SPILTE GAL, HAVNET PÅ GALEHUS: Forholdene på New York City Lunatic Asylum gikk for å være fryktelige. På desperat jakt etter jobb som journalist lar Nellie Bly (23) seg overtale til spille gal og legge seg inn på sinnssykehuset. Ryktene viste seg snart å stemme ... Bildet er en illustrasjon.

Nellie Bly

Undercover-journalist Nellie Bly infiltrerte sinnssykehus

Redd og forvirret blir Nellie Bly i 1887 hentet av politiet i New York. Hun blir raskt fremstilt for en dommer og undersøkt av flere leger. Fagfolkene er ikke i tvil: Den unge kvinnen er sinnssyk, og hun plasseres på en anstalt. Foreløpig går alt etter planen for Nellie Bly.

Lyden av skrivemaskinenes klaprende taster er det eneste Nellie Bly hører da hun torsdag 22. september 1887 strener gjennom redaksjonslokalet hos avisen New York World og banker på sjefredaktørens dør.

I månedsvis har den 23 år gamle kvinnen vandret gatelangs i New York på jakt etter en jobb som journalist, men ingen dører i storbyen har åpnet seg for den ambisiøse Pittsburgh-jenta.

Å få blekk på hendene i kampen for seriøse avishistorier er forbeholdt menn.

Da Nellie Bly trer inn på John Cockerills kontor, aner det henne imidlertid straks at lykken kanskje er i ferd med å snu.

Les også: Fransk storforbryter ble historiens første mesterdektiv

Sjefredaktøren lytter interessert til frøken Blys tanker, selv om han må avvise ideen om å sende henne til Europa slik at hun på egen hånd kan ta turen på laveste klasse over Atlanteren og rapportere om opplevelsene som emigrant på vei til USA.

Men den unge kvinnens mot og appetitt på eventyr får Cockerill til å gripe fatt i en annen idé som han har grublet på sammen med avisens eier, den visjonære Joseph Pulitzer:

Bly skal forsøke å spille gal, slik at hun kan bli innlagt på New York City Lunatic Asylum på Blackwell’s Island, hvor det ryktes at forholdene er helt forferdelige.

Unge Bly skal infiltrere et galehus

«Skriv tingene ned slik du ser dem, uten å trekke fra eller legge til. Gi ris og ros slik du finner det rimelig, og hold deg hele tiden til sannheten», lyder det gjennom den tykke barten som dekker Cockerills overleppe og skjuler munnen.

«Men jeg er altså litt bekymret over det konstante smilet ditt», fortsetter han.

«Jeg skal ikke smile mer», utbryter Bly, som er begeistret over endelig å ha fått en viktig oppgave for en stor avis.

Les også: Comanchene var præriens nådeløse herskere

Hun er samtidig klar over at hun kommer til å trenge alle sine skuespillevner for overhodet å lure seg inn bak murene på den lukkede anstalten.

«Du kan prøve. Hvis du gjennomfører dette her, vil det overgå alles forestillinger», kommer det entusiastisk fra Cockerill, som aner at New York World står overfor en av tidenes største sensasjonshistorier.

Nellie Bly har aldri vært redd for en utfordring. Den unge kvinnen vet at hun med oppgaven på Blackwell’s Island omsider kan skape seg et navn i avisverdenen.

Samtidig vet den håpefulle journalisten også at hun kommer til å være isolert og sårbar når hun først blir skysset over til den fryktede øya, der hun skal leve blant mentalt syke kvinner.

Derfor presser en bekymring seg på.

«Hvordan får du meg ut når jeg først har kommet inn?» spør hun bekymret Cockerill.

«Det vet jeg ikke», svarer redaktøren.

Les også: Lynrask levering: Underjordiske rør var 1800-tallets postbud


En av USAs verste psykiatrianstalter i 1880-årene lå på Blackwell’s Island.

En av USAs verste psykiatrianstalter i 1880-årene lå på Blackwell’s Island.

Oppdraget begynner på et herberge

Allerede neste ettermiddag traver Nellie Bly gjennom Manhattans forblåste gater iført sine sørgeligste klær. Hun ser med egne ord ut som «en fattig, ulykkelig jente».

