Foto: politiets etterforskningsmateriale

Drapsgåten Edvard Rustad

Grosserer Edvard Rustad lå død i sin bil i Oslo sentrum – med fire kulehull i bakhodet. Politiet fant aldri den som dro i avtrekkeren.

Publisert

Kald natt til 11. januar 1934. Klokken er passert midnatt med cirka 45 minutter. Hovedstaden sover, men ikke konstabel Einar Krogstad, som er ute og patruljerer gatelangs.

I Glacisgata ved Grev Wedels plass ser han en sølete, mørk grå Dodge av eldre årgang, registrert A3133. Den står stille. Han stopper opp og undersøker.

I førersetet: Et rutet pledd omkring noe. Konstabel Krogstad åpner døren og løfter på pleddet: En mann. Han puster ikke.

To kolleger kommer til. Sammen river de av pleddet, som har klistret seg fast i likets bakhode, der det er fire hull på rad og rekke.

En ren henrettelse, ser det ut til – trolig utført med et automatvåpen. Oppdagelsespolitiet, som kriminalpolitiet het den gangen, er straks på pletten. Det er også avisjournalistene.

Foto: politiets etterforskningsmateriale

Smak av Chicago

Mannen som hadde sluttet å puste, var grosserer Edvard Rustad, en kjent mann i mange av byens miljøer, både respektable og ikke så veldig respektable.

Drapet er en sensasjon, svært unorsk – med touch av Al Capones Chicago. Byens krimjournalister griper hatt og frakk og rykker ut i snø-slapset. Dette er forsidestoff.

Avisen Tidens Tegn koster på seg spekulasjon av den kreative sorten:

«Man aner en omhyggelig planleggelse på lang sikt, og morderen beveger seg inne i en skumring blant en skare av mer eller mindre kjente skikkelser».

Legendariske Axel Kielland i Dagbladet er betatt av gangsterteorien og skriver: «..meget som minner om gangsterteknikk», og «en alminnelig norsk revolverbanditt ville nøiet seg med ett skudd, på grunn av nervøsitet og angst for å bli hørt.»

Etter hvert som etterforskningsresultater tilflyter offentligheten, blir Rustad-mordet mer og mer mystisk. Åstedsgranskerne konkluderte med at drapet ikke var begått på Grev Wedels plass. I Dodgens baksete fant politiet to patronhylser, hvilket tydet på at Rustad ble skutt mens han satt ved rattet. Man regnet med at Rustad straks etter henrettelsen var blitt skubbet til side, og en annen overtok rattet.

Djevelen på ferde

Grosserer Edvard Rustad var egentlig ikke grosserer. Han var skraphandler og drev hovedsakelig med rivningsarbeid og oppkjøp av gjenstander fra branntomter. Såpass til kar var han at han hadde folk på lønningslista.

Dagen før han ble funnet drept, 10. januar, ble han – ifølge sin formann – oppringt i sitt kontor på opplagstomta si i Uelands gate 2. Klokken var omtrent 12.50. Rustad sa at han skulle møte en mann om fem minutter. Han kjørte av sted, og formannen gjenså aldri sin sjef.

To måneder etter drapet forteller to vitner at de så Rustads Dodge bli parkert på Grev Wedels plass klokken 15.30, på drapsdagen.

Mannen som parkerte, var «meget blek med et skarpskåret ansikt.» Noen uker senere meldte enda et vitne seg og fortalte at han hadde sett Rustads Dodge på Romsås-sletta samme dag, 10. januar. Bak rattet satt angivelig en «blek mann med et uhyggelig utseende, han så ut til å ha et hardbarket ansikt og stirrende øyne».

Foto: faksimile fra Tidens Tegn

En fjær blir fort mange høner: Av krimjournalistenes blomstrete språk og folks fantasi, måtte en nesten avlede at det var djevelen selv som hadde perforert Rustads hjernemasse og kjørt ham til Grev Wedels plass.

Rustad-drapet blir et anliggende for folk flest og nær sagt alle landets aller mest private privatdetektiver. Mange pådrar seg gåsehud.

