<b>JEGER: </b>Magne
Råum (til
høyre)
og svenske
Franz Walstein. Råum
felte denne bjørnen
fra skutedekket på vei
inn mot Øst-Grønland i
1939. (Foto: Arneberg/
Norsk Polarinstitutt)
JEGER: Magne Råum (til høyre) og svenske Franz Walstein. Råum felte denne bjørnen fra skutedekket på vei inn mot Øst-Grønland i 1939. (Foto: Arneberg/ Norsk Polarinstitutt)

Magne Råum

Indianeren fra Foldereid

I utgangspunktet var han en fattig bondegutt fra Nord-Trøndelag, men som fangstmann på Grønland ble Magne Råum en hardhaus som lurte døden flere ganger.

Publisert Oppdatert

5. september, 1936: En isbjørn sto og gnagde på de to moskus-slaktene som Magne Råum hadde skutt tidligere på dagen. Magne hadde nettopp kommet tilbake fra fangsthytta hvor han hadde hentet en slede og flere hunder til å slepe dyra i hus med, og nå sto han og så på isbjørnbinna som hadde kommet ham i forkjøpet.

Han la an til skudd, men motbakken hadde gjort ham andpusten og siktet lå ikke støtt. Dessuten var nok avstanden i lengste laget. Likevel fyrte han av det første av seks skudd han hadde i magasinet.

Det ble bom. Bjørnen la på sprang mot sjøen, og Magne og bikkjene hev seg etter. Magne skøyt flere ganger, men fikk bare inn ett treff i den ene bakfoten på dyret. Da binna kom ned på strandlinja kastet hun seg uti vannet og la på svøm innover fjorden.

Isbjørn i båten

Magne var ikke en fyr som ga opp lett. Han heiv seg i båten, og snart lå han og bjørnen ved siden av hverandre i sjøen. Ideen var å presse den svømmende kjempen til å gå i land ved fangsthytta, omtrent slik man gjeter sau, men bjørnen ville det annerledes.

Etter litt kaving bestemte den seg for å klatre opp i båten, og fikk framlabbene over ripa slik at vannet begynte å fosse inn. Båten var ikke stor nok for dem begge, og Magne forsøkte å dytte bjørnen ned igjen med åra, men beistet «beit over åra som om det var en brødleiv», forklarte fangstmannen til NRK mange år senere.

Med all sin kraft tok han årestumpen og dæljet binna over nesa. Den hvite kjempen sank sammen, skled av båten og ble liggende og duppe i havet. Det er en grunn til at Helge Ingstad skriver om Magne Råums år som fangstmann på Øst-Grønland at «en mindre hard og kyndig kar sannsynligvis ville ha strøket med».

Fakta

  • Navn: Magne Råum
  • Tidsrom: 1932 – 2003
  • Hvor: Grønland og Trøndelag
  • Jaktet: Moskus, isbjørn, sel, rype, gjess, skogsfugl, elg, gaupe.
  • Favorittvåpen: Ombygd Mauser .308 fra 1937 uten kikkertsikte.

Ønsket å tjene penger

Magne Råum ble født den 18. mai 1909 på Løkholmen i Foldereid nord i Trøndelag. Han var den eneste gutten i en søskenflokk på fire, og Løkholmen var ikke store plassen. Den hadde 15 mål jord, og eiendommen rundt besto for det meste av fjell. Unge Magne måtte ta jobb som skogsarbeider for de større landeierne i området.

– De hadde noen kuer og noen sauer, men ellers var det ikke noe særlig til velstand. Det var ikke engang vei hit før på 70-tallet. Og Magne var veldig interessert i å tjene penger, sier den ene sønnen, som også heter Magne.

Allerede som ung gutt drømte Magne seg vekk til arktiske strøk, og i februar 1932, da han var 23 år, mønstret han på fangstskuta «Vesle-Kari» som skulle på selfangst i Kvitsjøen øst for Murmansk.

Selfangst

Oppdraget var spennende nok, og gutta kunne skyte opptil 150 sel om dagen. Det var greit betalt, men ombord på «Vesle-Kari» gikk praten om muligheter til å tjene grovere lenger vest.

Infrastrukturen med hovedstasjoner og små fangsthytter på Øst-Grønland hadde nemlig blitt bygget ut på slutten 1920-tallet, og det skulle ligge mye penger i fangstmannstilværelsen.

