viser de skadene i forskjellige avdelinger. Foto: Getty Images
BRANN: Bildene viser de skadene i forskjellige avdelinger. Foto: Getty Images

Med brennbare materialer i en atmosfære av rent oksygen er flammene så intense at det innvendige trykket ganske raskt stiger til to atmosfærer, og dermed sprekker kapselen.

Flammer og gasser setter sitt preg på to etasjer av servicestrukturen som omgir romfartøyet, der ikke bare intens varme og tett røyk, men også gassmasker mest egnet for bruk mot giftige gasser, gjør det umulig for bakkemannskapene å redde astronautene.

LES OGSÅ: (+) Seks supre steder for havfiske

Frykter brann i faststoffmotoren

I tillegg er det engstelse for at varmen kan antenne faststoffmotoren i redningstårnet over romfartøyet, noe som trolig vil drepe mennesker i nærheten.

Siste fase av infernoet i kapselen innledes da mesteparten av oksygenet er brukt opp og erstattet med vanlig luft.

Noe som demper brannen en tanke, men i stedet resulterer i høye konsentrasjoner av karbonmonoksid og tykk røyk, samt store mengder sot på indre overflater.

<b>ENORM VARME:</b> Bildet gjennom en åpnet luke i kommandoseksjonen gir et inntrykk av de forferdelige forhold astronautene var utsatt for under brannen for femti år siden.
ENORM VARME: Bildet gjennom en åpnet luke i kommandoseksjonen gir et inntrykk av de forferdelige forhold astronautene var utsatt for under brannen for femti år siden.

Forbrente levninger

Først fem minutter etter at brannen oppstår lykkes det å få åpnet de tre delene av luken. Kabinlysene er fremdeles på, men røyk og sot gjør det vanskelig å få øye på de omkomne astronautene.

Da røyken letter blir liket av Grissom funnet på gulvet av romfartøyet. White ligger på siden, like under luken. Romdraktene og slangene som knytter dem til livstøttesystemene er delvis smeltet.

Det fastslås at White har forsøkt å åpne luken etter nødinstruksen, men ikke har klart kampen mot et innvendig trykk.

Chaffee er fremdeles fastspent i høyre sete, som prosedyren krever for å opprettholde kontakt med White mens han jobber med luken.

Fordi smeltet draktmateriale har festet astronautenes kropper til kabinens interiør, tar det nesten 90 minutter å få dem ut. Senere blir det konstatert at alle tre har tredjegradsforbrenninger over store deler av kroppen.

<b>GRISSOMS BEGRAVELSE:</b> Fra Grissoms begravelse. Forrest i æreskortesjen sees oberst John Glenn, USAs første astronaut i bane rundt Jorden. Grissom og Chaffee er begravet på Arlington-kirkegården, White ved West Point.
GRISSOMS BEGRAVELSE: Fra Grissoms begravelse. Forrest i æreskortesjen sees oberst John Glenn, USAs første astronaut i bane rundt Jorden. Grissom og Chaffee er begravet på Arlington-kirkegården, White ved West Point.

Årsaken

Den tragiske ulykken vekker kolossal oppmerksomhet. Noe slikt skal ikke skje i et romfartøy konstruert for å frakte mennesker til månen.

En granskningskommisjon oppnevnes, under ledelse av Floyd L. Thompson, sjefen for NASAs Langley Research Center. Den omfatter også astronauten Frank Borman, den legendariske romfartøy-konstruktøren Maxime Faget og seks andre.

Dødsårsaken til astronautene opplyses å være hjertestans som følge av den høye karbonmonoksid-konsentrasjonen. Brannskadene har neppe vært av avgjørende betydning, og har trolig primært kommet etter at døden er inntruffet.

<b>BRANNSKADET:</b> Det ytre av Apollo-kapselen bærer tydelige spor av brannen 27. januar 1967. Kapselen er nå oppbevart ved NASAs Langley Research Center i Virginia.
BRANNSKADET: Det ytre av Apollo-kapselen bærer tydelige spor av brannen 27. januar 1967. Kapselen er nå oppbevart ved NASAs Langley Research Center i Virginia.

Men hva med årsaken til, og utviklingen av, brannen?