I timevis har hun trent på å gå rundt med oppspilte, stirrende øyne for å se gal ut.

Mens hun trasker bortover fortauet på Second Avenue, maner Bly frem spøkelseshistorier slik at omgivelsene skal oppfatte henne som forskremt. Hun har aldri før møtt en psykisk syk person.

Da hun forsiktig banker på døren til et midlertidig hjem for kvinner, er det likevel med et brennende ønske om å klare å lure de andre på stedet til at tro på at hun er splitter gal.

«Nellie Brown», presenterer Bly seg da en kvinne fra hjemmet åpner døren.

Les også: Slik ble Bermudatriangelet kjent som en dødssone

Fru Stanard, som er assistenten til husets bestyrerinne, tar imot henne da hun ankommer. I løpet av kvelden legger vertinnen merke til at det er noe underlig med denne unge frøken Brown.

«Hva feiler det deg? Er du i sorg eller har du andre problemer?» spør Stanard.

Bly griper straks sjansen til å fortelle om sitt skjøre sinn, og hvordan hun er livredd for de andre som bor på huset.

Hun vet nemlig at sinnssyke ofte kan være skeptiske til fremmede, så hun prøver seg frem med en slik atferd for å virke overbevisende.

Nellie Bly fortsetter skuespillet resten av kvelden ved å opptre manisk og sende skremte og forvirrede blikk til de andre kvinnene.

Da det går mot leggetid, er mange av de andre beboerne utrygge på den nye jenta.

«Jeg er redd for å være her når en så gal kvinne er i huset», kommer det fra en, mens en annen proklamerer at «Nellie kommer til å drepe oss alle før det blir morgen».

Les også: Hundekult: Kristne tilba heroisk hund i 700 år

Dommeren vurderer Blys skjebne

I løpet av natten våkner en av beboerne etter et mareritt om at Nellie Brown har stukket henne med kniv.

Neste morgen sender fru Stanard derfor bud etter to politimenn, som hun viser inn på Nellies værelse.

«Hvis hun ikke går med oss stille og rolig, skal jeg personlig slepe henne med meg», erklærer den ene betjenten mens han eskorterer frøken Brown ut på gaten.

En hale av små gutter følger med for å rope etter den tilsynelatende sprø kvinnen.

Også fru Stanard følger motvillig med til nærmeste rettsbygning, der hun må forklare dommeren hva som har skjedd slik at lovens vokter kan ta stilling til den unge damens skjebne.

Nellie opptrer fortsatt forvirret og redd – foran dommeren insisterer hun blant annet på at hun stammer fra Cuba.

«Stakkars pike. Hun er velkledd og en pen dame. Engelsken hennes er perfekt, og jeg vedder på at hun er en god pike», kommer det fra dommeren, som tydeligvis er i tvil om hva han skal gjøre.

«Noen må jo ta seg av henne», nærmest mumler han, samtidig som en av politimennene utbryter spontant:

«Send henne til øya!» brøler han.

«Å nei, ikke gjør det!» ber fru Stanard. «Ikke gjør det! Hun er en fin dame, og det vil ta livet av henne!»

Til Nellie Blys hell velger dommeren å sende henne ett steg nærmere Blackwell’s Island. For den forvirrede frøken Brown går ferden nå til Manhattans Bellevue Hospital med ambulansevogn.

Legene på sykehuset skal vurdere om den unge kvinnen er sinnssyk eller ikke.

«Til sinnssykepaviljongen», sier ambulanselegen til en stor, muskuløs mann da vognen triller inn foran Bellevue Hospital på bredden av East River.

3 grunner til at kroppen din elsker solen

Legene erklærer henne sinnssyk

Muskelbunten griper Bly hardt i armen – nok til at hun kjenner «en smerte strømme gjennom kroppen» – og fører henne gjennom sykehusgangene.

Til slutt når de en paviljong der tre andre antatt sinnssyke allerede sitter benket og avventer dommen.

Mens Bly venter på at en av legene skal få tid, kommer en sykepleier for å høre om «frøken Brown» har mynter i lommene.