Arktisk Næringsdrift A/S hadde nylig blitt stiftet med tanke på revefangst, og de betalte 60 prosent av utbyttet til fangstmennene. I tillegg sto de for mat og annen proviant.

Å jobbe i de nordtrønderske skoger for et tre, fire kroner om dagen, eller å skyte sel for den saks skyld, virket som idioti når man kunne tjene opp mot 100.000 kroner vinteren på Grønland.

Ledig fangststasjon

Etter å ha forhørt seg med Arktisk Næringsdrift fikk Magne vite at fangststasjonen Humboldt ytterst i Frans Josefs fjord sto ledig.

Utdrag
fra Magne
Råums
dagbøker
fra Grønland.
(Foto: Norsk Polarinstitutt)
Utdrag fra Magne Råums dagbøker fra Grønland. (Foto: Norsk Polarinstitutt)

Full av eventyrlyst, og med gode økonomiske utsikter, pakket han og kompisen, Ole Klokseth, rifla og hagla, og gikk ombord M/S Polarbjørn fra Ålesund den 30. juni 1933. En måned senere satte de sine føtter på Grønland.

Historien om bondesønnen fra Trøndelag er nedtegnet i Magnes egne dagbøker, og i boken «Magne Råum – fangstmann og soldat» skrevet av Tormod Aune i 1991.

I tillegg finnes det noen små artikler om ham, og en episode av «Ut i Naturen» på NRK fra 1995 hvor han forteller deler av det han opplevde som fangstmann, og som soldat på Jan Mayen under krigen.

– Magne var veldig sosial og pratsom. Han var veldig snill og trodde på hardt arbeid, sier sønnen Magne.

I første omgang var Magne på Grønland i to år. Han og Klokseth brukte vinterdagene flittig, og satt revefeller langs en rute innover øya. Magne var kjent som en god skytter med en ekstrem utholdenhet når det kom til å gå på ski og å ro båt.

God fangst av rev på Øst-Grønland.
For et godt hvitrevskinn kunne Råum
få 100 kroner. For et blårevskinn
kunne han få så mye som 300
kroner. (Foto: Privat)
God fangst av rev på Øst-Grønland. For et godt hvitrevskinn kunne Råum få 100 kroner. For et blårevskinn kunne han få så mye som 300 kroner. (Foto: Privat)

Når de kjørte rundt med hundeslede for å sjekke fellene lå de enten i hytter eller i telt på isen. Av og til la de seg bare i soveposen under sleden.

Minus 60 grader

Til NRK fortalte Magne at «på det kaldeste, når det var minus 60, lå jeg under en isbre innerst i Frans Josef-fjorden. Da lå jeg i telt på isen. Det var litt kaldt å gå ut om morgenen, men jeg hadde dobbelt sovepose, så om natta var det fint. Da sov jeg like godt og varmt som om jeg lå i stua hjemme en sommerdag».

Gutta jaktet også rype, og av og til felte de isbjørn. Om våren kunne de komme over flokker med gjess, og om sommeren og høsten felte de moskus.

Det er uvisst hva slags rifle Magne brukte på Grønland, men han hadde en JP Sauer & Son Suhl kaliber 12 hagle. Etter krigen brukte han en ombygd Mauser i kaliber .308 på elgjakta, og under krigen fikk han en Enfield .38 spesial-revolver.

Magne hadde flere våpen, deriblant en
ombygd Mauser (øverst) som han brukte
på elgjakt etter krigen, og en JP Sauer &amp;
Sohn-hagle som han hadde med til Grønland.
(Foto: Aleksander L. Bergan)
Magne hadde flere våpen, deriblant en ombygd Mauser (øverst) som han brukte på elgjakt etter krigen, og en JP Sauer & Sohn-hagle som han hadde med til Grønland. (Foto: Aleksander L. Bergan)
Under krigen fikk
Magne denne Enfield
.38 spesial-
revolveren,
som var en del av
standardutrustningen
til det britiske
militæret. (Foto:
Aleksander L. Bergan)
Under krigen fikk Magne denne Enfield .38 spesial- revolveren, som var en del av standardutrustningen til det britiske militæret. (Foto: Aleksander L. Bergan)

Grønland bød ikke på særlig med sosial omgang, men Magne hadde et nært forhold til grønlandshundene. Til menighetsbladet for Foldereid fortalte han senere at han satt ute i polarnatta på julekvelden og sang julesanger for dem.

