V-3: 50 kanoner, fordelt på 10 batterier, skulle skyte 6 skudd i sekundet mot London fra Paris. Prosjektet ble nesten ferdig.

2. verdenskrig

Hitlers ukjente superkanon V-3 overgikk alt du kan tenke deg

50 superkanoner skulle sørge for granatregn over London.

2. verdenskrig var tiden for eksperimentering med ekstreme ideer. Japan brukte selvmords-piloter. Britene vurderte både atombombe-landminer og den løpske panjandrum.

Og Hitler var i alle fall ikke kjent for å holde tilbake på utviklingen av "krigsvinnende våpen". På tegnebrettet hadde han ting som en 1500-tonns tank, kjent som Landkretzer P.1500 Monster.

Men Hitler var ikke bare grandios i tankene sine - men også i handling. Den største artillerienheten gjennom tidene, jernbanekanonen Schwerer Gustav, var Hitlers hjertebarn. Den trengte et mannskap på 3000 mann og kunne skyte sine prosjektiler 47 kilometer.

Schwerer Gustav er historiens største artilleri, men bleknet likevel mot omfanget av V-3-prosjektet som skulle kunne skyte nesten tre ganger så langt - med 10 skudd i minuttet.

Det mindre kjente superprosjektet V-3

Schwerer Gustav var en stor kanon, men ett av flere betydelige problem var at den ikke var kraftig nok til å kunne skyte helt kontinental-Europa og inn til London - en distanse på ca 160 kilometer.

Hitlers vitenskapsmenn utviklet derfor terrorrakettene V-1 og etter hvert V-2, som ble brukt til ren terrorbombing over lange avstander.

Det som er mindre kjent er at det også var noe som fikk navnet V-3.

I motsetning til sine navnebrødre, var ikke dette raketter - men derimot artillerikanoner som benyttet mange eksplosjoner etter hverandre for oppnå vanvittige hastigheter på vanlige artilleriprosjektiler.

Og det var litt av noen hastigheter en måtte oppnå for for å nå London. Utgangshastigheten måtte være på rundt 1500 meter per sekund - 5400 km/t. Til sammenligning hadde Schwerer Gustav omtrent halvparten.

Patentet på Haskells aksellererende kanon fra 1880.

Gammel idé som Hitler arvet fra Frankrike

Allerede på midten av 1800-tallet ble ideen unnfanget om en kanon som ikke bare benyttet én sprengladning til å få et prosjektil opp i fart.

Tanken var at langs et relativt langt kanonløp skulle det plasseres flere sprengladninger som skulle eksplodere og øke hastigheten på prosjektilet som var på vei ut.

Prototyp på en fler-eksplosjonskanon fra 1883.

Ideen er enkel nok, men i praksis er det litt mer komplisert å få til.

Under 1. verdenskrig jobbet Frankrike med ideen om en slik kanon som et slags svar til Tysklands Paris-kanon. Freden kom derimot lenge før de fikk startet utviklingen og det hele ble skrinlagt.

Men da Tyskland invaderte i 1940, ble de gamle planene funnet og tyskerne bestemte seg raskt for å videreutvikle ideen slik at en kunne hamre løs på London uten bruk av fly.

Ideen var å bygge opp to store bunkere i et fjell ikke langt fra kysten av den engelske kanal, i Mimoyecques. Disse to områdene skulle være koblet sammen med en kilometer lang tunnel.

Slik var planen for bunkerne som skulle inneholde fem utskytningsbatterier med fem løp hver.

Hver av bunkerne skulle inneholde fem utskytningsbatterier med fem 130 meter lange kanonløp - til sammen 50 kanoner.

Tanken var at hvert batteri skulle kunne avfyre ett skudd per minutt - eller samlet ett skudd hvert 6. sekund. Det skulle regne eksplosiver over London.

Lenge før de faktisk hadde fått kanonteknologien til å fungere optimalt, startet arbeidet med å bygge bunkerne som skulle huse de enorme kanonene. Dette skjedde primært med håndkraft.

Store utfordringer

Målet for ingeniørene som jobbet med prosjektet, var å få de rundt 95 kilo tunge prosjektilene opp i en hastighet på 1500 meter per sekund innen utgangen av løpet.

Bilde av kanonen brukt under utvikling av V-3 i Laatzig.

Dette var derimot ingen enkel løsning. Å fyre av hovedladningen var ikke noe problem. Problemet var at hver enkelt påfølgende detonasjon skulle skje rett etter at prosjektilet hadde passert i løpet - antent av de varme gassene bak prosjektilet.

For at dette skulle fungere, var en helt avhengig av at ingen varme gasser faktisk klarte å presse seg forbi selve prosjektilet. Skjedde det, eksplosjoner gå av foran prosjektilet.