«De kommer til å ta dem fra deg likevel, lille venn, så du kan like godt bare gi dem til meg», hvisker sykepleieren til Bly. Men hun nekter plent å gi fra seg pengene sine til den fremmede kvinnen.

Utpå ettermiddagen tropper en lege endelig opp. Han setter seg rolig ved siden av Nellie, sjekker pulsen og undersøker tungen. «Og hva gjør du i New York?» spør han etter den korte undersøkelsen.

«Ingenting».

«Kan du arbeide?»

«No, señor», svarer Nellie Bly på spansk.

«Si meg, er du en byens kvinne? Jeg mener, har du tillatt menn å forsørge deg?»

«Jeg aner ikke hva De snakker om», svarer Bly sindig, mens hun har mest lyst til å gi legen en ørefik.

I stedet fortsetter journalisten å svare på spørsmål etter spørsmål, det ene «like ubrukelig og meningsløst» som det forrige.

Til slutt reiser legen seg og gir en sykepleier sin umiddelbare vurdering.

«Åpenbart sinnssyk. Jeg vurderer det som et håpløst tilfelle. Hun må plasseres et sted der noen kan sørge for henne», sier han rett foran Nellie. Det får henne til å miste all respekt for legestanden.

«Jeg er overbevist om at ingen lege kan vurdere om folk er sinnssyke», skriver hun senere.

Neste dag, søndag 25. september, blir Nellie Brown undersøkt av en ny lege. Han vil vite om den unge kvinnen hører stemmer om natten.

Da Nellie svarer ja, er saken klar: Kvinnen er gal, og løsningen er å sende henne ut til sinnssykehuset på Blackwell's Island.

På bare en helg har Nellie Bly lurt seg til en plass på anstalten som er lukket for offentligheten.

Ved middagstider dagen etter blir hun og fire andre pasienter skysset over til den beryktede øya i East River.

Journalisten er forundret over hvor lett hele undercoveroppdraget har gått, og hun føler en kortvarig seiersrus når hun setter foten på øya.

Da en kraftig mannsperson like etter griper henne hardt i armen for å følge henne til øyas ambulansevogn, blir hun imidlertid minnet om at hun har en tøff tid i vente.

«Hva slags sted er dette?» spør Nellie Bly mannen for å holde på inntrykket som sinnsforvirret.

«Blackwell's Island – et sted for sinnssyke som du aldri slipper bort fra», svarer mannen tørt.

Vitenskapen forklarer: Derfor får du gåsehud

Nellie Bly var opptatt av de sosiale problemene i samfunnet.

Dag 1: Svisker og tørt brød til middag

Vognen humper over småveiene på øya midt på ettermiddagen mandag 26. september, mens Nellie Bly noterer seg at gressplenene på turen mot anstalten er vakre og velholdte.

Men hun blir nedslått når hun lar blikket gli over ansiktene på medpasientene i vognen – alle har en uviss fremtid bak lås og slå i vente.

«Stakkars kvinner uten håp om befrielse i overskuelig fremtid. Det ville vært mye lettere for dem å gå mot galgen i stedet for denne graven av levende redsler», skriver Bly senere om sin tid på anstalten.

Mens vognen ruller mot anstaltens lange steinbygninger på den nordlige delen av øya, kommer Nellie i snakk med Tillie Mayard – en ung kvinne som virker helt frisk.

Men legene har bestemt seg, og Tillie vet at hun og Bly ikke har mange muligheter til å slippe vekk fra øya.

«Nå når vi er plassert her, må vi bare være rolige til vi finner en utvei. Men det fins ikke mange, for legene nekter å lytte til meg eller gi meg en sjanse til å bevise at jeg er ved mine fulle fem», kommer det veloverveid fra jenta, som ikke kan fatte hvordan psykiaterne har kunnet erklære Nellie Bly gal.

«Sinnssyk? Jeg kan ikke se det i ansiktet ditt», rekker Tillie å få sagt før den nye gruppen av pasienter raskt blir geleidet fra vogna og over til anstaltens store hovedbygning.

Da alle er kommet inn, hører de den store, tunge hoveddøren smekke i lås bak dem.

Etter nok en legesjekk på Blackwell’s Island Insane Asylum er Nellie Blys diagnose uendret, selv om hun poengterer at hun «ikke er syk og ikke ønsker å bli her».