Lederbikkja viste vei

En annen historie Magne likte å fortelle, var om den gangen lederbikkja, Gamle, insisterte på å trekke hundespannet i en annen retningen enn det Magne selv ville. De skulle til en hytte, og det var snøstorm med ekstremt dårlig sikt. Til slutt ga Magne opp, og lot bikkja kjøre sitt eget løp, og tre timer senere stoppet hundespannet rett utenfor hyttedøra. Ingen vet hvor de hadde havnet om ikke Gamle hadde fått bestemme.

Slike opplevelser knytter mann og hund sammen, og det er kanskje ikke noe rart at Magne felte noen tårer da han til slutt måtte avlive Gamle på grunn av alderdom. Han flådde bikkja og tok skinnet med seg hjem til gården som minne.

Teft og utholdenhet, og kanskje litt flaks, var det som holdt Magne i live på Grønland. På seinhøsten 1934 gikk hundespannet i vannet midt på den islagte Frans Josef-fjorden. Vinden hadde brutt opp isen, og Magne fikk reddet både bikkjene, rifla og deler av lasten. Han kom seg i land ved nærmest å hoppe fra flak til flak.

Magne ble værfast i nærmere tre døgn mens han ventet på at fjordisen skulle bli trygg å bevege seg på igjen. De våte ytterplaggene frøs umiddelbart til is og fungerte som vindjakke. Sammen med kroppsvarmen hindret det de innerste lagene fra også å fryse.

Spiste rå hare

Samtidig holdt han seg aktiv, og skjøt harer som han flådde og la under klærne. Kjøttet fôret han bikkjene med, men til sjuende og sist måtte han også selv spise rå hare. Til NRK fortalte han senere at: «Jeg spiste rått kjøtt, men det var all right det. Man måtte ha det når det var så kaldt. Kroppen må ha noe fôring».

Etter nesten tre døgn tok han sjansen: «Jeg holdt på å gi opp. Men bestemte meg for at enten så måtte jeg legge meg på neset, eller så måtte jeg over sundet. Det var nesten fire kilometer over, og da ga jeg faen. Om jeg hadde gått igjennom isen, så hadde det gått fort. Men heldigvis kom jeg meg til hytta, og da lå jeg der ei hel uke og koste meg».

– Faren min «fredet» haren etter det, så verken han eller vi ungene fikk jakte hare i Foldereid, sier sønnen Magne.

Seks menn, deriblant
Magne Råum,
drar isbjørn som
ligger bundet fast
på slede langsetter
isen i august 1939.
(Foto: Arneberg/
Norsk Polarinstitutt
Seks menn, deriblant Magne Råum, drar isbjørn som ligger bundet fast på slede langsetter isen i august 1939. (Foto: Arneberg/ Norsk Polarinstitutt

Våren 1935 dro Magne hjem til Norge, men før krigen brøt ut skulle han reise til Grønland ytterligere to ganger.

Den 28. desember 1937 giftet han seg med Ragnhild Lien som jobbet som sykesøster på operasjonsavdelingen på Namdal Sykehus. Den våren bygde de ny stue på gården, og i oktober ble sønnen Arne Mathias født.

Den tiden Magne var hjemme på Foldereid jaktet han skogsfugl, og ifølge sønnen kunne han se så mange som 70 tiur på en jaktdag. Ellers dyrket han sine 15 mål jord, og svingte øksa i skogen for vekslepenger.

I 1939 fikk han imidlertid et tilbud han vanskelig kunne la gå fra seg. En skipsreder på Vestlandet hadde begynt med pelsoppdrett, og ønsket avlsdyr fra Grønland. Han kunne betale 300 kroner for levende hvitrev og 1000 kroner for blårev.

Med konas velsignelse dro Magne tilbake til Grønland samme år, og hadde det ikke vært for krigen kunne han nok blitt en holden mann. De alliertes handelsblokade av det okkuperte Norge førte imidlertid til at Magne mistet kontrakten med skipsrederen.

