BØRGE OUSLAND: - Jeg er forbanna sta, men det mener jeg er en undervurdert styrke. Og så kan jeg nok være utålmodig og firkanta.
BØRGE OUSLAND: - Jeg er forbanna sta, men det mener jeg er en undervurdert styrke. Og så kan jeg nok være utålmodig og firkanta. Foto: Aleksander L. Bergan (Villmarksliv)

Børge Ousland

Å danse med døden

For Børge Ousland er polekspedisjoner en form for abstrakt kunst. Vi troppet opp på Manshausen og fikk en leksjon i betydningen av hardt arbeid, stahet og viktigheten av å danse med døden.

Publisert

– Hva er min definisjon av en mann? Det er det ikke ofte jeg tenker over. Burde jeg det? spør Børge Ousland og gnir seg over hodet med en hard hånd.

Han vrir seg i stolen som om han nettopp har våknet og forsøker å massere vekk restene av søvnen.

– Når jeg tenker på en mann, så tenker jeg på en sterk fyr som er vågal og modig. Jeg mener det er stor forskjell på menn og kvinner, og det skyldes nok at jeg alltid har vært i mannsdominerte yrker. Så jeg har nok et mer tradisjonelt syn på kjønnsrollene. Ikke det at jeg mener kvinner bør være på kjøkkenet, og det er mange tøffe jenter, og de er nok smartere enn menn, men de fleste lever et mer beskyttet liv, sier han skøyeraktig.

– Det er jo bare å se hvem som lever lengst her i landet.

Man settes i arbeid

Børge stirrer utover det 55 mål store kongeriket Manshausen fra andre etasje i hovedhuset på øya.

Han kjøpte det i 2010, og de tre siste årene har stedet fungert dels som kurs- og konferansesenter og dels som basecamp for en rekke utendørsaktiviteter en skulle tro var skreddersydd Nordlands vakreste øyrike, Steigen.

Jeg mønstret på kvelden før, og visste ikke helt hva jeg kunne forvente meg da jeg gikk av hurtigbåten på Nordskot.

BLI ABONNENT: Klikk på bladet og få 12 utgaver av Villmarksliv og turlykt med COB-Led for 349 kroner.
BLI ABONNENT: Klikk på bladet og få 12 utgaver av Villmarksliv og turlykt med COB-Led for 349 kroner.

Jeg så kanskje for meg Børge komme svømmende over sundet for å ta meg imot. Jeg fantaserte om at han ville be meg sitte på ryggen hans, så ville han crawle meg tørrskodd over til Manshausen hvor vi skulle grille kveite som han hadde plukket rett opp fra sandbunnen og kaldkvelt med bare hendene.

Det ble ikke helt slik. Jeg ankom samtidig med svigerforeldrene hans og 12 av deres venner, og ble umiddelbart satt i arbeid.

– Vi trenger 50 småsei til kveitelina. Det er bare å kaste ut fra brygga. Der biter det godt, sa Børge og ga meg en fiskestang utrustet med sildehekle.

Jeg fisket for harde livet i fire timer. Av og til kunne jeg høre latterskrål fra hovedhuset hvor gjestene spiste mat og dyppet tungen i god rødvin. Selv fikk jeg servert rester fra middagen til de ansatte. Da Børge omsider kom ned på brygga, klagde han på fiskemetoden, og på to kast dro han opp en sei og to torsk.

Der og da ønsket jeg ham intet annet enn en koldbrannbefengt tommelfinger ved neste polekspedisjon.

Dagen etter utfører vi intervjuet bak de store vindusrutene som utgjør nordsiden av hovedhuset.

– Hvis du ikke jobber, har du ikke noe her å gjøre, sier Børge med et slags smil om munnen.

Kanskje det hele var en slags test? Børge vet å omgi seg med folk som viser pågangsmot og viljestyrke. Menn som er sterke både fysisk og psykisk, og som klarer å ta vare på seg selv.