Legen gidder ikke engang å registrere innvendingen i journalen. I stedet sender han Bly over til oppholdsrommet, der pasientene sitter på harde, gule benker og stirrer ut i luften. Bortsett fra et ustemt piano er lokalet helt tomt.

«Ut i hallen med deg!» kommanderer en stemme litt senere, og pasientene sleper seg av gårde mot en stor, låst dør inn til spisesalen.

Kvinnene venter et kvarter foran døren, mens en kald høstvind blåser inn gjennom åpne vinduer slik at de blir blå av kulde.

«Det er forferdelig brutalt», hvisker hun til en annen av de nyankomne, Anne Neville, før pasientene to og to subber inn i spisesalen, der kvinnene må ta plass på lange benker uten rygg.

Nellie Bly ser sørgmodig ned på bordet foran seg, der fem svisker har funnet veien til en liten tallerken, sammen med en skål med en «lyserød substans» som visstnok skal være te.

En skive tørt brød med smør ligger ved siden av tallerkenen, men nærmest før Nellie får satt seg, napper en annen kvinne brødskiven.

Snart kan hun også konstatere at sviskene er så uspiselige at hun gir dem til en annen ved bordet. Tilbake står skålen med den lyserøde teen.

Etter en liten slurk overlater Nellie også væsken, som er «tynn som vann», til en av sine tørstere lidelsesfeller.

«Du må tvinge maten i deg, ellers blir du syk. I disse omgivelsene kan det sikkert gjøre deg sinnssyk. Hjernen må ha næring for å fungere», advarer Anne Neville henne.

Forskere avslører hemmeligheten bak skallethet og grå hår

Pasientene blir kastet i iskaldt vann

Uten mat i kroppen går turen til badet, der kvinnene får beskjed om å legge fra seg klærne.

Da Nellie Bly nøler og protesterer, river et par sykepleiere av henne plagg for plagg til hun står i bare undertøyet.

«Jeg tar det ikke av», skriker Nellie, men før hun har snakket ferdig, drar en pleier det av henne. Nellie er nå splitter naken, mens de andre pasientene står og glor på henne.

For å skjule seg hopper hun fort ned i et kar med iskaldt vann, mens en eldre medpasient får beskjed om å skrubbe henne.

«Tre bøtter med iskaldt vann ble helt ned over hodet på meg, i øynene, ørene, nesen og munnen. Jeg tror jeg opplevde det en person i ferd med å drukne opplever, før de dro meg opp av karet mens jeg hev etter pusten og skalv av kulde og sjokk. For en gangs skyld følte jeg meg faktisk splitter pine gal», erindrer Bly.

Mens det kalde vannet stadig renner nedover kroppen på henne, ifører sykepleierne Nellie Bly en drakt merket «Sinnssykeanstalt. B.I. H. 6», som viser at den nyankomne pasienten hører til på Blackwell's Islands avdeling 6. Der skal hun bo i en celle med kalde steinvegger.

Før sykepleieren frøken Grupe låser døren til Nellies celle, tigger pasienten om å få en nattkjole.

«Du er på en offentlig institusjon nå, og du kan ikke forvente å få noe som helst», svarer Grupe med kraftig tysk aksent.

«Men byen betaler for at de ansatte skal være snille med de ulykkelige skjebnene som havner her», utbryter Bly.

«Du må ikke forvente noen vennlighet her, for det får du ikke!» freser Grupe, før hun smekker døren hardt igjen og lar den iskalde og våte Nellie Bly bli sittende igjen alene i mørket.

Meteorsverm skaper liv på aprilhimmelen

MEKTIG SYN: Hovedinngangen til New York City Lunatic Asylum gikk gjennom The Octagon, en åttekantet bygning som sto ferdig i 1834. Sinnsykehuset åpnet i 1841. De innlagte fikk derimot ikke nyte synet, men kunne håpe på å få litt varme i kroppen gjennom å vaske og skure bygningen. Bildet viser det som var igjen av The Octagon i 1969.

Dag 2: Rengjøring gir varme

Klokken er 05.30 da Bly blir vekket neste morgen. Sykepleieren river opp vinduet, og morgenkulden blåser inn i hodet på Nellie, som knapt har sovet på grunn av de andre pasientenes skrik.

