Foto: Wikimedia Commons

Ville vestens siste villmann

Mot slutten av 1800-tallet var det ville vesten i ferd med å bli temmet. For William «Bill» Doolin og hans bande Wild Bunch var imidlertid ikke det å slå seg til ro noe alternativ.

Det var en tid da vi her hjemme var mest opptatt av å debattere om vi skulle skrive på dansk eller landsmål, mens Knut Hamsun gikk sulten omkring i Oslos gater. Telefonen og bensindrevne biler var i ferd med å ta menneskeheten inn i det neste århundret, og i USA hadde brødrene Wright begynt så vidt å titte opp mot skyene.

Lenger inn i landet var det imidlertid fortsatt vill vest, aller verst i statene Kansas og Oklahoma, med store områder avsatt til indianere eller som beiteområder for storfe.

Trefninger mellom indianere og hvite forekom fortsatt, men et langs større problem ble etter hvert de mange tyverier av hester og kyr, ran av banker og tog, eller regelrette pistoloppgjør mellom kjeltringer på den ene siden og sheriffer og vanlige folk på den andre.

Etter hvert som stadig flere områder ble avsatt til bosetninger, og bøndene måtte ha dyrene sine på stedet, ble det et stort problem med arbeidsledige cowboyer. Det ble mindre behov for dem, og tilbud om å jobbe som gårdshjelp til ofte dårlig lønn, var lite fristende for de i utgangspunktet eventyrlystne unge mennene.

Mange av dem ble et lett bytte for lovløse bander som forsynte seg grovt av de store pengesummene som ble fraktet med tog gjennom landet eller som var oppbevart i relativt ubeskyttede banker omkring i små tettsteder.

Dette var bakteppet da William «Bill» Doolin møtte Dalton-gjengen i Kansas i september 1891.

Lovende guttunge

Bill Doolin ble født i Johnson County, Arkansas, i 1858. Faren døde da han var bare sju år, og Bill hjalp moren med å drive familiegården fra ung alder av. Da han som 23-åring forlot hjemmet for å søke lykken, var han en talentfull og hardtarbeidende ung mann som både kunne traktere øks og sag, samt pistol og rifle.

Han hadde dermed få problemer med å få seg jobb, og han ble ansatt av brødrene Halsell som drev med storfe nord i Oklahoma, helt opp til grenseområdet mot Kansas. Det meste av dette området var fram til 1888 ubebodd, men da myndighetene bestemte at det skulle bygges her i 1889, brøt Halsellbrødrene opp og flyttet virksomheten sin østover, inn i indianerområdene mot Arkansas.

Bill Doolin takket for følget, og dro i stedet nordover inn i Kansas. Her fikk han raskt jobb hos et annet kvegselskap, Wyeth, men allerede året etter var de nødt til å si opp folk som et resultat av de beryktede «land rush» som fulgte i årene fra 1889 og utover.

Beitedyr ble fortrengt til fordel for nybyggere og jernbane, og kvegeierne ble nødt til å ha dyrene sine fast på mindre områder.

Behovet for cowboyene forsvant, og til tross for Doolins mange talenter, og hans rykte som en svært positiv, omgjengelig og fredfull arbeider, så var han igjen uten arbeid.

Han forsøkte seg ytterligere et par steder, og tok seg en stund jobb i en daglivarebutikk i «storbyen» Guthrie, men storbylivet tiltalte ham ikke og han endte til slutt opp på Bar X Bar-ranchen omtrent der elvene Arkansas og Cimarron møtes nord i Oklahoma, hvor han også tidligere hadde vært kort innom.

Møtte Daltongjengen

Her møtte han Emmett Dalton, en av ti Dalton-brødre. I utgangspunktet hadde en rekke av brødrene jobbet som lovens menn, Emmett var den første til å melde seg hver gang det var behov for et oppbud til å jage forbrytere, men etter hvert hadde brødrene hans Gratton og Robert funnet ut at de kunne få enda mer ut av sheriffskiltet ved å bruke det til å stjele hester og kyr.

Allerede i 1890 hadde brødrene avansert til togran, og de hadde fått med seg broren Bill som fram til da var en respektert bonde og lokalpolitiker i California.

Mange av de andre som jobbet på Bar X Bar og i områdene omkring var også svært «fargerike» personligheter. Folk med navn som Bill Powers, Bitter Creek Newcomb, Black-Faced Charlie og Texas Jack.