Ble soldat på Jan Mayen

Det var et surt tap, men med krigen i full gang hadde fangstmannen fått andre ting å tenke på. Nå skulle han bli soldat, og i august 1940 gikk han ombord oppsynsskipet «Fridtjof Nansen» som brakte ham til Island for å trene.

FOLDEREID: Magne Råum bodde i det gamle
huset på Foldereid stort sett
hele livet. Stolen er laget av
moskushorn og bjørnefellen
er av selvskutt isbjørn.
FOLDEREID: Magne Råum bodde i det gamle huset på Foldereid stort sett hele livet. Stolen er laget av moskushorn og bjørnefellen er av selvskutt isbjørn. Foto: Aleksander L. Bergan

Magne ble utplassert på Jan Mayen. Oppdraget gikk ut på å observere været, og rapportere om ubåtaktivitet. Og selvfølgelig skulle den strategisk plasserte øya holdes fri for tyskere. Det klarte de stasjonerte soldatene, og i senere tid hevdet visstnok Magne at han var norgesmester i skihopp.

Norgesmester i hopp?

Under krigen var nemlig Jan Mayen den eneste frie delen av Norge, og da soldatene på øya arrangerte hoppkonkurranse vant Magne, og ble således best i landet.

Minst to tyske fly gikk dukken på Jan Mayen under krigsårene. Den ene – et Kondor Focke-Wulf FW 200 – krasjet i fjellet på grunn av tåke. Det andre var et JU-88-fly som trolig ble skutt ned av en soldat på øya.

Selv traff Magne et annet Kondor Focke-Wulf FW 200-fly, men det er uvisst om det holdt seg på vingene eller om det gikk ned i ishavet.

32 måneder på Jan Mayen

Med 32 måneders sammenhengende tjeneste var Magne den som oppholdt seg lengst på Jan Mayen. Det var vaktskifte hver sjette måned, men den gamle fangstmannen var vant med værforholdene og søkte om tillatelse til å la være å dra på perm.

På spørsmål fra NRK-reporteren, som i 1995 lurte på hvorfor han ikke tok fri når han kunne, svarte han: «Nei, for jeg har ikke noe på Island, eller nede i England å gjøre. Det var det fest og tull. Der oppe [på Jan Mayen] hadde jeg en oppgave».

Etter krigen dro Magne tilbake til Trøndelag og fortsatte livet som bonde og skogsarbeider. Han og Ragnhild fikk til sammen fire barn.

Felte 20 gauper

Magne fortsatte med jakt av skogsfugl, rype og elg, og er trolig en av få som har felt gaupe i bare underbuksa. Han skjøt den en morgen stående på trappa utenfor huset i Foldereid.

– Jeg mener å huske at han felte rundt 20 gauper, og han var mye på rypejakt. Han var 86 år gammel da han felte sin siste elg, minnes sønnen.

På sine eldre dager var Magne tilbake på både Jan Mayen (hvor han blant annet fikk en fjellrygg oppkalt etter seg), og Grønland, men denne gangen som mimrende gjest.

Hardhausen Magne
Råum døde på
Foldereid
6. mars 2003. Han ble 93 år
gammel.
(Foto: Privat)
Hardhausen Magne Råum døde på Foldereid 6. mars 2003. Han ble 93 år gammel. (Foto: Privat)

Under et slektstreff i USA ble han kjent med en indianerstamme i Montana, og fikk indianernavnet Chief Laughing Bear. I programmet «Tore på sporet» kunne Magne fortelle at «Indianerne tar mer vare på naturen og verdsetter naturen mer enn oss hvite».

På spørsmål om hva som får en simpel bondesønn fra Trøndelag til å overvintre på Grønland i flere omganger svarte han:

«Det var spenning, og sånn tiden var da, var det jomfruelig land så du kom bestandig på nye trakter. Og så var det den store fangsten, slik at du skulle bli rik. Om jeg hadde vært ung hadde jeg gjort det igjen. Kanskje jeg også hadde dratt til Canada. Jeg er glad for at jeg dro ut. Det var de beste åra i mitt liv».

Magne Råum døde på Foldereid 6. mars 2003. Han ble 93 år gammel.

Vil du vite mer?

Anbefalt litteratur: Tormod Aune: «Magne Råum–Fangstmann og soldat» (Forlaget Speilet A.s., 1991)