Da Bly ser de innlagte kvinnene mens de venter på morgenmåltidet, har hun problemer med å skjelne dem fra hverandre.

Alle subber nemlig rundt i de samme hvite draktene. Omsider finner hun likevel Tillie Mayard, som er relativt lett å kjenne igjen på grunn av det korte håret sitt.

«Hvordan sov du etter det kalde badet?» spør Nellie sin nye venninne.

«Jeg ble nesten stiv av kulde, og bråket holdt meg våken store deler av natten. Det er forferdelig. Som om ikke nervene mine var anspent nok før jeg kom hit! Jeg kommer ikke til å tåle presset», sukker Tillie, før kvinnene sleper sine trøtte bein inn i spisesalen, der kald te og en klatt vemmelig havregrøt venter.

Senere på dagen henvender Bly seg til sykepleierne for å be om mer klær slik at pasientene skal slippe å fryse hele tiden i de uoppvarmede bygningene.

Men hun får bare et surt blikk til svar.

Litt naturlig varme får kvinnene da de om formiddagen blir satt i gang med kluter og gulvskrubber.

«Det er ikke personalet som holder institusjonen ren for de stakkars pasientene, slik jeg alltid hadde trodd, men pasientene som gjør alt – selv rengjøringen av sykepleiernes soveværelser og klær», skriver Bly.

Også hageanleggene er pasientenes ansvar, men de får bare oppholde seg utendørs når de steller plenene, og ingen får drive med aktiviteter eller nyte solen i gresset.

Enda verre er den daglige gåturen for øyas sykeste og mest voldelige pasienter, som er bundet fast til hverandre med tau i beltene.

«Gud hjelpe dem! Det er så forferdelig at jeg orker ikke se på», utbryter Anne Neville da de to kvinnene på spaserturen ser en gruppe sammebundne pasienter.

Resten av dagen har ikke Bly og medpasientene annet å gjøre enn å sitte og stirre ut i luften i oppholdsrommet. Kveldsmaten gir et avbrekk fra kjedsomheten, men den sørgelige menyen gjør ikke mye godt for de innlagte.

«Det gjorde vondt i hjertet å se de syke pasientene bli sykere ved bordet. Frøken Tillie Mayard ble så dårlig etter bare en bit at hun måtte løpe fra bordet, og da fikk hun en overhaling for å ha forlatt plassen sin. Når pasientene klaget på maten, fikk de bare beskjed om å klappe igjen», noterer Bly, som samtidig ser personalet meske seg i meloner, druer, kjøtt og ferskt brød.

Hver time er en pine, og etter kveldsmaten tvinges pasientene igjen til å sitte rett opp og ned på de harde benkene til det er sengetid. Kvinnene får ikke engang lov til å fordrive tiden med en bok. Etter et døgn på anstalten er Nellie Bly overbevist om at et opphold på Blackwell’s Island gjør mer skade enn gagn.

Nytt nettsted: Gå på oppdagelsesferd i tiår med gull fra verdensrommet

Dag 3-9: De ansatte bedriver tortur

Ettersom dagene går blir Bly mer og mer opprørt over forholdene på Blackwell’s Island. Det kjølige høstværet suger enhver livsgnist ut av pasientene.

«Nesten hver natt hørte jeg en eldre kvinne rope ut om kulden mens hun ba Gud om å la henne dø», noterer Bly om nettene på anstalten.

Med sorg i hjertet opplever hun hvordan frøken Grupe og de andre pleierne – iført ullundertøy og polstrede jakker – ikke viser noen som helst omsorg overfor den gamle pasienten som klager over at hun fryser.

«Å, hva gjør dere med meg? Jeg er kald, så kald. Hvorfor kan dere ikke bare la meg ligge i sengen eller gi meg et sjal?» tigger kvinnen da personalet tvinger henne til å sitte oppreist på en av benkene i oppholdsrommet.

Hver gang den gamle prøver å legge seg ned på benken, stormer sykepleierne til og trekker henne opp.

