Anmeldelse: Final Fantasy XIII-2

«Final Fantasy XIII-2» retter opp i de fleste feilene fra forgjengeren.

Publisert

«Final Fantasy XIII», som ble sluppet i Europa i 2010, var en av de største spillskuffelsene noensinne. Utviklerne hos Square Enix lovet gull og grønne skoger, men det da nyeste medlemmet i tidenes antakeligvis største rollespillserie hørte og hører hjemme midt på treet. I hvert fall hvis du spør meg.

Stort og spennende eventyr

Forventningene mine til oppfølgeren, «Final Fantasy XIII-2», var derfor ikke særlig høye. Heldigvis har utviklerne tatt til seg kritikken, skjerpet seg skikkelig og levert et produkt som er mange hakk bedre enn forgjengeren.

Hovedpersonen i «Final Fantasy XIII-2» er Serah, lillesøsteren til den antatt avdøde hovedpersonen i forgjengeren, Lightning. Tre år etter hendelsene i «FF XIII» dukker unggutten Noel Kreiss opp med beskjed om at Lightning er i live. De to bestemmer seg for å finne ut av hva som har skjedd med Lightning, og legger ut på et stort og spennende eventyr gjennom både tid og rom.

Mer frihet

De to største forbedringene sammenlignet med forgjengeren er at historien er interessant, og at spillet ikke lenger føles som et sett med trange korridorer man blir dratt gjennom. Figurene du både styrer og møter er sjarmerende og interessante å prate med, fortellingen er full av overraskelser og du har mye mer frihet.

For eksempel er områdene du skal utforske mer åpne enn i «Final Fantasy 13» og du har endelig kontroll over samtalene med andre. Resultatet er en mye mer engasjerende og underholdende spillopplevelse, du har mer å si og føler deg ikke lenger som en tilskuer som av og til slipper til.

Briljant kampsystem

Teknisk er spillet, akkurat som forgjengeren, utrolig. Musikken setter deg bestandig i riktig stemning, stemmene passer, de to spillverdenene Cocoon og Gran Pulse byr på varierte og utelukkende nydelige områder, mens figurene og monstrene er det nærmeste vi har kommet sanntids-CGI. Dessverre har Square Enix av og til strukket strikken litt for langt, «Final Fantasy XIII-2» plages av og til med hakking.

Kampsystemet er det samme deilige, underholdende og utfordrende som i «Final Fantasy XIII». Målet er å utføre mest mulig effektive kombinasjonsangrep, og for å få til det må du plassere figurene dine på ulike måter (avhengig av hvilke taktikker du liker). Systemet byr på mange muligheter og er litt vanskelig å komme inn, men det er verdt å holde ut. De etter hvert spektakulære angrepene og flotte belønningene får deg til å smile bredt.

Et nytt og interessant element er at det tredje lagmedlemmet ditt er byttet ut med et dyr, en slags avansert Pokemon. Gjennom å mate og pare dyret får det egenskapene du er ute etter, og du kan tilpasse det etter dine taktikkpreferanser.

Varm anbefaling

Dessverre er ikke alt perfekt med «Final Fantasy XIII-2», men ingen av feilene er kritiske. I tillegg til den tidligere nevnte hakkingen, er sideoppdragene litt kjedelige og Square Enix kunne godt turt å være mer kreative. Utviklerne har holdt seg godt innenfor komfortsonen, for å si det sånn. Heldigvis er hakkingen til å leve med, og hovedoppdragene er såpass mange at sideoppdragene ikke spiller noen rolle.

Alt i alt veier «Final Fantasy XIII-2» mer enn opp for den skuffende forgjengeren, og anbefales alle som er sultne på et skikkelig godt japansk rollespill. Spillet er stort, engasjerende, spennende, underholdende og utfordrende. Hvis Square Enix fortsetter i samme spor og i tillegg tør å utfordre seg selv litt mer, kommer neste ordentlige «Final Fantasy»-spill til å fortjene toppkarakteren.