METER FRA DØDEN: Journalisten vinner over onkelen, og noen kjappe bilder tas før en stivnet og vettskremt Einar hjelpes ut av den livsfarlige situasjonen.
METER FRA DØDEN: Journalisten vinner over onkelen, og noen kjappe bilder tas før en stivnet og vettskremt Einar hjelpes ut av den livsfarlige situasjonen. Foto: Per Erik Kristensen (Egmont Publishing)

På kanten av stupet

Einar stopper meter fra falldøden på rypejakt. Han hadde på seg helt feil sko

Nesten hver høst faller og sklir jegere i døden fra stupbratte norske fjell. Dette er historien om dagen da jeg nesten ledet nevøen min i døden.

Publisert

Historien som ennå sitter i meg som en litt vond klump, tar oss tilbake til Laksvatn, Balsfjord i Troms, en helg i slutten av oktober 2013.

Snøen hadde lagt seg i et stabilt belte like over tregrensen, og jeg hadde invitert min sønn Preben Kristensen (24) og min nevø Einar Kristensen Moe (24) fra Tromsø på fjellrypejakt rundt foten av fjellet jeg vokste opp under – Blåtind.

Her har jeg vært med på jakt siden jeg var 11–12 år, og lommekjent er ikke et tilstrekkelig adjektiv for å beskrive forholdet mellom fjellet og meg. Under den verste jaktiveren løp jeg opp i mørket, jaktet et par timer og løp ned igjen for å rekke skolen klokken ni. Eller jeg løp opp etter skoletid og jaktet til det var bekmørkt, før jeg fomlet meg hjemover igjen etter den eneste stien som førte ned.

Hele fjellområdet grenser inntil, eller er en del av Lyngsalpene, litt avhengig av hvordan en definerer det, med alpine fjell som reiser seg rett opp fra havet til 1200–1400 meters høyde.

Området er svært skredutsatt, og kun noen få fjell egner seg for vinterjakt. Ikke bare på grunn av skredfaren, men like mye fordi dyp snø seinhøstes dekker vegetasjonen fullstendig og tvinger rypene på leting etter vinterbeite på fjell som er mer vindeksponert og avblåst.

Snøforholdene disse oktoberdagen fortalte meg at fjellrypene nå hadde trukket ned fra de mer utilgjengelige tindene rundt. Snøen lå like over tregrensen, og videre oppover 800–900 meter var det et tykt snølag som dekket bakken. Nå var det gode sjanser for at ungdommene skulle få ryper i sekken!

UNDER KANTEN: Et bilde tatt på et senere tidspunkt viser ruten vår i sort og fallet til Einar med stiplet rød linje. Like under kanten ventet et loddrett og fatalt fall på minst 30 meter.
UNDER KANTEN: Et bilde tatt på et senere tidspunkt viser ruten vår i sort og fallet til Einar med stiplet rød linje. Like under kanten ventet et loddrett og fatalt fall på minst 30 meter. Foto: Per Erik Kristensen (Egmont Publishing)

Mister fotfestet

– Einar!

Utropet fra Preben et titall meter foran får meg til å snu meg i den bratte fjellsiden. Bak meg er Einar vekk, og blikket fanger ham idet han så vidt stopper 30–40 meter under meg i en sky av stein og våt snø som forsvinner utfor flåget under.

Gutten står nesten loddrett med ryggen krampaktig inn mot bakken, hælene plantet inn i underlaget og de hanskekledde fingrende klorende inn i bakken. Hagla henger heldigvis fast i den høyre hånda, gjennom én finger i avtrekkerbøylen.

– Stå stille Einar, jeg kommer ned til deg, stå stille! roper jeg med så rolig stemme jeg kan.

Jeg snur på hælene, går i sporene mine tilbake til stedet der Einar tok løs, og går varsomt ned mot ham. Gutten står dønn stille, og jeg fisker opp speilrefleksen og tar kjapt et par bilder av situasjonen.

– Tar du bilder no? roper Preben anklagende.

BLI ABONNENT: Få seks utgaver og villmarkskniv til 268 kroner.
BLI ABONNENT: Få seks utgaver og villmarkskniv til 268 kroner.

Jeg prater beroligende til en taus Einar etter som jeg nærmer meg og lirker hagla ut av hånda hans. Et blikk nedover får meg til å forstå alvoret: Einar har sklidd på det absolutt verst tenkelige stedet. Bare noen få bratte og sleipe meter skiller ham fra kanten på en bergrekke, dekket av is og med rundt 30 høydemeter i det første loddrette fallet.

Jeg prøver å bagatellisere situasjonen og opptre rolig, og med meg nederst snur vi og kryper på alle fire opp samme vei som Einar kom rutsjende ned. To solide parallelle furer i jorda fra Einars skohæler avslører hans kamp for å stoppe den ville ferden.

Vel oppe i sikkerhet over skråningen forenes vi med Preben, som er helt tydelig preget og skjønner hvor nær det var før Einar forsvant for oss.

Einar selv sier ikke så mye – kanskje har mine beroligende ord virket og roet ham, eller så skjønner han ikke helt selv hva som ventet under bergrekken. Uansett er vi svært glade for at han klarte å redusere farten og til slutt stoppe den ukontrollerte ferden ved hjelp av skohælene og med fingrene klorende inn i den sleipe jordbakken.

