<b>ELGJAKT: </b>Otto Schulz (t.h.) og en jegerkompis på elgjakt.
ELGJAKT: Otto Schulz (t.h.) og en jegerkompis på elgjakt. Foto: Trønder-Avisa

Legendariske norske jegere: OTTO SCHULZ

Jegerlegenden felte 112 elg, skjøt flere bjørner og hadde en tam elg med navnet "Hans"

Tyske Otto Schulz forelsket seg i elgen og norsk natur. Det resulterte i mellomkrigstidens største gevirsamling og en bok som trolig er noe av det beste skrevet om norsk elgjakt.

Publisert Oppdatert

Dersom du var jeger i mellomkrigstiden, og befant deg i Trøndelag, var det ingenting som var gjevere enn å bli invitert inn på Egge gård i Steinkjer. Det var et herskapelig sted med prydhage som gikk ned mot fjorden, og en innredning som brakte tankene nærmere tysk adel enn trøndersk gårdsbruk.

<b>BLE NORSK STATSBORGER:</b> Otto Schulz: 
Storjeger, kunstner, musiker og forfatter
BLE NORSK STATSBORGER: Otto Schulz: Storjeger, kunstner, musiker og forfatter Foto: Trønder-Avisa

Her var store malerier på veggene – både bilder malt av godseieren selv, og flere malerier malt av datidens store kunstnere. Blant disse var en utgave av Munchs «Pikene på broen». Schulz’ etterkommere solgte bildet på 50-tallet, og seinest i 2016 dukket det opp på auksjonshuset Soothebys i New York hvor det gikk for svimlende 455 millioner kroner. På Egge var også en formidabel kolleksjon av utstoppede dyr, og det som på et tidspunkt var Norges, og da antageligvis Europas, største samling av elggevir.

Tamelgen "Hans"

På Egge gård kunne du risikere å treffe på storjegere som Franz Rosenberg og Haakon Gjems, dersom de var på jakt i området, og på et tidspunkt gikk det en tam elg som lød navnet «Hans» rundt på gården.

Egge gård, og eieren Otto Schulz, har gjort seg fortjent til en plass i norsk jakthistorie.

LES OGSÅ: Han levde av naturen, hatet religion og var inspirasjon til Ibsens "Per Gynt". Møt jegeren Jo Gjende

Født til velstand

Otto Schulz ble født inn i stor velstand i Essen i Tyskland i 1857. Han utdannet seg til ingeniør, og ble etter hvert en svært holden industrieier. Som mange andre friluftsinteresserte storkarer på kontinentet på slutten av 1800-tallet søkte Schulz mot Norge og elgjakta. Det var særlig de trønderske skogene i og rundt Snåsa som ble Schulz jaktmarker, og fra 1890 jaktet han både elg og bjørn i disse traktene.

Fanget av norske fjell

Han skriver i boken «Im Banne des Nordlichts» at: «Til å begynne med sto jakten og trofeene for meg som det viktigste, men interessen for viltet kom i annen rekke. Men jo mer jeg lærte viltets list å kjenne, og forsto å overliste det, desto mer trengte ønsket om å betrakte elgen, studere den, i forgrunnen. Jeg ofret alle mine planer om Afrika og Nord-Amerika på elgen. Ikke engang en fristende innbydelse fra en anglo-indisk provinsguvernør kunne rokke min beslutning. Vi hadde blitt venner på en reise, og han hadde stilt meg sikker utsikt til å få skyte en tiger. De norske fjell hadde fanget mitt sinn for alltid».

LES OGSÅ: Magne Råum - hardhausen som lurte døden flere ganger

Forelsket ble han i både naturen og kvinnene, og i 1892 giftet han seg med Jeanette Otilie Martens fra Steinkjer. Hun kom selv fra en velstående familie, og hennes far var forstmann og ordfører i byen. Fem år senere kjøpte paret Egge gård, og flyttet inn med en stokk av tjenestepiker og gårdsgutter, og i 1912 ble Schulz norsk statsborger.

«Men jo mer jeg lærte viltets list å kjenne, og forsto å overliste det. Desto mer trengte ønsket om å betrakte elgen, studere den, i forgrunnen».
Otto Schulz

Industrimagnat

Som industrimagnat hadde Schulz eierinteresser i blant annet Westfalisch Anhaltische Sprengstoff Aktie Gesellschaft og industrikonsernet Krupp. I Norge ble han etter hvert deleier i AS Folla og Værdalsbruket.

Han tilegnet seg også en del private eiendommer. Blant disse var Olderneset på Snåsa, som han brukte som sin «sommerresidenze», og Schulzhytta og Finnpaalhytta på Snåsafjellet.

