Da USA finansierte Hitler

Det var mange, og store, amerikanske industriledere som direkte og indirekte støttet Hitler-Tyskland.

Publisert

USAs innblanding i den andre verdenskrigen har blitt kalt signifikant og det som avgjorde krigen.

Den historiske debatten rundt om det var Sovjet eller USA som bidro mest, skal vi ikke gå inn på i denne artikkelen.

Det som likevel er sant, er at USA tidlig støttet opp rundt Storbritannias kamp mot Tyskland.

Mindre kjent er kanskje den amerikanske finanselitens lefling med Nazi-Tyskland.

Hvem finansierte Hitler?

Hitler fikk raskt støtte av tyske forretningsmenn som hadde sett sine formuer bli redusert etter første verdenskrig.

To av de mest kjente er kanskje Gustav Krupp og Fritz Thyssen.

Gustav Krupp von Bohlen giftet seg inn i det store tyske selskapet Krupp, en av de viktigste leverandørene av våpen til hæren under første verdenskrig.

Selskapet fikk ikke lov til å produsere våpen etter krigen i Tyskland, men gorde dette i hemmelighet i Sverige og Nederland.

Krupp var i utgangspunktet skeptisk til Hitler, men støttet andre grupperinger i Tyskland med mål om å få Tyskland til å bygge opp sin hær igjen. Da Hitler fikk makten i 1933 ble han en av de viktigste støttespillerne. Krupp fusjonerte med Thyssen AG i 1999.

Fritz Thyssen var leder av selskapet Thyssen fra 1926, og hadde allerede støttet Hitler etter at han hørte en tale i 1923. Han ble medlem av nazistpartiet i 1933, etter at han i november hadde skrevet brev til Hindenburg, som da var president, for å påvirke ham til å utnevne Hitler til kansler.

Etter «Krystallnatten» i 1938 trakk han seg støtte til Hitler, og sendte etter invasjonen av Polen et brev til Hermann Göring hvor han sa han var i mot krigen. Han ble utvist fra nazistpartiet og flyktet til Frankrike, men ble fanget og sendt i konsentrasjonsleir.

I tillegg fikk Hitler finansiering av flere multinasjonale selskaper med tysk forankring: I.G. Farben, A.E.G og DAPAG. Disse selskapene hadde fått store amerikanske lån på 20-tallet, og hadde på 30-tallet ofte amerikanske direktører og investorer.

Selskapet I.G. Farben, som senere produserte gassen som ble brukt i konsentrasjonsleirene, var deleid - eller i et samarbeid med selskapene Standard Oil (eid av Rockefeller-familien) og DuPont.

Det ble gjennomført amerikanske undersøkelser om avtaler gjort mellom disse selskapene fra midten av trettitallet til etter at USA var i krig med Tyskland, men undersøkelsene ble droppet etter avtaler om støtte til militærproduksjon for USA.

Henry Ford

Henry Ford var mannen som gjorde bilen tilgjengelig for amerikanere flest gjennom sin Model T. Han er også mannen som profesjonaliserte franchise-systemet og samlebåndsproduksjon.

Likevel endte han livet som en kontroversiell figur. Det startet med hans prosjekt for å dele inntekene hans meget suksessfulle selskap hadde med de ansatte.

Kontroversen var at Ford hyrte etterforskere til å undersøke privatlivet til sine ansatte for å avgjøre om de fortjente å få en del av inntektene basert på sin oppførsel.

Hans sterke motstand mot fagforeninger passet heller ikke med det faktum at han var en av de industrilederne som betalte sine ansatte best. Ford Motor Company var den siste bilfabrikanten i Detroit som godtok United Auto Workers.

Likevel blekner disse kontroversene mot hans anti-semittisme, og hans samarbeid med Nazi-Tyskland.

I 1918 hadde Fords nærmeste medarbeider, Ernest G. Liebold, kjøpt en ukentlig avis kalt The Dearborn Independet. Etter kjøpet ble alle Ford-butikker og utsalgssteder pålagt å distribuere avisen.

I og for seg ingen kontrovers, men avisen var en klar høyreorientert og anti-jødisk publikasjon.

I avisen ble blant annet den falske boken «The Protocols of the Elders of Zion» publisert. I boken hevdes det at det er en global konspirasjon fra jøder for å ta over verden. Da boken ble publisert i avisen hadde allerede The Times i England avslørt at hele publikasjonen var falsk.

Bedre ble det ikke da Ford selv begynte å skrive flere anti-jødiske artikler i avisen, under headingen: «The International Jew - The World's Foremost Problem».

Disse ble samlet i fire bøker, og en av dem som hadde boken i sitt bibliotek var Adolf Hitler. Han hadde også et bilde av Ford på veggen på sitt kontor. I juli 1938 fik han storkorset av Nazi-Tyskland. En av grunnene til at Hitler hadde bilde av Ford på veggen kan være basert på tidlig finansiering fra Ford.