Som verdens største nålevende legende innen den ekstremaktiviteten det er å oppsøke isøder, er hans liv avhengig av at folk ikke svikter. Jeg håper jeg i det minste viste meg som mann nok til å gjøre dette intervjuet.

VILT OG VAKKERT: Steigen er et nydelig sted hvor fjell møter hav. Børge tar ofte turen opp mot Sørskotstinden.
VILT OG VAKKERT: Steigen er et nydelig sted hvor fjell møter hav. Børge tar ofte turen opp mot Sørskotstinden. Foto: Aleksander L. Bergan (Villmarksliv)

Børge Michael Jangaard Ousland

  • Født: 31. mai 1962
  • Bosted: Nesodden
  • Sivilstatus: Gift med Hege, tre barn.
  • Yrke: Polfarer, fotograf, forfatter, foredragsholder og ekstremturoperatør.
  • Kjent for: Verdens mest kjente nålevende polfarer.
  • Ellers: Eier konferanse- og opplevelsessenteret på øya Manshausen i Steigen.

– En form for abstrakt kunst

Børge Ousland ble født i 31. mai 1962 og vokste opp på Nesodden. Hans far var kunstner, hans mor er kunstner, hans to søstre og bror er kunstnere. Børge ble nordsjødykker, marinejeger og polfarer. Sistnevnte syssel er en kunst i seg selv vil mange si – Børge inkludert.

– Disse ekspedisjonene er jo en form for abstrakt kunst. Det skisporet, og den ensomme mannen som går alene til Nordpolen. Det er i hvert fall slik jeg ser det, sier Børge.

Han la ut på sin første langtur – alderen tatt i betraktning – allerede som tolvåring da han hilste familien farvel og syklet til Gjøvik sammen med en kamerat. Sykkelturen skulle vise seg bare å være begynnelsen.

I 1986, da Børge var 23 år gammel, krysset han og to kamerater Grønlandsisen. Fire år senere gikk han, Erling Kagge og Geir Randby, over Nordpolen. Og få dager etter at OL-flammen ble slukket på Lillehammer, hoppet han ut av helikopteret på Arktichesky i Sibir med mål om å nå polpunktet alene uten etterforsyning, som den første i verden.

Børge omtaler den turen som sitt mest banebrytende prosjekt, og den kvelden lå han alene i telt for første gang.

Siden har det ballet på seg. Som ei kompassnål vender han stadig mot nord, eller mot sør, litt avhengig av hvilket folketomt sted han ønsker å besøke.

– Hvis jeg regner med de gangene jeg har vært guide, har det i hvert fall blitt en 30 turer, sier Børge.

Hans hittil siste ekspedisjon gikk over den største isbreen i Alaska, og var en del av en større plan om å krysse de 20 største breene i verden. Han har tolv stykker igjen.

FØRSTE SOLOTUR: Børge Ousland forlater helikopteret på Kapp Arktichesky 3. mars 1994, for å begynne på sin første solotur til Nordpolen.
FØRSTE SOLOTUR: Børge Ousland forlater helikopteret på Kapp Arktichesky 3. mars 1994, for å begynne på sin første solotur til Nordpolen. Foto: Privat

Den indre reisen

Hva er det som får en mann – med det en må anta er en trygg og god oppvekst – til å søke seg til is og ensomhet?

– Nei, når man sitter og ser ut over dette landskapet her, hvor det er fullt av liv og fisk i havet, så kan man jo begynne å lure, sier Børge.

– Det er jo paradokser, men det er jo nettopp det som trigger meg; forskjeller og kontraster. Jeg har egentlig aldri valgt den lette veien fordi jeg har skjønt at det ikke er noe moro å være mett og fornøyd hele tiden. Det som er vesentlig, er å utfordre seg selv.

– Man snakker ofte om at turen er målet, men midt i dette isødet kan jo det umulig være tilfelle?

