HENRETTELSER VAR UNDERHOLDNING: Menn, kvinner og barn fra alle samfunnslag flokket seg for å se på når det var lynsjing på gang. Mange tusen mennesker så på at 17 år gamle Jesse Washington ble pint til døde – 15.000, mente nyhetsbyrået Associated Press.
HENRETTELSER VAR UNDERHOLDNING: Menn, kvinner og barn fra alle samfunnslag flokket seg for å se på når det var lynsjing på gang. Mange tusen mennesker så på at 17 år gamle Jesse Washington ble pint til døde – 15.000, mente nyhetsbyrået Associated Press. Foto: Fred Gildersleeve US Library of Congress

Lynsjing i sørstatene:

Drapet på Jesse Washington var så brutalt at det endret USA

Hvite borgere i sørstatene ville ikke vente på bøddelen når en svart skulle straffes, og de offentlige lynsjingene utviklet seg til rene folkefester. Men innbyggerne i byen Waco i Texas gikk for langt da de i 1916 bortførte en 17-åring fra retten for å klynge ham opp.

Obs: Vi advarer om sterke bilder og beskrivelser i denne artikkelen.

Hadde den 17-årige svarte gutten ant hva konsekvensene av ordene hans skulle bli, ville han nok ha nektet alt.

«Ja», mumlet Jesse Washington, da dommeren i byen Waco i Texas spurte om han erklærte seg skyldig eller ikke skyldig i drapet på kona til sin hvite arbeidsgiver. Svaret ble tolket som en innrømmelse.

Rettssaken begynte med at politibetjenter og rettsmedisineren beskrev hendelsesforløpet. Det var raskt overstått. Kvinnen hadde fått skallen knust med en hammer, og kort etter fant politiet en av ekteparets ansatte, Jesse Washington, hjemme hos seg selv med blod på klærne.

Deretter fikk den uerfarne forsvarsadvokaten ordet. Hans eneste vitne i vitneboksen var den tiltalte selv, og han ble bare spurt om tiltalen som var reist mot ham var riktig.

«Det var det jeg gjorde», svarte han lavmælt og ga seg til å unnskylde. Dommeren avsluttet straks saken og sendte juryen ut av lokalet for å komme frem til en kjennelse. Bare fire minutter senere kom de inn igjen og meddelte at de fant Jesse Washington skyldig. Straffen var henrettelse. Hele prosessen hadde vart mindre enn en time.

Da politiet skulle føre den dømte ut, ble de presset til side av tilskuere som grep Jesse Washington og dro ham utenfor. Wacos borgere hadde ikke tenkt å vente på bøddelen. Den svarte tenåringen skulle få merke det hvite Amerikas raseri med det samme.

Ku Klux Klan: De hettekledde bødlenes grusomme historie

Borgere gjorde bøddelens jobb

Jesse Washington var bare en av rundt 3500 svarte amerikanere som ble drept av opphissede hvite mellom 1880 og 1950. De fleste av dem ble drept i sørstatene, hvor svarte hadde vært slaver frem til den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene.

Under de fleste såkalte lynsjinger stimlet borgere sammen for å klynge en svart mann opp i nærmeste tre. Det skjedde særlig i innhøstingssesongen, da pengesaker utløste krangler.

Fattige svarte forpaktere som hadde lånt jord av hvite, måtte avregne med en andel av eget utbytte. Andelens størrelse kunne lett skape uenighet, og hvis den svarte protesterte for mye, risikerte han en løkke rundt halsen. Mange fant seg derfor i å bli snytt.

Hvite regnet ikke henging som straff nok når svarte ble anklaget for overgrep mot kvinner – særlig ikke i voldtektssaker. I stedet omringet rasende menn den mistenkte, før de torturerte ham og til slutt brente ham på bålet.

Paul Reed og Will Cato døde på denne grusomt smertefulle måten etter at en dommer i 1904 kjente dem skyldig i rovmord på en hvit familie. I 1912 ble Dan Davis også drept i flammene, da han ble beskyldt for å stå bak et voldtektsforsøk.

«Jeg håper at en av dere gentlemen er kristen nok til å skjære over halsen på meg», ba Davis ifølge vitner, men mengden viste ingen nåde. I 1916 var det Jesse Washingtons tur.

U.S. Marshals temmet Det ville vesten


HVITE HELTER: Ku Klux Klan fremsto som hvite riddere i filmen «The Birth of a Nation».