Det gikk som det måtte gå. En 4. juli-feiring gikk over stokk og stein, gutta hadde dratt inn til Coffeyville, Kansas med tønner fulle av øl til tross for at det var alkoholforbud i hele staten, og et møte med lovens menn endte i en skuddveksling der to sheriffassistenter ble skadet. Doolin var per definisjon en lovløs mann.

Han begynte å henge med Daltongjengen, og ble med på flere tog- og bankran høsten 1891 og i 1892. Han ble en populær mann i miljøet, mye til lederen Bob Daltons irritasjon.

Den sjette rytteren?

Daltongjengen hadde en rekke nestenulykker i sin kriminelle løpebane. En gang sto de klare til å rane et tog på togstasjonen Wharton, men ble avskrekket da de så at vognene var mørke da toget rullet inn på stasjonen. De avbrøt ranet, noe som viste seg å være svært fornuftig i og med at den ene vogna var stappet full av sheriffer og assistenter som beskyttet 70000 dollar.

Deriblant de berømt Three Guardsmen, Bill Tilghman, Chris Madsen og Heck Thomas, tre av de mest kjente lovens menn. Noen måneder senere greide de å rane et tog som også var fylt til randen av lovens menn. Imidlertid greide de å gjennomføre ranet før de ble oppdaget, og først på vei fra åstedet kom det til en skuddveksling.

Ingen av ranerne ble imidlertid truffet, men et oppbud var raskt etter dem.

Daltongjengen endte med et bankran i oktober 1892. Igjen var åstedet Coffeyville, og det var Bob Daltons stormannsgalskap som satte en stopper for gjengen. Han ønsket nemlig å bli den første til å rane to banker på en gang.

Det eneste stedet han kjente til, der det fantes to banker ved siden av hverandre, var i Coffeyville, men det største problemet var at de aller fleste kjente igjen Daltongjengen i byen. Til tross for at de skjulte ansiktene med falske skjegg ble de ganske riktig raskt avslørt.

I skytingen som oppsto ble byens marshall og to andre innbyggere drept, i tillegg til Grat og Bob Dalton og to andre medlemmer av gjengen, Bill Powers og Texas Jack. Femtemann i ranet, Emmett, ble skutt og havnet i fengsel.

Heck Thomas, som var like i hælene på gjengen, mente imidlertid å vite at det var seks hester som hadde vært på vei inn i Coffeyville, og mye tyder på at den sjette personen skal ha vært Bill Doolin.

The Wild Bunch

Bare en måned etter det mislykkede ranet i Coffeyville var Doolin bokstavelig talt tilbake i salen igjen. Han startet sin egen gjeng, The Wild Bunch, med blant andre Bill Dalton, Bittercreek Newcomb og en rekke andre han hadde møtt opp gjennom karrieren som cowboy og banditt.

Oliver «Ol» Yantis, Tulsa Jack, Dynamite Dick Clifton, Arkansas Tom Jones og Red Buck Waightman var blant de mest fremtredende.

The Wild Bunch ble kjent for en rekke spektakulære ran, og US Marshall Evett Dumas «E.D» Nix organiserte et oppbud som jaget etter dem på kryss og tvers av Oklahoma og Kansas.

Doolin ble truffet av et skudd i foten 11. juni 1893, og 1. september 1893 sto det berømte Battle of Ingalls, der 14 av lovens menn lå i bakhold og ventet på at gjengen skulle komme og bruke av de stjålne pengene sine som de ofte gjorde.

Gjengen var samlet i en saloon da Bitter Creek Newcomb fikk det for seg at noe var i gjerde, og han gikk ut på hovedgata for å se seg om. Her ble han skutt på av en litt triggerhappy sheriffassistent, og resten av gjengen ble advart.

Tre av lovens menn ble drept i den følgende skyteepisoden, i tillegg til flere av byens innbyggere. Arkansas Tom Jones som hadde ligget syk på hotellrommet og deltatt i skytingen, ble arrestert, men resten av gjengen kom seg unna.