Under rettssaken mot Hitler i 1923 ble det sagt følgende:

- Herr Hitler skryter av å ha støtte fra Mr. Ford. En av hans salgsagenter kom i kontakt med Diedrich Eichart (en av Hitlers tidlige støttespillere som døde i 1923) som senere spurte Ford om støtte. Salgsagenten dro tilbake til USA, og fikk støtten.

I oppbygningen til krigen var også Ford i Tyskland og USA en viktig brikke i produksjonen av krigsmateriell. Blant annet gjorde Ford en bytteavtale med den tyske Nazi-staten som gjorde at mange råmaterialer ble gjort tilgjengelig for krigsoppbygningen.

I 1938 begynte tyske Ford å produsere lastebiler for transport av tropper, og man regner med at såpass mye som 70-90 prosent av motorkjøretøyene til Nazi-Tyskland ble produsert av Ford og General Motors. Ford-Werke, som var den tyske delen av Ford, brukte slavearbeidere fra 1940 for å produsere krigsmateriell.

Ford hevdet i 1997 og 1998, da flere dokumenter om Fords rolle i andre verdenskrig ble offentlige, at fabrikkene var under Nazi-kontroll. Den gangen uttalte Hans Grundig, som jobbet i tyske Ford under krigen og senere ble nestleder i Europa føglende:

- Vi følte aldri at vi var styrt fra Nazi-Tyskland, men at vi var under amerikansk kontroll.

Tyske Ford ble under krigen styrt av Robert Schmidt, innsatt av nazistene (han var selv medlem, nesten selvfølgelig nok). Etter krigen ble han forhørt av de allierte, men fikk ingen straff. Han jobbet i Ford også etter krigen, og var en del av ledelsen av Ford i Tyskland på 50-tallet.

Det hører også med til historien at Henry Ford personlig la ned veto om at Ford i 1940, etter Frankrikes fall, kunne produsere Rolls Royce-motorer for britiske fly. Til historien hører det også med at Ford produserte mye for den amerikanske hæren etter at USA erklærte krig mot Japan og Tyskland, og muligens også at Ford i 1929 startet en sovjetisk fabrikk som produserte verktøy for den sovjetiske hæren.

I mars 2000 betalte Ford 13 millioner dollar til et fond som skulle betales ut til etterkommere og overlevende fra slavearbeid på Fords fabrikker under andre verdenskrig.

Prescott Bush/Brown Brothers

Det bør sies med en gang at det ikke har blitt hevdet at bestefaren til George W. og faren til George var nazist. Det som derimot er fakta er at han var en av partnerne i finansselskapet Brown Brothers Harriman & Co, samt selskapet Union Banking Corporation.

Sistnevnte selskap var eid av en nederlandsk bank, Bank voor Handel en Scheepvaart N.V. Dette var banken til den store tyske industrialisten Fitz Thyssen. Thyssen var som nevnt en av Hitlers tidlige støttespillere, spesielt finansielt. Thyssen trakk altså sin støtte til Hitler etter krystallnatten og ble satt i konsentrasjonsleir under krigen.

Bankene som Bush jobbet i, handlet sterkt med Tyskland i oppbygningen til krigen, blant annet finansiert gjennom Union Banking Corporation, og altså Brown Brothers.

Selv om det er tvilsomt om det kan kalles annet enn en jakt på profitt så er det et faktum at USA i 1942 fryste mange av de to bankenes eiendeler grunnet et brudd på loven om handel med fiendtlige land.

Mange nettrykter har også blitt framsatt som har påstått at Prescott Bush godt visste hva han drev med, men mest sannsynlig snakker man her om en eventuell skyld basert på å utføre en jobb. Det vil si at Prescott Bush, og hans andre direktører, jaktet profitt - og i oppbygningen av Tyskland var det mye av dette. Indirekte ble det også en finansiering av den tyske innsatsen i andre verdenskrig.

Det har også versert rykter om at Prescott Bush var med på å planlegge et kupp i USA. BBC laget en radiodokumentar om dette.

En amerikansk dokumentar ble også laget om dette i USA:

Det er ikke bevist at Prescott Bush direkte var med i et eventuelt slik kuppforsøk.

Hva skjedde med selskapene?

Etter den andre verdenskrig ble IG Farben delt opp i flere selskaper. AGFA, BASF og Bayer er de tre mest kjente. AEG eksisterer fortsatt. DAPAG var Deutsche-Amerikanische Petroleum A.G.

Selskapet skiftet navn til ESSO etter krigen.

Ford-Werke eksisterer fortsatt som bilprodusent og underselskap av Ford Motor Company. Brown Brothers & Harriman & Co. er den største private banken i USA.

Kilder:The Guardian, BBC, Library of Congress, gothamist, Washington Post.

Prøv SIDE3+ gratis
Klikk her for 30 dager gratis tilgang *
Har du lest disse?
* Abonnementet fortsetter å løpe for 79,- per mnd. Ingen bindingstid.
Har du allerede en bruker? Logg inn her