Spenningsoverslag

Kommisjonen kommer til at den trolig startet ved spenningsoverslag i elektriske ledninger nær gulvet på nedre venstre side av kabinen, altså ved setet til Grissom. Det antydes at åpningen og lukkingen av en innvendig lukedør har skavet av ledningsisolasjon.

At brannen spredde seg så hurtig og med så katastrofal virkning, skyldtes kombinasjonen av brennbart materiale og atmosfæren av rent oksygen ved 1,1 atmosfæres trykk. Og kanskje også lekkasje av brennbar kjølevæske fra kapselens miljøkontrollsystem.

At utfallet ble fatalt for astronautene, skyldtes at luken var for vanskelig å åpne mot overtrykket, og at bakkemannskapets trening i nødoperasjoner var for dårlig.

<b>BASSENGTRENING:</b> Juni 1966. Mannskapet på Apollo 1 trener på evakuering i vann med en fullskala-modell av kommandoseksjonen.
BASSENGTRENING: Juni 1966. Mannskapet på Apollo 1 trener på evakuering i vann med en fullskala-modell av kommandoseksjonen.

Konsekvenser

Konsekvensene etter Apollo 1-brannen var store – teknisk, økonomisk, organisasjonsmessig og politisk. Det siste fordi mange var imot det kostbare Apollo-programmet, og ville bruke ulykken som argument for å stoppe det.

En rekke personer i ledende stillinger måte finne seg noe annet å gjøre, og forholdet mellom NASA og produsenten av romfartøyet, North American Aviation, var en stund ganske så dårlig på grunn av diskusjoner om skyld.

Én av de elleve tilrådningene fra granskningskommisjonen gikk ut på at den kompliserte luken måtte skiftes ut med en som lot seg åpne raskere.

En annen var å gå over fra 100 prosent ren oksygenatmosfære til en blanding av 60 prosent oksygen og 40 prosent nitrogen under prøver før oppskytning.

Etter oppskytning kunne blandingen gradvis erstattes av 100 prosent oksygen ved en tredjedels atmosfæres trykk.

<b>LEDELSEN: </b>NASA-sjefer under en høring i kongressen etter ulykken. Fra venstre Robert C. Seamans, nestkommanderende, James E. Webb, øverste sjef, George E. Mueller, sjef for bemannet romfart, og Samuel C. Philips, sjef for Apollo-programmet.<b> </b>
LEDELSEN: NASA-sjefer under en høring i kongressen etter ulykken. Fra venstre Robert C. Seamans, nestkommanderende, James E. Webb, øverste sjef, George E. Mueller, sjef for bemannet romfart, og Samuel C. Philips, sjef for Apollo-programmet.

En grundig undersøkelse av et tilsvarende romfartøy avdekket hele 1341 svakheter. Den første bemannede ferden i jordbane måtte utsettes til oktober 1968.

At brannen fant sted på bakken reddet ikke astronautene, men antageligvis Apollo-programmet. Hadde tragedien funnet sted på en romferd uten at årsaken kunne klarlegges, ville skeptikernes mulighet for å stanse programmet ha vært atskillig større.

Og da ville Sovjetunionen ha vært først på månen.

Opprinnelig publisert i Vi Menn nr 6 - 2017

Astronautene i NASAs første rom-ulykke

Edward H. Ed White (født 1930), seniorpilot på Apollo 1, uteksaminert fra West Point, prøveflyger i det amerikanske flyvåpenet. Plukket ut som astronaut i 1962. Ble på Gemini 4 ferden i 1965 første amerikaner utenfor romfartøyet (21 minutter) (til venstre).

Virgil I. «Gus» Grissom (født 1926), sjefpilot, én av de tre opprinnelige Mercury-astronautene plukket ut i 1959. Gjennomførte den andre suborbitale ferden i Mercury-programmet, men holdt på å drukne da luken åpnet seg i landingsøyeblikket. Deltok på Gemini 3 ferden i 1965.

Roger B. Chaffee (født 1935), pilot, uteksaminert fra Purdue University, marineflyger. Plukket ut som astronaut i NASAs tredje gruppe (1963), men hadde ikke gjennomført noen romferd.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her