<b>KONTROLLERT VILLMANN: </b>Jegeren Jo Gjende trivdes best på jakt.
KONTROLLERT VILLMANN: Jegeren Jo Gjende trivdes best på jakt.

Legendarisk jeger

Han levde på naturen, hatet religion og var inspirasjon til Ibsens «Peer Gynt». Møt jegeren Jo Gjende

Nordmannen levde et liv selv Lars Monsen hadde misunt.

Publisert

Gudbrandsdalens Jo Gjende (1794 – 1884) var en fritenkende særing med en helt egen forståelse av hva Gud og god viltforvaltning var.

Han var også en av tidenes mest legendariske reinsjegere.

I følge forstmesteren Jacob Bøckmann Barth hadde gudbrandsdølingen Jo Gjende fire egenskaper som gjorde ham til en enestående reinsjeger: Han var svært utholdende, hadde et skarpt syn, var over måte treffsikker med rifla og hadde opparbeidet seg en svært god kunnskap om villreinen og dens natur.

Den siste egenskapen gjorde at Jo kunne tolke reinens bevegelser og handlingsmønster på en slik måte at han klarte å snike seg svært tett inn på dyrene i selv de mest ugunstige av landskap. Jegere som var med ham på jakt kunne fortelle at Jo ikke trengte steiner å gjemme seg bak. I stedet passet han på hoderetning og øynene til dyra.

Slik felte han et estimat på 600 villrein iløpet av sitt jaktliv, og de aller fleste av dem var storbukker.

Fakta

Navn: Jo Gjende (Født: Jo Tjøstolvson Kleppe)

Tidsrom: 1805 - 1880

Hvor: Jotunheimen

Jaktet: Villrein, rype, skogsfugl, rev, jerv og bjørn.

Favorittvåpen: Rifle med kistepipe, kort kolbe og flintlås.

Jo Gjende ble født inn i en søskenflokk på fem som Jo Tjøstolvson Kleppe i 1794. Hans første leveår hadde han på gården Kleppe i Vågå. Faren hans, Tjøstolv Olsson, var en hissig drukkenbolt som under ei fyllekule ramlet i elva og druknet da Jo var tre år. Moren hans, Marit Pedersdatter, døde året etter. Dermed ble søskenflokken splittet og plassert rundt hos ulike slektninger i nabobygdene.

Jo havnet hos sin mors søster på gården Heringstad i Heidal. Der bodde han i over 20 år. Han utviklet en interesse for jakt, og møtte vakre Guri fra en gård litt lenger ned i bygda.

Til tross for at Jo kom fra enkle kår, vokste han opp til å bli en komplisert mann. Han arvet sin fars sinne, men i følge forstmester Barth, som møtte Jo flere ganger, skal han ikke ha vært langsint. Når det er sagt, skriver Arvid Møller i sin bok om reinsjegeren, at Jo vendte hele bygda ryggen da Guris far nektet ham å gifte seg med datteren. Jo skal ha forbannet «aille kvinnefolk», skriver Møller. På bryllupsdagen, da Guri to år senere giftet seg med en annen storbonde, felte angivelig Jo den feiteste simla han hadde sett, la seg ned ved dyret og supte i seg det varme simleblodet.

På den tiden skal Jo ha gått med selvmordstanker, skriver Møller, men historien skal ha det til at han valgte livet, og det kun for å ergre Guri og faren hennes. Det ble heller ikke til at han giftet seg med noen annen. Så alt i alt kan det være at han var noe langsint likevel.

Det var ikke mye til gårdsgutt i Jo. Han likte seg bedre i fjellet enn å omgås folk i bygda. Da han var 11 år tok han med seg sin avdøde filleonkels hagle og dro på rypejakt alene. Samme kveld kom han tilbake med to ryper. «Aldri var det noen jakt som ga meg så mye glede som den første», skal han ha sagt på sine eldre dager.

<b>BLI ABONNENT: </b>Artikkelen er hentet fra bladet Villmarksliv. Bli abonnent og les flere gode artikler derfra.
BLI ABONNENT: Artikkelen er hentet fra bladet Villmarksliv. Bli abonnent og les flere gode artikler derfra.