I tillegg var han blant de første i landet til å eie en privatbil. I 1917 eide han blant annet en bil fra den belgiske produsenten Vivinus.

Franz Rosenberg, som skrev minneordet om Schulz i Norges Jæger- og Fiskeforenings tidsskrift i 1935, omtalte godseieren som det «kultiverte og charmante mennesket». Ifølge Rosenberg var Schulz svært musikalsk. Han tegnet og malte «fortrinnlig», var svært gjestmild, fortalte gladelig sine historier om storoksene og skrev fremragende.

LES OGSÅ: Syv tabber du ikke bør gjøre på jakt

Syfilis på bryllupsnatta

Da fikk det heller være at han angivelig ga Jeanette syfilis på bryllupsnatta. Siden syfilisen hadde gjort Schulz steril adopterte de en datter av Jeanettes søster i 1905, og oppdro henne som deres eget barn.

Det er særlig Schulz’ bok «Im Banne des Nordlichts» fra 1931 som er blitt stående som familien kulturelle arvesølv. Deler av boken er oversatt til norsk, og gitt ut under tittel «Fanget av villmarken». Av mange er den ansett som noe av det beste skrevet om norsk jakt. Året før han døde kom også boken «Oplevet og hørt – Overtro og bjørnehistorier» ut.

Introduserte jakt med ledehund

Som jeger er det først og fremst jaktiveren, skytterferdighetene og introduksjonen av uttrykket «Ledhund» Otto Schulz huskes for. På begynnelsen av forrige århundre var ikke dette en vanlig jaktform, men flere jegere som jaktet med Schulz – deriblant Haakon Gjems – tok raskt til seg ledhundjakta og introduserte den til andre jegere på Østlandet.

Ideen bak å bruke ledhund, eller båndhund, var at elgen i Snåsa-traktene ofte gikk høyt og gjerne over tregrensa om høsten. Elg står som kjent dårlig for løshund dersom det er lite vegetasjon. Men med ledhund kunne Schulz snike seg nært nok til at han fikk bedømt dyret uten å støkke det, eventuelt skutt det.

<b>EGGE GÅRD BRANT: </b>7. mars 1970 brant den gamle, herskapelige hovedbygningen på Egge, store deler av samlingen av jakttrofeer og kunst gikk tapt. (Foto: Magne Midttun/ Norsk Skog­museum)
EGGE GÅRD BRANT: 7. mars 1970 brant den gamle, herskapelige hovedbygningen på Egge, store deler av samlingen av jakttrofeer og kunst gikk tapt. (Foto: Magne Midttun/ Norsk Skog­museum) Foto: Magne Midttun/ Norsk Skog­museum

I «Im Banne des Nordlichts» skriver Schulz om en ledhundjakt han var på i Halbufjell: «Plutselig værer hunden, blir stående et øyeblikk ubevegelig, men legger seg så straks i selen og trekker snorrett mot et glissent bjørkeholt. Så vidt kommet igjennom dette ser vi to store stuter på 600 meters hold. [ ...] ... jeg slengte av meg ryggsekken, knappet godt igjen klærne og begynte krypende å stille fram mens jeg søkte dekning bak tuer og busker, og hele tiden prøvet å ha et av de få trærne mellom meg og dyrene. Slik kom jeg til slutt fram på cirka 60 meters hold uten at dyrene hadde merket noe. Her ble jeg liggende og iaktta dem. Den ene hadde 20, den andre 22 takker og var begge svære kapitale stuter».

LES OGSÅ: Skoene kunne kostet Einar livet

Schulz feller til slutt begge oksene, og det ene geviret viste seg å være det største Schulz til da hadde sett. Historien er oversatt av Rolf Dammann og finnes i boken «Elghunden og elgjakten».

Gjestfri

Schulz var kjent for sin gjestfrihet, men han hadde også et temperament, skulle det vise seg. Fredrik Løvsjøli fra Lierne skrev en historie i Trønder-Avisa i 1960 (som også har stått på trykk i nyere tid) om da hans gamle nabo, Bengt Hansen Løvsjøli, var los for Schulz under storjegerens første elgjakt i Lierne.

Bikkja til Løvsjøli klarte raskt å spore opp to elgokser som gikk sammen, men da de var på skuddhold hadde oksene fått ferten av de to jegerne, og var i ferd med å løpe av sted. Schulz var raskt oppe med geværet, og fikk felt den ene oksen. Men ikke før dyret traff bakken hadde Løvsjøli skutt den andre oksen.