Til slutt setter frøken Grupe seg til og med på fanget til kvinnen, og lar en kald hånd gli inn under fillene til den gamle, så pasienten gisper og skriker.

Grupe og de andre ansatte ler ondskapsfullt, før den tyske sykepleieren gjentar den ondsinnede handlingen.

De ansatte trakasserer pasientene systematisk for å kunne more seg over reaksjonene. Selv bruken av grovere vold er hverdagskost på øya.

En dag observerer Bly sjokkert hvordan oversykepleieren, frøken Grady, bevisst fremprovoserer et anfall hos en pasient ved navn Urena.

«Legene sier at du er 33 og ikke 18», kommer det hånlig fra Grady, som vet at pasienten alltid farer opp hvis noen påstår at hun ikke lenger er pur ung. Urena skriker høylytt og bryter så ut i voldsom gråt.

Da hun ikke stopper hylingen på personalets ordre, slår pleierne henne på kroppen og i ansiktet.

«Det fikk den stakkars kvinnen til å gråte enda mer, så derfor kvalte de henne. Ja, de prøvde rett og slett å kvele henne. De slepte henne ut til toalettet, og jeg hørte de skrekkslagne skrikene tone ut i kvelende sukk. Etter å ha vært borte i flere timer, kom hun tilbake til oppholdsrommet, og hele dagen kunne jeg tydelig se merker etter fingrene deres på halsen hennes», forteller Bly senere.

Gjentatte ganger klager journalisten til både leger og sykepleiere over den brutale behandlingen, men det eneste resultatet er at Nellie blir flyttet til The Lodge, der de sykeste pasientene blir holdt.

«Det verste stedet på øya. Det er forferdelig skittent, og stanken der er heslig», konstaterer Bly, som jevnlig får juling på avdelingen.

Flere ganger opplever hun også at de ansatte hopper på henne, slik at hun ender med å brekke to ribbein.

Det går imidlertid verre for en vakker, ung jente som blir flyttet til The Lodge samtidig med Bly. Hun legger merke til at jenta er dødssyk av feber, men de ufyselige omgivelsene med skitt og rotter overalt er absolutt ikke egnet til å gjøre henne friskere.

Etter klager fra den unge jenta sleper personalet henne ut på badet. Her blir hun slått, kledt naken og holdt under iskaldt rennende vann.

Etterpå sender sykepleierne kvinnen tilbake til sengen – våt og skjelvende.

«Da det ble morgen, var jenta død. Legene sa at hun døde av kramper – og det var alt som ble gjort med det», observerer Nellie Bly, som nå begynner å få nok av all elendigheten hun er vitne til:

«I hemmelighet forbannet jeg leger, sykepleiere og alle offentlige institusjoner».

Nasa feirer gigantisk eksplosjon

Dag 10: Avisens advokat får Bly ut

Onsdag 5. oktober er Nellie Bly ute på sin daglige gåtur da hun blir trukket til side og får beskjed om at en advokat venter på henne.

Advokaten – utsendt av New York World – har fortalt lederne på anstalten at venner av Nellie Brown har gått med på å ta vare på den 23 år gamle kvinnen, som ble erklært sinnssyk for bare ti dager siden.

Etter avtale med sjefredaktør John Cockerill har Nellie brukt etternavnet Brown. Med assistanse fra en advokat kan avisen få henne ut igjen.

At enten familie eller bekjente aksepterer å ta seg av en innlagt, er i praksis den eneste mulige måten en pasient kan komme seg vekk fra Blackwell’s Island.

De ansatte motsetter seg derfor ikke avisens advokat da han kommer for å hente Bly.

«Farvel, jeg drar hjem nå», blir Blys siste ord til sine nye bekjente, før hun bedrøvet og med dårlig samvittighet etterlater medpasientene til et liv i fangenskap på den gudsforlatte øya.

«Jeg passerte dem på min vei ut i friheten og livet, mens de var etterlatt til en skjebne verre enn døden. I ti dager hadde jeg vært en av dem.

Et øyeblikk mens jeg sto der og skulle forlate dem føltes det dypt egoistisk å la dem bli igjen der i all elendigheten.