Sin første villrein felte han med filleonkelens gamle flintlåsbørse. Da var Jo 18 somre gammel, og han, som forstmester Barth kalte «Norges fremste reinsjeger», hadde funnet sitt kall.

Når Jo ikke jaktet, reiste han til Kristiania med buskap og kjøtt som han solgte på markedet. På dette arbeidet tjente han seg opp en liten formue på rundt 1000 spesidaler, noe som ifølge priskalkulatoren til Norges Bank skulle tilsi rundt 250 000 kroner i dag. Dette var også alt Jo tjente på ærlig arbeid i løpet av livet. Resten av sin tid var han selvforsynt, og levde på rentene. Han lagde klær av reinsdyrskinn og spiste stort sett bare flatbrød med smør og ost. Og så drakk han kaffe – mye kaffe, er det sagt.

<b>KOMPISGJENGEN: </b>Det finnes ikke mange fotografier av Jo Gjenge, men her er han i forgrunnen med bua si ved Gjendeoset i bakgrunnen.
KOMPISGJENGEN: Det finnes ikke mange fotografier av Jo Gjenge, men her er han i forgrunnen med bua si ved Gjendeoset i bakgrunnen. Foto: Ukjent/Brukt med tillatelse av Terje Formo

Ikke var han særlig begeistret for å steke eller koke kjøtt heller. Barth skriver at han ofte kunne gi bort hele jaktutbyttet, og han spiste ikke kjøttet med mindre han jaktet sammen med noen som tok seg bryet med å tilberede det.

For Jo var en særing, og hadde en egen oppfattelse av hva som var god viltforvaltning. Da han fikk ordentlig dreisen på reinsjakta begrenset han seg til kun å felle storbukker fordi han mente disse var skadelig for bestanden. Til gjengled felte han, etter eget utsagn, rundt 20 dyr i året i en periode på 20 år. Dette skulle tilsi tilsammen 400 dyr. Men siden Jo var aktiv reinsjeger i hele 45 år, mente forstmester Barth at en trolig kunne legge til ett par hundre dyr ekstra på totalen. Ved å kun ta ut de store bukkene handlet Jo mot bedre viten, og dette skapte senere store tilvekstproblemer for stammen.

I skuespillet «Jo Gjende», som dramatikeren Tore Ørjasæter skrev i 1941, hevder forfatteren at det var Jos angst for det kvinnelige som gjorde at han unngikk å skyte simler. Den påstanden må riktignok stå for Ørjasæters egen regning.

Det er mulig Jo jaktet på instinkt. I alle fall kunne det av og til skje at han kom såpass inn i blodtåka at han gjorde ting han angret på i etterkant. En historie skal ha det til at han og tre jaktkompiser klarte å sperre en flokk reinsdyr inne i et sted som kalles for «Holet» sør for Gjende. Dyra hadde bare en utgang, men der sto jegerne og skjøt hver gang de prøvde å komme seg ut. Etter et par timer hadde de felt 16 villrein. «Jeg syntes det var stygt da jeg så så mange dyr ligge døde, men vi var så hissige mens det sto på at jeg tenkte ikke på noe annet enn å skyte», sa Jo.

<b>EGEN BU:</b> Jo Gjendes bu ved Gjendeoset i Joutunheimen
EGEN BU: Jo Gjendes bu ved Gjendeoset i Joutunheimen Foto: Svein Nordrum/NTB Scanpix

Selv om Jo var kjent å for å være utholden når det kom til å jage reinsdyr, var han også praktisk anlagt. Flere av toppene rundt Gjende ligger på over 2300 meter, og det hendte ofte at villreinen gikk og beitet på disse høydene. For å slippe å gå så høyt hver gang han skulle på jakt, lagde han derfor en stor værhane i jern som han murte fast på toppen av Tjønnholstinden. Ideen var at denne værhanen skulle skremme dyra ned igjen, men det er usikkert på om planen faktisk fungerte.