I tillegg var ikke kanonen riflet, så en måtte få prosjektilene til å være stabile i fem ganger lydens hastighet uten rotasjon.

Å si at de hadde utfordringer, er ikke å ta hardt i.

Utviklingen av selve kanonen skjedde i Polen i 1943 og 1944, parallelt med byggingen av bunkerne i Frankrike. Håpet var at det første batteriet skulle stå klart til å hamre løs mot London i mars 1944.

Utfordringene var derimot så store at det ble forsinkelser. En rekke prøveskytinger ble gjennomført bak tidsskjema i april 1944. På det meste endte de opp med å skyte skyte 93 kilometer - før hele testkanonen sprakk.

Etter problemene ble gigantprosjektet mot England nedskalert - men ikke skrinlagt.

De to bunkerne ble redusert til én, og antall batterier ble redusert fra fem til tre - selv om en hadde kommet lagt i utgravingen for alle fem batterier.

Dette var prosjektilene som skulle skytes ut, lignet mye på raketter - med blant annet halefinner for stabilitet - men fikk all sin fremdrift fra selve kanonen.

Superbunkerens skjebne

De allierte visste lite detaljer om prosjektet og fremgangen. De hadde derimot fått med seg byggingen av utskytingsbunkerne.

6. juli slapp britiske bombefly en rekke seks 5,4 tonn tunge Tallboy-bomber over området. Tallboy var laget for å treffe bakken i nær lydens hastighet, penetrere 15 meter ned - før en kjempeeksplosjon skapte et lite jordskjelv.

Målet var å rive tunneler og bunkere i fillebiter.

Bombetoktet var en ubetinget suksess. Blant annet traff en av bombene rett ned i bunkersystemet. Ødeleggelsene ble så store at mye av detaljene for ettertiden er borte.

Dette visste derimot ikke de allierte.

Et annet program ble derfor satt igang for å ta knekken på utskytingsrampen en gang for alle:

Å lage en fjernstyrt drone basert på et B-24 bombefly, pakket med 12 tonn eksplosiver. Dette skulle styrtes inn i bunkeren.

Et slikt fly med 12 tonn sprengstoff skulle sendes inn i bunkeren.

12. august 1944 lettet Joe Kennedy jr., sammen med co-pilot Wilford Willy, i det ombygde bombeflyet. Planen var at de skulle hoppe ut i fallskjerm over Den engelske kanal, og at flyet derfra skulle fjernstyres av et følgefly frem til bunkeren.

20 minutter etter avgang fra England eksploderte derimot flyet - på vei mot et oppdrag som uansett aldri ville utgjort en forskjell.

Ble brukt uten stor suksess

Selv om anlegget som skulle bombe London, aldri ble ferdig, betydde det ikke at kanonen var en total fiasko.

SS tok over prosjektet og nedskalerte V-3-kanonen til halv størrelse - til rundt 50 meter per løp. To kanoner ble bygget helt vest i Tyskland, langs elven Ruwer. Herifra hadde en Luxembourg innen rekkevidde - 43 kilometer vest.

Restene av testområdet der V-3-kanonen ble utviklet i Polen.

Kanonene skjøt ut 95-kilos prosjektiler med 7-9 kilo sprengstoff med en hastighet på 935 meter per sekund. For å få til dette, ble det benyttet 73 kilo eksplosiver per prosjektil - fordelt på én hovedeksplosjon og 24 mindre eksplosjoner langs løpene.

Totalt 183 skudd ble avfyrt i løpet av nesten to måneder før de alliertes krigsmaskin presset tyskerne tilbake. 142 traff Luxembourg. Skadene var derimot relativt små.

Lignende ble også forsøkt bygget opp andre steder i 1945, men på dette tidspunktet var Tyskland på defensiven over alt.

Nesten glemt - men får et comeback

Effekten av V-3-programmet, sammenlignet med de rundt 3000 V-2-rakettene som ble avfyrt under krigen, var nærmest ikke-eksisterende. Dermed har det også blitt nærmest en bisetning i militærhistorien.

Det at V-2 etter hvert utviklet seg til både å bli grunnlaget for Nasas romprogram, og for langdistanseraketter har på mange måter understreket det hele.

Men prinsippet med høyhastighetskanoner, som akselereres frem på annen måte enn en gigantisk eksplosjon, er likevel i ferd med å gjenoppstå. Nå gjennom «railgun».

Les mer: Her er USAs nye supervåpen

Promotion med annonselenker

Vårjakkene du trenger nå

Promotion med annonselenker

Derfor er denne bilen perfekt for norske forhold

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.