Jeg hadde et slags romantisk ønske om å hjelpe dem med min sympati og nærvær. Men bare i et øyeblikk. Så snart gitteret forsvant smakte friheten søtere enn noensinne».

Klikk på bildet for å lese Nellie Blys sensasjonelle artikkel.

Blys artikler blir en sensasjon

Selv om Nellie Bly ikke kan hjelpe stakkarene på Blackwell’s Island ved å bli på øya, kjemper hun en kamp for dem med penn og papir.

Allerede 9. oktober – bare fire dager etter at hun vender hjem – står Blys første artikkel om sinnssykeanstalten på trykk i New York World.

Under overskriften «Bak anstaltens gitter» beskriver journalisten «terroren med kalde bad og ondskapsfulle, usympatiske sykepleiere som plager og mishandler pasienter», som artikkelen proklamerer i innledningen.

«Sinnssykeanstalten på Blackwell’s Island er en menneskelig rottefelle.

Det er enkelt å komme inn, men har du først havnet der, er det umulig å komme ut», skriver Bly, som med beretningen sin viser tydelig hvor lemfeldig legene går til verks når de skal avgjøre en forvirret kvinnes skjebne, og hvor avskyelig pasientene blir behandlet når de først har havnet bak murene.

Søndagen etter kommer Blys neste artikkel, og newyorkerne står i kø for å lese den. Selv konkurrerende aviser skriver spalte opp og spalte ned om saken.

De kvier seg heller ikke for å utnevne Nellie Bly til den neste store stjernejournalisten.

Hun blir det store samtaleemnet i New York, på en måte en kvinnelig reporter aldri har vært før.

«Hun har en stor fremtid foran seg», erklærer eieren av New York World, Joseph Pulitzer, og følger det opp med å gi Bly fast jobb.

To måneder senere lar avismogulen den 23 år gamle journalisten skrive bok om opplevelsene på Blackwell’s Island.

På det tidspunktet har den unge reporterens artikler for lengst fått New Yorks politikere til å våkne, og sammen med en granskningskomité drar Bly tilbake til anstalten.

Her har det skjedd mye siden sist. Mange av de ansatte er oppsagt og forholdene har blitt bedre.

«Helt siden frøken Brown forlot stedet, har alt blitt annerledes. Sykepleierne er mye vennligere, og vi får nok klær. Legene ser ofte til oss, og maten er spiselig», forteller Anne Neville, som bare kjenner Bly som sin venninne Nellie Brown.

Bly er med sin naturlige journalistiske skepsis imidlertid bekymret for at hennes tidligere medpasient kan være instruert av anstaltens ansatte til å pynte på sannheten, ikke minst fordi hun under besøket også får øye på Tillie Mayard, som absolutt ikke ser ut til å ha fått det bedre.

Tvert imot mener Nellie Bly at den unge jentas tilstand er synlig forverret siden sist.

Bly må innse at ikke alle på Blackwell’s Island kan reddes.

Men takket være henne har de innlagte nå langt større sjanser for å overleve.

Etterord

 

Nellie Blys undercover-stunt fikset ikke alt, men det fikk stor betydning for de sinnslidende i New York.

Allerede ved utgangen av året 1887 bevilget politikerne i byen én million dollar ekstra til storbyens anstalter, og bystyret vedtok nye regler for behandlingen av sinnslidende.

Nellie Blys ti dager på institusjonen var ikke forgjeves.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie. Les også: 

Comanchene var præriens nådeløse herskere

Fransk storforbryter ble historiens første mesterdektiv

Lynrask levering: Underjordiske rør var 1800-tallets postbud

Slik ble Bermudatriangelet kjent som en dødssone

Hundekult: Kristne tilba heroisk hund i 700 år

3 grunner til at kroppen din elsker solen

Vitenskapen forklarer: Derfor får du gåsehud

Forskere avslører hemmeligheten bak skallethet og grå hår

Meteorsverm skaper liv på aprilhimmelen

Nytt nettsted: Gå på oppdagelsesferd i tiår med gull fra verdensrommet

Nasa feirer gigantisk eksplosjon

Promotion med annonselenker

Derfor er Mitsubishi perfekt for moderne familier

Promotion med annonselenker

Derfor Mitsubishi perfekt for moderne familier

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.