HVITE HELTER: Ku Klux Klan fremsto som hvite riddere i filmen «The Birth of a Nation».

Henrettelser var skuespill

Lynsjinger i sørstatene ble ikke utført av hemmelighetsfulle borgere som skjulte seg bak Ku Klux Klan-drakter og slo til om natten. Bevegelsen hadde bare så vidt reist seg igjen etter mange års dvale, og hvite behøvde ikke maskere seg når de grep til selvjustis. Drapene på svarte fant gjerne sted i full offentlighet, og de tiltrakk mange tilskuere.

Menn, kvinner og barn fra alle samfunnslag flokket seg for å se på når det var lynsjing på gang. I sørstatene ble kvinner ellers regnet som sarte vesener som måtte beskyttes mot tilværelsens voldsomme sider, men avstraffelse av svarte var et unntak. Her var det tvert imot viktig at flest mulig fikk se rettferdigheten skje fyllest.

For de fleste var lynsjing sidestilt med rettsvesenets henging av dødsdømte, som rundt 1910 ennå fant sted i full offentlighet i sørstat- ene. Nord i USA foregikk henrettelser i lukkede fengselsgårder, men tid­ligere slavestater som Texas forble trofaste mot tradisjonene. Bøddelen hengte de dømte forbryterne under åpen himmel – teoretisk sett til skrekk og advarsel. Tilskuerne opplevde hendelsen som et heftig skuespill som sendte frydefulle gys gjennom kroppen.

Lynsjinger var folkefester forkledd som justis, og verken kvinner eller barn skulle snytes for opplevelsen. Tvert imot regnet noen hvite det som viktig at de yngste var vitne til lynsjinger. Det styrket både rettferdighetssansen deres og bevisstheten om at de var rasemessig overlegne. Nettopp det framsto som viktig i sørstatene i 1916.

Billy the Kid: Vestens villeste desperado

Hvite i sør var redde

Lynsjingene i amerikansk historie er uløselig forbundet med undertrykkelsen av den afroamerikanske befolkningen i sørstatene. Private henrettelser kostet også rundt 1300 hvite livet i delstatene lenger vest, men de utgjorde bare en fjerdedel av det samlede antallet.

Flertallet av lynsjingene fant sted i sør, og her var det nesten utelukkende de svarte det gikk utover.

Volden skyldtes frykt mer enn noe annet. 50 år tidligere hadde den amerikanske borgerkrigen utarmet sørstatene og løsnet de juridiske lenkene som tvang de svarte til å lystre hvite. Fortidens ettertraktede slaver ble til konkurrenter om jobbene og fiender ved stemmeurnene. Delstater som Louisiana hadde flere svarte enn hvite innbyggere, og hvis de ikke ble holdt nede, ville de kunne over­ta alt med et flertall av stemmene.

Mange hvite følte at livsstilen, kulturen og de moralske normene deres var konstant truet. Det var nærmest en borgerplikt å stå sammen mot de svarte.

Da sheriffen i Waco arresterte 17 år gamle Jesse Washington i 1916, visste han at risikoen var stor for at gutten ville bli lynsjet. Derfor skjulte han fangen i nabofylket mens etterforskningen pågikk. Som forventet dukket det opp en stor gruppe hvite utenfor arresten i Waco, men da de ikke fant svarte fanger bak gitteret, måtte de gå skuffet hver til sitt.

Oppklaringen var enkel, sett med sheriff Samuel Flemings øyne, og rettssaken ble satt til 15. mai – bare sju dager etter drapet. Prosessen skulle foregå i tinghuset i Waco, der stemningen fortsatt var på kokepunktet. Derfor rykket sheriffen inn en notis i lokalavisen der han ba borgerne om å overlate til rettsvesenet å dømme Jesse Washington. Formaningen sa ingenting om hvordan han eventuelt skulle straffes.

Et stort antall borgere møtte opp for å se Jesse Washington bli dømt. Likevel hadde ikke sheriff Fleming gjort noe for å forsterke sikkerheten.

Kanskje regnet han med at han ville ha tid til å frakte Jesse Washington ut av byen igjen når tiltalte hadde fått sin dom. Eller kanskje var sheriffen fornøyd hvis bare dommeren og juryen rakk å kjenne fangen skyldig. Fleming håpet å bli gjenvalgt til stillingen senere på året, så han hadde en klar interesse av å tekkes borgerne i Waco.