<b>TAM ELG: </b>Den tamme elgen «Hans» var ofte med Schulz på bytur til Steinkjer.
TAM ELG: Den tamme elgen «Hans» var ofte med Schulz på bytur til Steinkjer. Foto: Trønder-Avisa

Det tålte ikke Schulz, som kastet fra seg geværet og bokstavelig talt fløy i strupen på losen. Det ble en ordentlig slåsskamp. Schulz var illsint fordi Bengt hadde skutt det han betraktet som sitt dyr, og Løvsjøli var sint fordi Schulz hadde angrepet han da Løvsjøli selv mente han bare hadde hindret oksen fra å flykte.

«Hans har, som alle elskede barn, gitt meg mange bekymringer»
Otto Schulz om den tamme elgen «Hans»

Til slutt så de begge det komiske i situasjonen, og ble enige om at det hadde vært en god jakt. Venneskapet dem imellom varte livet ut.

Trolig var Schulz også noe amper i forhold til andres bruk av hans eiendommer. I avisa Indtrøndelagen hadde han i 1920 to rubrikkannonser stående. Den ene lød: «Advarsel mot ulovlig hugst av juletrær, bar og ener paa min eiendom Egge gård». Den andre lød: «Snåsen. Al jagt og fiskeri paa Oldernes forbydes».

Felte 112 elg og et ukjent antall bjørn

I løpet av sin jaktkarriere felte Schulz 112 elg, og et ukjent antall bjørn. Han jaktet også hare og fugl, og satte god pris på å fiske. Men ikke alle dyrene endte på veggen på Egge.

Elgen «Hans» var en tamelg som Schulz - kort fortalt - hadde kjøpt av en fjellmann, og som i begynnelsen fikk gå fritt rundt på Egge gård. Etter hvert ble den plassert i en innhegning. I «Im Banne Des Nordlichts» forteller Schulz at Hans ofte tok turen ned til torget i Steinkjer for å spise epler og appelsiner fra fruktbodene.

FORFATTER: Otto Schulz har skrevet "Im Bannes des Nordlichts", som er en av de bedre jakt og jegerbøkene som skal være skrevet.
FORFATTER: Otto Schulz har skrevet "Im Bannes des Nordlichts", som er en av de bedre jakt og jegerbøkene som skal være skrevet.

Han skriver også om en konsert han var på i Steinkjer Arbeidersamfunds lokale: «Plutselig åpnet døren seg og Hans, helt tildekket med snø, lunket inn, gikk uten nøling hen til der jeg satt og la seg rolig ned ved mine føtter. Panikk oppsto det ikke, da det hele publikum allerede var blitt vant til ekstravagansen. Hans har, som alle elskede barn, gitt meg mange bekymringer»

Så med skrekk på Hitler

Da Hitler kom til makten i Tyskland i 1929, var Schulz en av dem som så med skrekk på det som var i ferd med å skje. Fredrik Løvsjøli var selv på Egge gård da det skjedde, og husker at Schulz satt ved siden av en bunke tyske aviser med bilde av Hitler på forsiden. «Min Gud, for en råhet det er i øynene på den mannen», skal Schulz ha sagt.

LES OGSÅ: Slik kler du deg i kulda

Da storjegeren døde 31. mars 1935 ble det holdt en storstilt begravelse for ham, og han ble lagt i jorda på kirkegården på Egge. Dessverre ble Egge utsatt for to store branner på 70-tallet, og mange av Schulz eiendeler, deriblant gevirer, kunst og bilder, forsvant i flammene.

FAKTA: Otto Schulz

Tidsrom: 1890 - 1935
Hvor: Trøndelag (snåsa og Lierne)
Jaktet: Elg, bjørn, hare og fugl.
Favorittvåpen: Schulz hadde mange våpen, men flere av dem gikk nok tapt i brannen på Egge. Det finnes riktignok minst ett våpen fortsatt. Det er en forseggjort drilling med to hagleløp og salongpipe under. «Otto Schulz» er inngravert på stokken.

(Kilde: «Elghunden og elgjakten» av Rolf Dammann, «Fanget av villmarken» av Otto Schulz (oversatt av Johan Eriksen), Trønder-Avisa, Egge Museum.)

Vil du vite mer?

«Fanget av villmarken» - Schulz, Otto (oversatt av Johan Eriksen) (Steensballes Forlag, 1987)
«Oplevet og hørt - overtro og bjørne­historier» - Schulz, Otto (Cammermeyers Boghandel, 1934)

BLI ABONNENT: Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv. Klikk her for å abonnere.