Arkansas Tom Jones skulle for øvrig bli én av kun to som overlevde århundret i og med at han satt fengslet fram til 1910. Han havnet raskt utpå galleien igjen, og i august 1924 ble han skutt og drept av politiet. Little Bill Raidler ble skutt tre ganger og deretter arrestert av Bill Tilghman i 1895. Han slapp ut av fengsel i 1903, alvorlig syk etter skuddskadene i ryggen og nakken. Han døde året etter, i 1904.

«Bring them in dead»

Gjengen tok en liten pause fram til nyåret 1894. Doolin var nå gift, og gjengen hadde i tillegg fått seg groupies. Ungjentene Annie McDoulet (alias Cattle Annie) and Jennie Stevens (alias Little Britches) hang med gjengen, og de gjorde ulike oppdrag som å frakte hester fra et sted til et annet, gi beskjeder eller spioner.

Fra januar var de i full gang igjen, og i mars ble Three Guardsmen satt på dem, med ordre om å fange dem levende om det var mulig, men døde om det var nødvendig.

Allerede i mai gjorde dommeren Frank Dale om på denne ordren, og ba om at de aller helst skulle fanges døde. Han er sitert på følgende uttalelse til E.D Dix, som var Three Guardsmens overordnede:

«Marshal ... I have reached the conclusion that the only good outlaw is a dead one. It will simplify our problem ... and probably save lives in the future if you will instruct your deputies to bring them in dead».

På dette tidspunktet fant Doolin ut at det var best om gjengen splittet opp, og Bill Dalton tok med seg en del av medlemmene i gjengen og dannet sin egen gjeng. De rakk imidlertid bare å utføre et ran, før de ble sporet opp og drept i Texas.

Jakten trappes opp

Nå var jakten på The Wild Bunch blitt svært omfattende. Bill Doolin var en godt likt mann blant vanlige folk, og hadde fått et slags Robin Hood-aktig rykte på seg, men nå begynte lovens menn i Arkansas og Kansas å tilby store pengesummer for hjelp med å fakke kjeltringen.

Bill Dunn, en bonde som hadde skjult gjengen en rekke ganger, ble både presset og fristet med store pengesummer, og ved hjelp av noen slektninger overfalt og drepte de Bitter Creek Newcomb og Black Face Charlie Pierce mens de sov.

Bill Doolin begynte å kjenne at det brant under føttene hans, i tillegg til at han nå hadde kone og et lite barn, og han prøvde flere ganger å overgi seg i bytte mot en mildere straff. Dette ble avslått blankt hver gang, og han rømte høsten 1895 til New Mexico. Her greide han å holde seg skjult, men etter hvert ble savnet etter familien for stort.

Three Guardsmen holdt fortsatt kona hans under oppsikt, og da hun plutselig pakket sakene og tok med babyen på en reise, ante de at noe var i gjerde. De fikk hver eneste politimyndighet i tre stater, Arkansas, Kansas og Oklahoma, til å være på utkikk, men uten hell.

Til slutt var det imidlertid en marshall med navn Bill Tilghman som sporet Doolin opp ved Eureka Springs Arkansas, hvor Doolins lege hadde anbefalt ham å dra på grunn av at han led av revmatisme. Han ble arrestert i januar 1896.

20 hagleskudd i brystet

Et halvt år senere ble også Dynamite Dick arrestert, og de to møttes igjen i et fengsel i Guthrie. Det tok åtte dager før de to rømte sammen i begynnelsen av juli.

Doolin var imidlertid nå så hemmet av skaden han hadde pådratt seg i beinet en rekke år tidligere, og han kom ikke langt før han måtte gjemme seg. I tillegg oppholdt han seg i nærheten av kone og barn, og allerede 24. august ble han sporet opp av Three Guardsmen-medlemmet Heck Thomas.

I følge datidens aviser skal Doolin ha motsatt seg arrest, og åpnet ild, før han ble slutt, men enkelte mener at han ble skutt umiddelbart. Han hadde tjue hagleskuddskader i brystet, og fire av dem gikk gjennom til hjertet.

Han ble lagt til allmenn skue for innbyggerne i Guthrie, før han ble begravd.

Med unntak av Arkansas Tom, ble resten av medlemmene av The Wild Bunch drept i løpet av årene 1896 til 1898, og mange mener det ville vesten døde omtrent samtidig.

Reisetips med annonselenker

Stor guide: Feriehus i Norge og Europa

Reisetips med annonselenker

Stor guide: Feriehus i Norge og Europa

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.