– Det er ikke bare ett mål med disse ekspedisjonene. Store deler av målet er nådd idet du står på startstreken. Det er mange drømmere som aldri kommer seg dit. Og så er det den mentale biten; særlig på soloturer. Det blir en indre reise jeg tror du kan sammenligne med meditasjon, eller en form for søken etter noe. Når du ikke har noen andre å lene deg mot, må du spille på lag med naturen, og deg selv. Da får du en helt annen indre dialog.

Jeg lurer på hva midtlivskrisa egentlig er. Det er viktig å vite at man alltid er midt livet hele tiden. Du er her og nå, uansett hvor gammel du er.
Børge Ousland

– Er denne indre dialogen alltid like sunn?

– Det kan jo være begge deler, men man lærer seg selv å kjenne, både positivt og negativt. Det er nok ikke negativt å kjenne på de sidene av seg selv som kanskje ikke er superpositive.

– Hvilke negative sider har du funnet ved deg selv?

Børge ler og grer hånden gjennom håret. På underarmene hans skyter det fram noen kraftige blodårer, og på toppen av hodet står håret like spredt som bosettingen på Finnmarksvidda.

– Nei, altså, jeg er forbanna sta, men det mener jeg er en undervurdert styrke. Og så kan jeg nok være utålmodig og firkanta. Jeg kan være litt humørsyk dersom jeg er trøtt eller ikke helt i slaget. Poenget er at når man kjenner igjen de tingene der, er det lettere å gjøre noe med det, og man får større mulighet til å kontrollere ting.

– Men hvis du blir humørsyk når du er trøtt og sliten, må du jo være et helvete å være på tur med?

– Ja, det kan jeg helt sikkert være, ler Børge.

– Og alle sånne personlige egenskaper blir forsterket på tur fordi man blir sliten, og du går og irriterer deg over kompisen din. Du tenker «fy faen for en idiot han er», og slik holder du på. Men da må man være klar over at det blir slik fordi man er pushet helt til grensen, og det er faktisk noe vi snakker om på disse turene. Det er veldig viktig å si unnskyld etterpå om man er litt krass i språkbruken.

PÅGANGSMOT: På polhavet på vei til Frans Josef Land i juni 2007.
PÅGANGSMOT: På polhavet på vei til Frans Josef Land i juni 2007. Foto: Thomas Ulrich (Privat)

– Veien blir til hele livet

Jeg får en trang til å si unnskyld for å ha tenkt den tanken om koldbrann i tommelfingeren.

Børge kan framstå som en alvorlig mann med tankene helt andre steder enn der hvor du er. Jeg får en følelse av det skal mye til for å imponere ham, og på en måte skulle det bare mangle. En som har sett isbjørn i hvitøyet og danset med døden på kanten av bresprekker, blir verken skyggeredd eller overentusiastisk over hverdagstrivialiteter.

Men av og til glimter han til med både latter og lekenhet.

– Nå er det noen som skal bade der borte, sier Børge og spretter bort til stjernekikkerten han har stående ved vinduet. Den peker mot naboøya.

Å gå tilbake til det rene, enkle uten masse stæsj og ting som er skapt av mennesker, er nok det viktigste.
Børge Ousland

– Oi, oi, oi, sier han og stiller på kikkerten.

– De er ganske bleike, må jeg si.

Børge ler, og setter seg ned igjen.

– Ja, sånn kan man ha det her, sier han.

– Blir man ekstra rolig i hverdagen når man har vært tre måneder i ekstreme omgivelser?

– Ja, jeg tror man blir rolig av det.

– Så hverdagsstress kjenner ikke du til?

– Det er jo kampen mot innboksen og klokka og sånne ting, og det er jo det som gjør at det er så vanvittig deilig å komme seg på tur. Hjemme er det alltid noe som skal skje i dag, i morgen, i framtiden. På tur er det her og nå. Vær, vind, utstyr, progresjon.

– Det er ikke så ofte man er til stede i eget liv slik man blir tvunget til der ute. Det er faktisk en av grunnene og målet, og det visste ikke jeg da jeg startet. Det har kommet etter hvert. Jeg har stor tro på at veien blir til hele livet. Man må være våken og ta muligheten når den kommer. Som med Manshausen, sier Børge.