MINUTTER FØR: Fjellrypeflokken søker tilflukt i brattere terreng etter å ha blitt skutt på tre ganger, og guttene forfølger inn i bergene.
MINUTTER FØR: Fjellrypeflokken søker tilflukt i brattere terreng etter å ha blitt skutt på tre ganger, og guttene forfølger inn i bergene. Foto: Per Erik Kristensen (Egmont Publishing)

Risikofaktorene

Jeg har gått denne skråningen utallige ganger tidligere – noen ganger langs en 20–30 centimeter bred sauesti helt på kanten av bergrekka der Einar så vidt stoppet, andre ganger høyere oppe fordi det satt ryper der.

Guttene forfulgte en større flokk fjellryper som satt helt øverst i skråningen, derfor ledet jeg an opp mot dem og skuddhold nedenfra i 90 graders vinkel, slik at vi kunne fange opp eventuelle døde ryper som kom trillende.

Man bør ikke falle utfor her noe sted, men særlig et strekke på 40–50 meter er svært bratt, og uten noe som skiller fra stupet under. Ja, det var vått, glatt og sleipt – men ikke isete eller hard skare, som jeg ville vurdert som farlig.

GOD STEMNING: Einar (foran) og Preben har tidlig på dagen begge skutt ryper.
GOD STEMNING: Einar (foran) og Preben har tidlig på dagen begge skutt ryper. Foto: Per Erik Kristensen (Egmont Publishing)

I ettertid ga både Einar og Preben uttrykk for at de instinktivt følte seg usikre på den bratte skråningen, og at de nok ikke ville ha gått der uten mitt selvsikre rutevalg.

Det var risikofaktor nummer én – en kjentmann som ikke tok hensyn til de andres utstyr eller erfaring.

Risikofaktor nummer to var den store, fristende rypeflokken som rolig småbeitet i bratta foran og over oss. Når rypeflokker blir jaget og skutt på gjentatte ganger – som denne flokken – søker de ofte tilflukt på brattere og mer utilgjengelige steder. Aldri motsatt.

Adrenalin og jaktiver fortrenger svært lett risikovurdering i heite jegerskaller, noe som har ledet mange jegere i døden. Eller i beste fall inn i en situasjon der den døde rypa forsvinner som en luftig bylt nedover fjellsiden, og jegeren står igjen i et terreng ingen fornuftig mann ønsker å befinne seg i.

Risikofaktor nummer tre – og den mest betydningsfulle – var utvilsomt skosålene.

SKOVALG: En vridningsstabil stiv såle med et godt kantmønster og stivt, høyt skaft er avgjørende for grepet sideveis når det er bratt, som denne moderne Vibram-sålen. Til høyre Forsvarets gamle feltstøvel M77.
SKOVALG: En vridningsstabil stiv såle med et godt kantmønster og stivt, høyt skaft er avgjørende for grepet sideveis når det er bratt, som denne moderne Vibram-sålen. Til høyre Forsvarets gamle feltstøvel M77. Foto: Per Erik Kristensen (Egmont Publishing)

Preben og jeg forserte skråningen i moderne, høye fjellsko med stive Vibram-såler og god ankelstøtte, som lot oss få godt kantgrep uten at fotbladet flekset.

Einar benyttet Forsvarets gamle M77 feltstøvler, med langt mykere og mindre vridningsstabile såler med et tverrgående mønster, og med altfor myk og dårlig ankelstøtte. Det eneste som kunne være verre under disse forholdene, er gummistøvler.

Skråningen besto av gresskledd jord og stein, dekket av 5–6 centimeter våt snø. Underlaget var svært sleipt, og en vridningsstabil, stiv såle i kombinasjon med det gode tverrgående mønsteret i Vibram-sålen og den gode, stive ankelstøtten var det som skilte oss fra Einar.

En forskjell som var nær ved å sende Einar i falldøden.

Dødelig fall farligst med jakt

Et søk i norske digitale medier viser at minst åtte jegere har omkommet i fallulykker under jakt de siste 12 årene. I tillegg har flere blitt til dels alvorlig skadd.

Til sammenligning har vi i Norge vådeskudd med dødelig utgang omtrent hvert annet år, dette ifølge Norges Jeger- og Fiskeforbund. Dødelige fall utgjør derved den største risikoen ved jakt.

Vestlandet topper fallstatistikken, hvorav tre av de rapportert drepte var hjortejegere. Resten var rypejegere, hvorav to omkom i Troms og Nordland, den siste så sent som 20. oktober 2017, hvor en 22 år gammel lærerstudent falt 300–400 meter på Moskenesøy i Nordland under fjellrypejakt.

De fleste ulykkene har skjedd i månedene oktober og november, noe som er en indikator på at snø, is og glatte forhold generelt kan ha vært en medvirkende faktor til fallene.

Ut fra gjengivelsen av hendelsesforløpet i avisene, skyldes de fleste dødsfallene at jegeren har mistet fotfestet, sklidd langt og med stor fart i bratt terreng, og ikke nødvendigvis loddrette, høye fall.

Artikkelen er publisert i samarbeid med Villmarksliv.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.