Én av Gjendes mange jaktvåpen.
Én av Gjendes mange jaktvåpen. Foto: Petter Berg

I tillegg til villrein jaktet Jo rev, jerv, skogsfugl og rype. Rype, og da helst lirype, jaktet han gjerne ved å lokke på dem ved å holde over det ene neseboret og lage en lyd med det andre. Ved fem anledninger skjøt han han også bjørn.

Jo var ingen utpreget langsarms-skytter, til tross for at han av og til felte rein i spranget. For det meste skjøt han med anlegg, men til gjengjeld hadde han en unik evne til å bedømme avstand og traff alltid bedre enn de fleste andre.

Han opparbeidet seg med tiden en god samling rifler. Alle hadde lange kistepiper, altså piper som går fra å være åttekantet til å bli firkantet ved låskassa. Riflene hadde korte kolber, noe som gjorde det vanskelig å få et naturlig anlegg mot skulderen.

Selv om perkusjonslåsen ble mer og mer poulær i Jos levetid, sverget han til flintlåsen. Dette skyldtes angivelig at perkusjonslåsen klikka den første og eneste gangen Jo prøvde en slik. Da ble han så sint at han rev låsen av rifla og kastet den ut i Gjende med ordene «Djevelen søkkje deg rett ned!».

Da Jo jaktet fugl brukte han en 24-kalibers hagle med hagl i størrelse 3.

Etter å ha bodd i 20 år på Heringstad kom Jo i konflikt med sønnene til tanta om driften av gården, dermed valgte han å flytte. Først bodde han et års tid hos ei halvsøster på gården Blessom i Vågå, deretter flyttet han til en bror på gården Haugøy. Samtidig bygde han en ny bu på Gjendeosen. I 1850 kjøpte han seg fjellgården Brurusten i Heidal, og ble boende der livet ut.

<b>BEGRAVET: </b>Jo Gjendes gravstøtte og gravplass ved Vågå kirke
BEGRAVET: Jo Gjendes gravstøtte og gravplass ved Vågå kirke Foto: Tore Wuttudal/NN/Samfoto

På grunn av sin eksentriske livsstil, sin mystiske personlighet og sitt frie sinn ble Jo en legende i sin egen samtid. Flere skal ha det til at det var Jo Gjende som var modell for Ibsens «Peer Gynt», men det er aldri blitt bekreftet.

Barth forteller at Jo likte å lese, selv om han, med sine begrensede leseferdigheter brukte lang tid på å komme seg igjennom sidene. Han var svært opptatt av hva som skjedde i verden, og da særlig krigshandlinger. I tillegg satte han stor pris på filosofiske tekster og leste blant annet «Ruiner» av C. F. Volney, som tar til orde for at Jesus ikke var en historisk person, og «Fornuftens tidssalder» av Thomas Paine. Dette la trolig grunnlaget for Jos egen forståelse av Gud og religion.

Vil du vite mer?

  • «Jo Gjende» - Møller, Arvid (Cappelen, 1979)
  • «Jo Gjende 1794-1884: Fjellmann og jeger» - Mageli, Torgeir & Barth, J. B. (Dølaringen forlag, 1991)
  • «Jo Gjende og hans samtid» - Steen, Tryggve B. (Tanum, 1959)

Jo Gjende ble det man på den tiden kalte en fritenker. Kristendommen stemte ikke overens med Jos syn på hvordan verden hang sammen, og han hatet pavedømmet mer enn noe annet. Da en teolog en gang kom på besøk for å diskutere med Jo – noe Jo forøvrig var rasende dyktig til – skal reinsjegeren ha sagt: «Du trenger bare å gå gjennom en dal og se på fjellsiden, og da ser du at mye er eldre enn 6000 år. Og når én ting er galt, kan mye annet være det også».

Jo Gjende døde på Brurusten i 1884, og ble begravet ved Vågå kirke. Der står det i dag en minnestein over Gudbrandsdalens store sønn, reist av Den Norske Turistforening.

Kilder: «Jo Gjende» - Møller, Arvid (Cappelen, 1979), «Jo Gjende 1794-1884: Fjellmann og jeger» - Mageli, Torgeir & Barth, J. B. (Dølaringen forlag, 1991)