KVEITEPLASS: Børge har tatt flere kveiter ved øyene i Steigen. To kveiter på rett over minstemålet ble dratt opp i løpet av Villmarkslivs besøk.
KVEITEPLASS: Børge har tatt flere kveiter ved øyene i Steigen. To kveiter på rett over minstemålet ble dratt opp i løpet av Villmarkslivs besøk. Foto: Aleksander L. Bergan (Villmarksliv)

Han lar blikket gå over det hvite bolighuset, den påbegynte badstua, den kunstige dammen, brygga og de fire prisbelønte hyttene. Han sier de ble designet i samarbeid med arkitekt Snorre Stinesen, og at mange av hans egne innspill og blikk for detaljer er å finne i dem.

– Din sans for detaljer og logistikk må vel være viktig når man er på tur?

– Ja, jeg er veldig detaljfokusert, og god på å planlegge. Det er et slit å være perfeksjonist og detaljfokusert, for jeg går og tenker på mye hele tiden. Det jeg kan bli flinkere til, er å sette bort mer. Jeg har en tendens til å tro at jeg er den eneste som kan ting, så jeg må blir flinkere til å stole på folk, sier Børge.

I første etasje er noen av gjestene i ferd med å lage elggryte etter oppskrift fra Villmarksliv. Senere skal Børge si til dem at det er fint de reiste så langt for å spise kortreist mat. Elgen er skutt i fjellene bak oss.

– I det siste er jeg blitt mer interessert i folk, i hvert fall mer enn jeg var før. Jeg tror kanskje jeg er blitt bedre til å lytte og høre på hva folk sier. Nå ønsker jeg å innlede en samtale med mennesker, sier Børge som om han er overrasket over dette ønsket selv.

– Kanskje det skyldes at du har tilbrakt halve livet alene på isen?

– Nei, jeg har jo ikke vært på så mange soloturer, men jeg tror mye av det handler om det samme; at jeg er nysgjerrig. Jeg er nysgjerrig på nye steder og nye folk. Og så er jeg grunnleggende opptatt av natur og naturopplevelser, og alt det representerer. Det å gå tilbake til det rene, enkle uten masse stæsj og ting som er skapt av mennesker, er nok det viktigste, sier han.

Jeg tror det er sunt å danse litt med døden, og gjøre seg sårbar og brenne alle bruer.
Børge Ousland

Et generasjonsskifte

I løpet av sine 55 år som villmarking har Børge utviklet et nærmest religiøst forhold til naturen, og han er svært opptatt av verdien av de siste store villmarksområdene i landet. Han er opptatt av at de ikke må bli bygget ned.

Han forteller om en pinne som han fant under en jakt på Dovre for noen år tilbake. Den hadde en ulldott på seg, og lå på et sted som nettopp var smeltet ned. Børge forsto at det måtte være et urgammelt redskap og tok kontakt med oldtidssamlingen i Trondheim. De kom opp og fant fire pilspisser i samme område.

– Da jeg sto der ved den pinnen, var det et stort øyeblikk – det å vite at her har det vært en ubrutt jakttradisjon i flere tusen år... Vi må bare være framsynte nok til å ta vare på dette, og sørge for at det ikke blir skogsbilveier og bygninger. Jeg er helt sikker på at de neste generasjonene vil takke oss for det, sier Børge.

Så snakker han om isen, og om den ydmykheten en kjenner på når en står der alene, og alt rundt deg er hvitt. Han sier det er en god følelse, det å kjenne på hvor svært alt er, og hvor små vi er.

– Vi er som fisker som ikke aner hva som befinner seg over overflaten, sier Børge. Han går ikke opp mot naturen for å overvinne, men for å bryne seg på den.

– Jeg tror det er sunt å danse litt med døden, og gjøre seg sårbar og brenne alle bruer. Det er en ganske intens følelse å slippe seg ut på dypt vann.