Sinnssyke vitner

Reidar Sveen, sjef i Oppdageleses-politiet, lette i blinde etter Rustads morder. Intet klart motiv, bortsett fra at Edvard Rustad hadde for vane å gå omkring med en ganske tjukk lommebok, som var forsvunnet.

Politiet var selvsagt inne på tanken om at noen hadde drept Rustad for lommebokens innhold – 500 kroner. Og det var jo ikke helt utenkelig; Rustad bekjentskapskrets var stor og opptil flere kan ha visst at Rustad gikk omkring med seddelbunker.

Men simpelt tyveri rimte dårlig med den profesjonelt utførte avrettingen, og politiet fant ingen mistenkte.

Politiet trodde oppringningen til Rustad 10. januar var fra drapsmannen, som tipset ham om at den nylig nedbrente malingsfabrikken Boston Blacking Company ved Alnabru var til salgs. På den måten lokket han Rustad ut på en kjøretur.

Klokken 14.00 drapsdagen skal noen ha hørt skudd i Fossumdalen, ikke langt fra malingsfabrikken.

Noen pepret altså Rustads bakhode, fire skudd pent samlet. Bare for pengenes skyld? Neppe. Og hvorfor ble Rustads bil, inneholdende Rustads avsjelede legeme, kjørt ned til sentrum?

Foto: politiets etterforskningsmateriale

Tips i saken strømmet inn i hopetall. Uendelig mange visste hvem Rustad-morderne var. De drøyeste tipsene ble samlet i en mappe merket: «Sinnssyke og vidner uten verdi».

Taken for a ride?

Edvard Rustad var en mann med mange bekjentskaper og forretningsforbindelser. En av politiets teorier var at Rustad hadde viklet seg for langt inn i hovedstadens underverden, så å si fått dårlige kamerater, mer konkret: Andvik-banden, som hadde spesialisert seg på brannstiftelser og påfølgende forsikringssvindel.

Hadde Rustad blandet seg inn i organisert kriminalitet? Og hadde han etterhånden fått kjølige føtter og ønsket seg ut av denne bransjen? Ble han kverket av frykt for at han skulle plapre om det han visste? Ut på tur, i bil, ut av byen og en kjapp skuddserie et øde sted uten vitner?

Dagbladet-journalist Axel Kielland hadde vært inne på det: Gangsterdrap? Oppdagelsespolitiet utelukket det ikke. Dessuten: Ammunisjonen som drepte Rustad var av typen «Western 25 Auto» (6,35 mm), USA-produsert og ikke solgt i Norge siden 1929.

Dette støttet teorien om at Rustads morder hadde fått sin «utdannelse» på gata i Chicago og skjøt medbrakt.

26. juli 1937 skrev Oslos politimester Kristian Welhaven et brev til FBI-sjef Edgar J. Hoover og redegjorde for drapet. Kunne morderen oppholde seg i USA?

Foto: politiets etterforskningsmateriale

Welhaven var ikke helt på jordet: Vitner hadde fortalt at Rustad ved to anledninger – sist gang fire dager før drapet – var blitt sett sammen med en «norskamerikaner», en høy mann i 40-årene. Signalementet var ikke fjernt fra vitners beretning om «den demoniske sjåføren», observert bak rattet i Rustads bil etter drapet.

Mannen ble etterlyst, men han meldte seg aldri for politiet. Politiet fikk aldri en prat med ham. Kanskje var han Rustads banemann. Kanskje var han så durkdreven at han straks etter drapet kjørte Rustads Dodge til Grev Wedels plass, fordi han ville rekke en planlagt skipsavgang fra Oslo havn.

Eller kanskje Rustads banemann rett og slett bodde i nærheten av Grev Wedels plass, livnærte seg som leiemorder og var identisk med mannen som Oslos kriminalsjef etter krigen, Frantz Faye Kaltenborn, hadde pekt ut overfor journalist Arne Skouen? Det dreide seg om en kar som blunket lurt til Rustad-etterforskere på gaten – trygg på at det ikke fantes fellende bevis mot ham.

Kilder: www.kriminalsiden.com, faghistorikerne og forfatterne Terje Emberland og Bernt Rougthvedt (deres bok «Edderkoppen» er basert på Rustad-gåten)

blogg.no

Side3 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side3.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.