De opphissede hvite tøylet tålmodigheten i den timen den korte prosessen mot Jesse Washington varte. Så kastet de seg over den unge gårdsgutten, og sheriffen ga folkene sine ordre om å holde seg på avstand fra dramaet som var i ferd med å utfolde seg. Det kunne være livsfarlig for ordensmakten å gripe inn mot lynsjinger. Noen forsøkte likevel, men sheriff Fleming valgte å bare trekke på skuldrene.

10 legendariske ran som gikk helt galt

Likvidering var ikke nok

Slagene haglet over den livredde tenåringen allerede mens han ble tvunget ut av tinghuset i Waco. Utenfor fikk han en jernkjetting rundt halsen, før han ble slept mot rådhusplassen av en gruppe menn.

Andre hvite hadde allerede samlet brensel foran bygningen, og mennesker strømmet til. Nyheten om forestillingen som var under oppseiling, spredte seg raskt mellom familier og kolleger, og telenettet i Waco og omegn hadde aldri hatt så mye trafikk.

Jesse Washingtons voktere stanset foran brenselhaugen, der gutten ble dynket med parafin. Imens gikk de nærmeste til angrep med kniver, og skar av det forsvarsløse offeret flere fingre og kjønnsdelene. Kastrering var ikke uvanlig i tilfeller der svarte ble lynsjet for reelle eller påståtte overgrep mot hvite kvinner. Etterpå løftet noen den skrikende tenåringen med et drag i kjettingen, mens andre satte fyr på bålet. Gutten gled inn over flammene, som snart slikket oppover beina på ham.

De selvutnevnte bødlene ville imidlertid unngå at offeret fikk en rask død. Mennene spente derfor musklene og trakk Jesse Washington høyere opp, slik at føttene hans kom ut av ilden. Varmen var stadig uutholdelig, og han forsøkte å trekke seg opp i kjettingen, men uten fingre var det umulig.

Eimen av brent kjøtt la seg over plassen, mens gutten vekselvis ble hevet og senket over bålet. Jesse Washingtons liv ebbet langsomt ut, og han var for lengst død da ilden ble slukket etter to timer, slik at suvenirjegerne kunne slippe til.

Barn skyndte seg frem for å få tak i tenner, beinbiter og ringer fra kjettingen. Slike trofeer kunne selges videre etter lynsjingen og gi dem noen slanter til sparegrisen.

Senere kunne tilskuere også kjøpe postkort, for fotografen Fred Gildersleeve hadde vært til stede og tatt en hel serie bilder under lynsjingen. De ble kjøpt og beholdt som minne eller sendt til familie og venner.

UFATTELIG BRUTALT: 15. mai 1916 ble Jesse Washington (17) dømt for drapet på en hvit kvinne. Den grusomme henrettelsen tok lengre tid enn rettssaken. På oppdrag fra borgermesteren dokumenterte fotografen Fred Gildersleeve lynsjingen. Bildene solgte senere godt som postkort.

Waco skulle videre

Mange tusen mennesker hadde sett på at Jesse Washington ble pint til døde – 15 000, mente nyhetsbyrået Associated Press. Men i Texas og Waco fantes også hvite borgere som var motstandere av lynsjingen. Dommeren som hadde dømt Jesse Washington til døden for forbrytelsen han sto tiltalt for, kalte folkemengdens selvtekt for mord.

Lokalavisen «Waco Semi-Weekly Tribune» rapporterte at mens mange tilskuere hadde jublet, viste noen synlig avsky under den fryktelige hendelsen. Ingen problematiserte hvorvidt den raske rettsprosessen mot tenåringen hadde ført til en rettferdig dom. Men bøddelen skulle ha avsluttet Jesse Washingtons liv på reglementert vis, mente folk med sans for lov og orden.

Lynsjingen skapte en snikende uro i Waco. Fortidens ville cowboy-by forsøkte å bygge seg et omdømme som en fredelig oase der lov, orden og moral hersket. Brenning av svarte på rådhusplassen passet dårlig inn i det nye imaget. Samfunnstoppene ble enige om at Waco skulle legge lynsjingen bak seg, og presset fotograf Fred Gildersleeve til å stanse det lukrative salget av makabre postkort.

Ingen hvite ble rettsforfulgt for Jesse Washingtons død, selv om medvirkningen kunne dokumenteres med fotografiene. Og Wacos svarte tidde som alltid, for erfaringen hadde lært dem at protester bare førte til enda flere overgrep.