– Hva tenker du om vanlige nordmenns forhold til naturen?

– Jeg tror det er et generasjonsskifte. Da jeg vokste opp, dro vi bare på tur, og trengte ikke å gå på kurs. Vi kunne alt, og lærte det vi ikke kunne underveis. Nå er det mye mer sånn at man må ha det rette utstyret og gå på kurs. Vi hadde regntøy og gummistøvler, og det var en fin tur. Nå kan det virke som om naturen er blitt mye mer fremmed og komplisert. Du ser det på reinsjakta på Dovrefjell. Det er jo bare gamle gubber som meg som holder på med det der. Det er nesten ingen ungdommer, og det er fordi det er for langt og for hardt.

JEGEREN: Børge Ousland er aktiv jeger. Dette dyret ble felt under reinsjakta på Dovre i 2006.
JEGEREN: Børge Ousland er aktiv jeger. Dette dyret ble felt under reinsjakta på Dovre i 2006. Foto: Tord Holen (Privat)
FISKEREN: Børge Ousland har fisket hele sitt liv. Denne laksen på 8 kilo ble tatt i Lærdalselva i juli 2016.
FISKEREN: Børge Ousland har fisket hele sitt liv. Denne laksen på 8 kilo ble tatt i Lærdalselva i juli 2016. Foto: Espen Myhre (Privat)

Alltid midt i livet

Selv har Børge tre barn med tre ulike kvinner. Han giftet seg med sin nåværende kone på Nordpolen i 2012. Sønnen fra det første ekteskapet har i likhet med faren gått over Grønland og vært med til Nordpolen. Han har store sko å fylle.

– Krever du like mye av barna som av deg selv?

Børge tenker seg om. Han er i ferd med å si noe før han stopper, og tenker seg om igjen.

– Jeg vet ikke om jeg skal si at jeg har vært en dårlig far, men jeg har nok vært litt annerledes. Særlig da jeg sto midt oppe i disse store turene, og hvor jeg hadde den drivkraften, som jeg fortsatt har. Jeg pusher dem ikke i det hele tatt, og jeg har aldri hatt en drøm om at de skal følge mine fotspor. Men jeg mener man skal gjøre sitt beste, og det gjelder uansett hvor mange det er som ser på. God moral er det du har når du er alene og ingen ser på, sier han.

– Jeg er nok en litt kompromissløs type. Men når det kommer til oppdragelse, er jeg nok mer avslappet.

– Ligger det i menneskets natur å erobre og overkomme?

– Ja, det tror jeg. Helt siden folk lagde sitt først spyd og fram til romfart. Det er en kontinuerlig linje.

– Men denne trangen må jo gå på bekostning av noe?

– Alt går jo på bekostning av noe, men hvis jeg ikke hadde gjort de tingene … sier Børge og tenker seg om.

– Jeg tror man blir et bedre menneske for andre om man har det bra med seg selv og følger sine drømmer. Det er bedre å gjøre de tingene man tror på, enn å være en grinebiter som ikke fikk utløp for potensialet sitt. Det er mange på kirkegården som ikke fikk det. Livet er relativt kort.

– Da slipper man kanskje unna midtlivskrisa også?

– Jeg lurer på hva midtlivskrisa egentlig er. Det er viktig å vite at man alltid er midt livet hele tiden. Du er her og nå, uansett hvor gammel du er. Det gjelder å se de store grepene og våge å ta dem. Det er hva det handler om. Jeg får av og til spørsmål om hvor lenge jeg skal holde på, og om jeg ikke snart er for gammel. Men alt handler om lyst, sier Børge og vender blikket nordover mot den majestetiske Lofotveggen på andre siden av Vestfjorden.

Kanskje er det ikke Børge som av og til danser med døden, men døden som danser med Børge.

– Uansett, sier han, når du blir eldre, er det jo bare å gå litt saktere.

Denne artikkelen er hentet fra Villmarksliv. Klikk her og spar 61 prosent på bladet.

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.