Men 17-åringens død ble ikke glemt som så mange andre. Ulike omstendigheter gjorde at nettopp denne lynsjingen rammet USAs selvforståelse og satte spor langt inn i fremtiden.

Hvorfor er noen smartere enn andre?

Nyheten spredte seg

De fleste lynsjinger i sørstatene fant sted ute på landet, der folk var vant til å ordne opp seg imellom. Journalister som kunne rapportere om slike hendelser fantes ikke, og hvis en snushane etterpå dukket opp for å stille kritiske spørsmål, var lokalbefolkningen enig om å tie.

Gjerningsmennene stilte noen ganger opp til fotografering, men det var etter henrettelsen, der de viste frem liket som et jakttrofé.

Den døde hadde da vanligvis fått buksene trukket opp eller et teppe rundt livet, slik at det ikke vistes at han var kastrert.

Waco var annerledes. Folketallet hadde passert 35 000 i 1914, og dermed var byen en av de største i Texas. Ingen dramatisk hendelse kunne dysses ned i en by med så mange innbyggere, med journalister og med telegrafforbindelse til resten av verden. I dagene etter Jesse Washingtons død kunne aviser langt unna rapportere detaljer fra lynsjingen, og dermed braket det løs. Først trykte Texas-aviser som «Houston Chronicle» og «Austin American» kritiske artikler, samtidig som de roste naboene i Waco for vanligvis å være rettskafne borgere.

Tonen ble atskillig hardere da historien om Jesse Washingtons død spredte seg nordover gjennom USA. «New York Times» tordnet nådeløst om hvordan borgerne i Waco hadde brakt skam over seg selv og hele nasjonen.

«I intet annet land som gir seg ut for å være sivilisert, kan et menneske bli brent i hjel i en storbys gater til innbyggernes barbariske jubel», smalt det fra en leder i den toneangivende avisen. Skribenten spådde at nyheten ville vekke oppsikt langt utenfor landets grenser. Ganske riktig spredte historien seg over Atlanteren til London-avisenes spalter før det var gått en uke.

Tilbake på åstedet ble avisen «Waco Semi-Weekly Tribune» grepet av lokalpatriotisme og skrev bittert om hvordan fremmede krefter forsøkte å sverte byens gode rykte. Men det skulle bli verre, for historien om den 17-årige gårdsguttens død passet perfekt inn i kampen som en ny aktør i raseskillespørsmålet hadde påbegynt.

Derfor er rot bra for kreativiteten

PÅ HEMMELIG OPPDRAG: Elisabeth Freeman, her fotografert i 1913.

Hevnen kom med ekspressen

Restene av Jesse Washingtons forkullede kropp var knapt lagt i graven da en spinkel, hvit dame steg av toget i Waco. Elisabeth Freeman var brite, 40 år gammel, vakker og en glødende fortaler for like rettigheter i USA – for kvinner og for svarte.

Bak sitt sarte ytre var hun en dreven snushane, ute på hemmelig oppdrag for NAACP. Forkortelsen sto for «National Association for the Advancement of Colored People» – landsforeningen til fargede menneskers fremme – som arbeidet for å løfte USAs svarte befolkning opp fra bunnen av det amerikanske samfunnet.

Organisasjonen var sju år gammel i 1916, og besto hovedsakelig av hvite i nordstatene. Ledelsen var journalister, politikere og vitenskapsfolk – personer med gjennomslagskraft i den nasjonale offentligheten og i det politiske miljøet i Washington. Finansieringen var også på plass, for blant medlemmene var det en rekke velstående folk fra det jødiske miljøet i New York.

Én eneste svart amerikaner hadde plass i NAACPs ledelse. Det var universitetsforskeren W.E.B. Du Bois, som var redaktør for foreningens blad «The Crisis» og organiserte kampanjene. Han hadde sendt Elisabeth Freeman på oppdrag til Waco.

«Dette dramaet utgjør det beste springbrettet for angrep på institusjonalisert lynsjing», het det i instruksene hun hadde mottatt per telegram. NAACP ba Freeman om å snuse rundt i Waco etter fakta om lynsjingen.

«Vi vil vite alt: forbrytelsen i detalj, hvem gutten var, hvem offeret var, dommeren og juryen i saken, rettsdokumentene og den forferdelige historien om brenningen», fikk hun beskjed om.


FLAGGET FOR HVER LYNSJING: Borgerrettsbevegelsen NAACP flagget med svart 65 ganger i løpet av 152 dager i 1916 – én for hver lynsjing i USA.

FLAGGET FOR HVER LYNSJING: Borgerrettsbevegelsen NAACP flagget med svart 65 ganger i løpet av 152 dager i 1916 – én for hver lynsjing i USA.

Sannheten skulle dekkes til

Da Elisabeth Freeman begynte å snakke med innbyggerne i Waco, fikk hun inntrykk av at det var en blomstrende by der forholdet mellom hvite og svarte var mer avslappet enn mange andre steder i Texas.

Men hun oppdaget også at borgerne hadde hengt en svart mann fra en bro i 1905. Og noen måneder før Jesse Washingtons død hadde gateselgere tjent godt på å selge fotografier av en annen afroamerikaner som ble brent til døde i byen Temple bare fem mil unna.

Elisabeth Freeman oppdaget at seks menn hadde ledet an under lynsjingen av Jesse Washington: en brolegger, en saloon-eier og ansatte i et lokalt isfirma. Det lot til at de hadde gått foran og hisset opp andre hvite, i en slags forståelse med både borgermesteren og sheriffen.

Spørsmålene Elisabeth Freeman stilte fikk innbyggerne i Waco til å tro at hun var journalist. Noen ba henne om å skrive pent om byen, slik at det gode ryktet ble gjenopprettet. Flertallet valgte imidlertid å tie eller prøvde å komme med bortforklaringer.

Lynsjingen ble utført av noen få skruppelløse typer, fikk hun høre. «Samfunnets utskudd», som en kristen menighet skrev. Ifølge det offisielle anslaget hadde det vært toppen 500 mennesker til stede da den svarte gutten døde, og de aller fleste bare så på.

Påstanden ble grundig tilbakevist av bildene fotografen Fred Gildersleeve hadde tatt under lynsjingen. Elisabeth Freeman hadde store problemer med å få sett dem, for de var som sunket i jorden. Byens borgermester «torde» ikke gi henne kopier, som han sa, og det med god grunn. Han hadde nemlig selv bedt fotografen være til stede under lynsjingen.

Gildersleeve lot seg omsider presse til å selge Elisabeth Freeman tre bilder av Jesse Washingtons død. Dermed hadde hun fått det hun var kommet for.

Drapet forandret USA

NAACPs utsendte kunne reise til New York i triumf, med fotografier og en saftig beretning om Wacos fremste menn. Redaktør W.E.B. Du Bois hadde stoff til en spesialutgave av «The Crisis», som fikk tittelen «Waco-terroren» og ble sendt til medlemmer, Kongressen og president Woodrow Wilson.

Elisabeth Freeman la ut på en foredragsturné der hun fortalte om Jesse Washington-saken i grusomme detaljer og samlet inn penger til NAACP.

«I Waco var myndighetene åpenbart klar til å høste støtte blant samfunnets berme ved å la gutten falle i hendene på disse udyrene», erklærte hun. I løpet av sommeren mottok organisasjonen 10 000 dollar – 1,5 millioner i dagens kroner – som gikk til ytterligere etterforskning av lynsjinger og press på politikerne i Kongressen.

Jesse Washington ble langt ifra det siste lynsjeofferet i USA. Mange andre svarte led en grusom død fordi de hadde begått en forbrytelse, unnlatt å vise underdanighet eller bare sto lagelig til når hvite trengte en syndebukk.

Men fra da av måtte lynsjinger utføres i skjul for offentligheten. Ingen borgermester eller sheriff kunne lenger tillate seg å vise sympati for hvites selvjustis, uansett hva de måtte mene privat.

Før saken kunne aviser i sørstatene fritt hylle lynsjinger som et uttrykk for det amerikanske folkets rettsfølelse. Men etter stormen rundt Jesse Washingtons død ble selvjustis omtalt som avskyelige handlinger utført av fordervede sjeler.

Artikkelen er publisert i samarbeid med magasinet Historie. Les også:

Masse sex gjør deg mindre attraktiv

12 fakta om klitoris

U.S. Marshals temmet Det ville vesten

Billy the Kid: Vestens villeste desperado

Ku Klux Klan: De hettekledde bødlenes grusomme historie

10 legendariske ran som gikk helt galt

Hvorfor er noen smartere enn andre?

Derfor er rot bra for kreativiteten

Promotion med annonselenker

150 000 norske menn har byttet til dette undertøyet

Likte du denne saken? Lik oss gjerne på Facebook: