Maria Grøntjernet

Maria Grøntjernet: Villmarksjentas kollaps - og hva hun lærte av det

Hun gikk Norge på tvers som 16-åring. Siden har det kokt rundt Maria Grøntjernet, som i 2013 ble årets Villmarking. Men så ble det helt stille. Noe skjedde med henne. Men hva?

Hvor mye må man ofre for å få det man drømmer om? Maria Grøntjernet (18) fikk alt hun drømte om. Så kollapset hun.

Drømmen til den unge jenta med det lange, mørke håret er enkel. Hun vil gjøre som Ronja Røverdatter, helten hennes. Hun vil være mest mulig ute. Hun skal bare gjøre ferdig skolen, og så begynner det egentlige livet.

Brikkene faller på plass en kveld hun og pappaen ser Lars Monsen krysse Canada. Hun kan ikke beskrive hva som skjedde. Hun ser lyset, føles det som, hun ser bålet, fjellene, elver, solen, det er som om villmarka roper og lokker henne til seg. Jeg vil gjøre som Monsen, tenker hun, tenk å ha det som jobb! Hvor gammel er hun da? 13, 14 år?

Som 14-åring begynner hun å skrive om turene sine på bloggen «Villmarksjenta». Sakte, men sikkert oppdages bloggen. Snaue to år senere lager TV 2 en dokumentar om henne. Aviser skriver om henne. På Facebook får hun flere følgere enn mange norske aviser. Hun går Norge på tvers som 16-åring og gir ut bok om turen i fjor, som 17-åring. Hun holder foredrag konstant, og omtales så mye at man glemmer at hun er elev på videregående skole.

Villmarksjenta blir en paradoksal kjendis. Hun blir kjent for noe «typisk norsk»: Å være ute i naturen.

Høsten 2013 blir det helt stille rundt Maria Grøntjernet. Kort tid etter at boka hennes utkommer, skjer ingenting på bloggen eller på Facebook-siden. Hun holder ikke foredrag. Hun er ikke å se i naturen, hun dukker ikke opp på skolen.

Hun blir også kjent fordi det er så få som tør og orker det, selv i Norge, som så sterkt knytter identitet til naturen. I henne ser mange et håp, kanskje. Hun inspirerer folk i sofaen. Hun vekker noe i dem, slik Lars Monsen gjorde før henne. Og attpåtil er hun en ung jente. Poster hun noe på Facebook, får hun 500 likes på minutter. Alt peker i riktig retning. Alt tyder på at hun er i ferd med å nå drømmen: Å leve av å være ute. Hun er en suksess. Og hun er i ferd med å miste kontrollen.

LES OGSÅ: Svensken som trodde han hadde sett flott natur. Så kom han til Sunnmøre.

Høsten 2013 blir det helt stille rundt henne. Kort tid etter at boka hennes utkommer, skjer ingenting på bloggen eller på Facebook-siden. Hun holder ikke foredrag. Hun er ikke å se i naturen, hun dukker ikke opp på skolen. Men sent på kvelden den 29. november kommer en oppdatering fra henne. Den er lang, skrevet med hennes språk, ikke skrytete, ikke sytete, men rett frem:

For å kunne realisere drømmen har jeg vært innstilt på mye arbeid utenom skolen og turene. Slik har det vært de siste to årene. Det er ikke bare å dra ut på tur dette dreier seg om, ikke hvis jeg skal klare å gjøre hobbyen til en jobb. Da må i tillegg foredrag forberedes, film redigeres, blogg- og Facebook oppdateres, jeg må svare på mail, avtale møter, skaffe samarbeidspartnere, jobbe for å få solgt flest mulig bøker, ta på meg oppdrag for sponsorer, prøve å få det hele til og etter hvert kunne gå rundt økonomisk osv... Alt dette, og enda litt til, har denne høsten ført til at det har blitt i overkant mye å gjøre.

(…)

De gangene jeg har tillatt meg selv å ta noen dager fri, har jeg ofte tatt fri med dårlig samvittighet. Og nesten hver gang har jeg blitt straffet for det i etterkant. Da kommer dager hvor jeg ikke kan se enden i tunellen, dager hvor jeg ikke vet hvordan jeg skal klare å få alt på plass til rett tid.

Maria Grøntjernet


På en vakker gård på Hadeland, ved Roa, seks mil fra Oslo, er det eventyrlig hvitt. Utsikt over dalen. Hester i stall. Skog bak huset. Masse snø. Her har Maria Grøntjernet bodd siden hun var fem år. Hun smiler sjenert, men gir et fast håndtrykk. Lite snakk. Mild latter. Bestemoren er her og passer på henne og småsøsken. Foreldrene er på ski i Alpene. Hun viser vei inn i stua.

- Det har skjedd absurd mye for deg de siste to årene?

- Haha. Veldig, egentlig. Jeg ble litt sjokkert. Det starta med en dokumentar på TV 2 januar 2012. En i TV 2 hadde fulgt bloggen min og ble med meg på tur i Gausdal. Etter det holdt jeg litt foredrag. Samme sommer gikk jeg Norge på tvers. Da ble det bok. Og så ble jeg kåra til Årets Villmarking i fjor. Sånn har ballen bare rullet. Det har skjedd noe hele tida.

Hun smiler ofte, men snakker forsiktig, lavmælt.

Jeg gikk på ungdomsskolen og prioriterte å være ute hele tida mens de gjorde andre ting. Jeg mista flere venner. Det var en vanskelig tid, synes jeg. Maria Grøntjernet

- Var du mye på tur da du startet bloggen i 2010? Eller drømte du mest om det?

- Jeg var på tur hele tiden! Jeg hadde helt dilla. Var på turer i helger og midt i uka, jeg dro til skogs etter skolen, sov ute, kom hjem hit 05 på morgenen, dusja og ordna meg og gikk på skolen. Tur var det eneste jeg tenkte på. Konstant. Det fantes ikke noe annet.

Mer fra Harvest: Han har gått til Gaustatoppen 1217 ganger

- Venner, da?

- Nei, jeg var så hekta på å være ute. Ble ikke tid til venner og sånt da. Gløden var så ekstrem. Jeg måtte ut. Det føltes som om jeg tapte på å sitte inne.

- Konkret, hva gjorde du?

- Kom hjem fra skolen. Gikk opp i skogen bak huset. Et stykke innover hadde jeg «min» plass. Der tente jeg bål. Skrev dagbok. Lå under åpen himmel. På kvelden henta jeg bikkjene og sov med dem. Hadde med vekkerklokke. Sov jeg ikke her, sov jeg på verandaen hjemme.

- Hvor kommer gløden fra?

- Den har vært der hele tida. Fra foreldrene mine tok meg med på dagsturer, hytteturer, fisketurer. Men da jeg så Lars Monsen krysse Canada på TV skjedde det noe. Noe i meg ble forandra da. Jeg fant et mål i livet.

- Hva skjedde?

- Han fikk oppleve så mye! Drømmen var å leve som ham! Jeg klarte ikke tenke på annet enn langtur etter det. Men jeg er jo redd for alt mulig, tenkte jeg, det vil aldri gå. Men etter hvert tenkte jeg motsatt. Jeg var 15 år, og sa til meg selv: Fordi jeg er mørkredd, fordi jeg er redd for store dyr, redd for alt mulig, vil jeg gå Norge på tvers! Merkelig tanke, egentlig. Ingen trodde jeg klarte det, ikke jeg heller, derfor ville jeg, liksom. Som 16-åring gikk jeg turen.

- Hva er det Lars Monsen viste deg som treffer så hardt?

- Friheten, på en måte. Komme meg bort fra alt maset i hverdagen - og oppleve noe sterkt ute. Det er det fineste ved å være ute. Frihetsfølelsen.

- Synes du hverdagen er masete?

- Det hender. Hvis jeg ikke har noe å gjøre, hvis jeg ser tv i senga, for eksempel, kan jeg bli lei meg: ”Det var den dagen. Ingenting fornuftig gjort.” Jeg må være ute for å være fornøyd. Når jeg blir gammel, hva skal jeg se tilbake på? Dagene foran TV? Eller på fine dager ute? Sånn jeg begynte jeg tidlig å tenke.

- Får du ofte dårlig samvittighet?

- Ja. Ganske ofte. Hehe.

- Hvordan reagerte venner og klassekamerater da du ble naturfrelst?

- Det var jo det aller vanskeligste. Jeg gikk på ungdomsskolen og prioriterte å være ute hele tida mens de gjorde andre ting. Jeg mista flere venner. Det var en vanskelig tid, synes jeg.

- Forsto de interessen din?

- Nei, de syntes nok jeg var litt rar. Jeg ble ”hu der som driver og går i skauen hele tida.” Det var ikke greia blant ungdommer da. De gikk på fotball, turning, dansing og sånt - mens jeg dro ut i skauen. Det var vanskelig. Men på videregående har de godtatt meg for den jeg er.

- Følte du deg annerledes?

- På ungdomskolen var jeg litt utafor. Man er redd for å miste venner. Redd for at de ikke skal like den man er. Redd for å bli satt utafor. Men jeg klarte ikke lenger, late som om jeg var helt lik. Det gikk ikke. Jeg kjente behov for å vise hvem jeg egentlig er. Jeg ville ikke late som om jeg likte det alle andre likte. Jeg fikk jo litt igjen for det, men det var ikke så hyggelig.

- Og da dro du inn til «plassen din» i skogen?

- Ja, jeg flykter vel litt, kanskje. Litt bort fra alt og alle. Det var der jeg kunne være meg selv. Det var så godt å være der. Ingen kunne komme dit og si at jeg gikk med feil sko eller hadde feil interesse.

- Men hva gjorde du der?

- Det spørsmålet fikk jeg ofte. Jeg var alene. Der hadde jeg min første overnatting ute. Og den første vinternatta mi ute. Jeg kjeder meg aldri der og har aldri kjedet meg på tur. Det er så mye å gjøre. Kjeder jeg meg, klatrer jeg til toppen av treet der ute. Er blitt god til å underholde meg selv. Jeg turner om morgenen. Man kan alltids hente mer ved. Man blir aldri ferdig med å hente ved. Og jeg gjorde plassen min så fin som mulig. Jeg lagde gapahuker. Hang opp tau til å klatre i.

LES OGSÅ: Malins første vinternatt ute

Til en skoleoppgave skriver Maria om helten sin Ronja Røverdatter:

Som liten var hun min store helt, fordi jeg kunne se mye av meg selv i henne. Jeg har alltid vært fascinert av Ronjas mot og viljestyrke, og det at hun tør å utfordre sine redsler. Kanskje kan hun være en av dem som har påvirket meg til å oppsøke ting som jeg egentlig er redd for? Det er særlig et utdrag jeg liker godt. Her synes jeg Lindgren får frem et klart budskap om at man må møte frykten for å bli kvitt den:

«Hun kunne jo ikke gå borte i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted. For å komme til strykene måtte hun klatre ned Mattisberget som gikk så stupbratt ned til elva…Så heldig, tenkte hun, at jeg har funnet et sted hvor jeg både kan passe meg for å falle i fossen og øve på ikke å være redd.»

Maria Grøntjernet om Ronja Røverdatter

Alle gikk Norge på langs. Det rakk jeg ikke på en sommerferie. Jeg var jo skoleelev. Men Norge på tvers kunne jeg rekke. Jeg tok frem kartet og planla ruta i ett år. Men jeg hadde jo ikke peiling. Maria Grøntjernet

- Hvordan begynte Norge på tvers-turen?

- Alle gikk Norge på langs. Det rakk jeg ikke på en sommerferie. Jeg var jo skoleelev. Men Norge på tvers kunne jeg rekke. Jeg tok frem kartet og planla ruta i ett år. Men jeg hadde jo ikke peiling.

- Hva mener du?

- Selv om man planlegger den første langturen et helt år, har jeg ikke peiling. Virkeligheten er annerledes enn kartet (latter).

- Men du gikk?

- Jeg var så bestemt. Jeg skal klare det. Det var ekstra krevende i fjellet den sommeren. Gikk mye i snø. Andre ville skjønt det på forhånd. For meg så det enkelt ut på kartet. Hehe. Jeg lærte veldig mye på den turen.

- Hva mer lærte du?

- Langtur er mer enn A til Å. Jeg var redd for ikke å komme i mål, og begynte for hardt. Til kroppen og beina ikke ville mer. Jeg lærte at man må ta seg tid. Underveis er viktigst. Jeg lærte at norske fjell er barske, at de ikke gidder å ta hensyn selv mot 16 år gamle ferskinger.

- Når man drømmer om turer, ser man sjelden for seg regn og vind, men norsk nasjonalromantikk?

- Ja. Sånn var det. Det er ikke så romantisk der ute. Når man planlegger, tenker man ikke at man blir sliten, våt, redd, savner familie. Man ser bilder av blå himmel og dans på røde roser. Mens jeg fikk grå dager.

- Hvordan reagerte du?

- Jeg ble redd. Så liten jeg er, tenkte jeg ofte. Så stort det er her. Det gikk meg på nervene til slutt, især gjennom Dovrefjell. Digre moskuser. Digre fjell. Ikke noe folk. Snø. Da var jeg liten, da.

- På tross av dette ser du tilbake på turen kun med glede?

- Ja! Bare glede. Jeg holder foredrag om turen. På et visst punkt kjenner jeg det i kroppen. Fysisk savn. En lengsel som gjør litt vondt. Da er jeg tilbake på den turen, og kjenner frihetsfølelsen og mestringsfølelsen. Det skjer hver gang jeg snakker om Rondane.

- Hva ser du for deg?

- På vei inn i de svære fjellene i Rondane kommer jeg opp på en topp og får utsikt over hele fjellområdet. Det var blå himmel, shortsvær for første gang, jeg hadde sovet godt, alt var bra. Denne følelsen og dette bildet har festet seg i hjernen min. Jeg lærte noe der og da: Når man har det vanskelig der ute, og man drømmer om sofa og tv, tenk på de fine øyeblikkene. Som dette! Det kjennes som om alt annet forsvinner. Jeg lever her og nå. Alt annet glemmes. Jeg har ingen bekymringer. Det er så deilig. Dette er hva jeg kom hit for, tenker jeg.

- I høst ga du ut bok om turen og ble enda mer kjent?

- Ja. Jeg hadde strevet med den i ett år. Masse, masse jobb. Hvertfall når man har skole i tillegg. Jeg jobbet med den hver ettermiddag. Hvis jeg ikke var på foredrag eller på tur.

- Hva med skolen?

- Skolen…ble nedprioritert. Jeg så ikke nytten av skolen i fjor. Jeg ville ikke dit, ville ikke være i klasserom. Foreldrene mine var ikke blide. Det var mye styr. Til slutt innså jeg at foreldrene mine hadde rett: skole er lurt. Nå arbeider jeg alt jeg kan, for til sommeren er jeg ferdig.

- Hva tenkte du på når du hatet skolen?

- Jeg klarte ikke følge med i timen. Læreren snakket om norsk eller noe annet, jeg så ut vinduet og tenkte ut nye turer, med bilder fra den gamle. Kun det. Jeg ville på nye eventyr! Ville formidle turglede, som jo var drømmen min. Da var skole bortkasta.

- Hvorfor ble formidling viktig?

- Etter Norge på tvers tenkte jeg: Hvorfor gjør ikke flere det her? Jeg er nesten alene her ute. Drømmen ble å være på tur – og lokke folk opp av sofaen, vekk fra Facebook. Jeg syntes det var stusselig om de ikke fikk se alt det fine jeg så.

- Hva sier de som kommer på foredrag og som mailer deg?

- Mange sier at jeg gir dem lysten til å dra på tur ... men det er litt dumt.

- Hva er dumt?

- De sier alltid at de har lyst. Ikke at de skal gjøre det. Fordi de ikke har tid. De sier ”Dette skulle jeg gjerne ha gjort.” Akkurat den setningen. Men så gjør det da! tenker jeg.

- Vet du at du er den rare her? En million følger Lars Monsen på TV, men du er blant de få som drar ut?

- (latter). Ja jeg veit det.

- Samtidig er det noe urnorsk ved det, ellers ville ikke folk fulgt deg?

- Nesten alle nordmenn har et forhold til naturen. Nordmenn har brukt naturen i all tid.

LES OGSÅ: Egotripp eller familietur? Hva lønner seg?

- Du har opplevd mye det siste året?

- Våren 2013 var det så gøy. Jeg klarte å kombinere bokskriving og foredrag med skole. Drømmen er i ferd med å gå i oppfyllelse! Men jeg ville ikke innrømme at jeg var så sliten. Eksamener nærmet seg. Det er snart sommerferie, tenkte jeg, hver gang jeg satt på natta og gjorde ferdig ting. Men dagen etter kom nye ting som måtte bli ferdig. Snart sommerferie! sa jeg. Husk drømmen! Etter sommerferien fortsatte alt i samme tempo. Alt sklei, liksom. I oktober tenkte jeg: Det går ikke lenger.

Det er norgeskartet. Hun klarer ikke sove. Hun er bergtatt av det hun ser. Hun stirrer hit og dit, hun peker og tenker, måler og planlegger. Jeg skal på tur, tenker hun, og henger kartet opp på veggen ved siden av et toppturkart over Norge.

- Hvorfor ikke?

- For å rekke alt, satt jeg oppe på nettene og svarte på mailer og gjorde lekser. Jeg fikk ikke tid til å sove. Fikk ikke tid til familien. Eller kjæresten. Eller venner. Jeg ble dratt i alle retninger, prøvde å rekke alt. Jeg rakk ikke turer engang. Hadde en tur på et par uker, men … da måtte jeg på TV. Fikk plutselig dekning i fjellet. ”Hallo! Du skal på God morgen, Norge og snakke om boka!” Måtte bare komme meg ut av fjellet og til Oslo. Så kom smellen i november. Jeg måtte jo markedsføre boka. Intervjuer. Signeringer. Foredrag. Flere i uka mens jeg gikk på skolen og hadde svære innleveringer. Jeg fikk alt jeg hadde jobbet for og drømt om. Men egentlig var jeg på vei ned.

- Hva skjedde?

- En fredag, etter en travel uke med foredrag og innlevering, skulle jeg hjem fra bussholdeplassen. Jeg forsøkte å sykle, men det gikk ikke. Jeg klarte ikke tråkke. Jeg skjønte ingenting. Kroppen virket ikke. Hodet dunket. Jeg svettet og fikk høy feber. Måtte hentes av ambulanse.

Det er da det blir stille fra Villmarksjenta. Hun undersøkes på sykehuset. Leger konstaterer kyssesyken og at jenta er fullstendig utslitt, uten immunforsvar. Hun kommer omsider hjem, men ligger bare. Hun lar mail, blogg, foredrag og Facebook og turer ligge. Hun får utsettelse på skolearbeid. Hun klarer ingenting. Selv å tenke er vanskelig. Men hun husker en tanke: «Ingen forventer noe av meg nå, ikke engang jeg forventer noe av meg selv. Endelig kan jeg slappe av». Men ukene går, kroppen forverrer seg.

Hun skriver en dag på PC-en: «Selv om jeg er dårlig fysisk, er det psykisk det gjør aller mest vondt. Jeg er hverken vant til å være mye i ro, eller å være mye inne. Jeg er ikke skapt for et sånt liv…Øyeblikkene gjenskapes på lerretet, og jeg kan høre fryden i stemmen til den da 16 år gamle jenta som prater på filmene. Så kommer den intense stikkingen i brystet, den kommer hver gang som lyn fra blå himmel. Det er savnet, savnet etter frihetsfølelsen som preget hverdagen under Norge på tvers. Jeg lengter etter livet slik det var før, bekymringsfritt og uten press fra alle folkene rundt meg. Nå har jeg mer hengende over skuldrene enn hva jeg i lengden kan klare å holde oppe, kroppen orker ikke mer. Det blir for tungt, for mye! Hodet dunker hver dag, og gjespingen tvinger meg i seng.»

Jeg er ferdig, jeg kommer meg aldri på tur igjen, tenker Maria Grøntjernet. Drømmen raser. Selvtilliten raser. Hun har ingenting.

I slutten av november skriver hun sitt første blogginnlegg på lenge:

Det har rett og slett blitt for mye av det meste, bortsett fra tur. Det har blitt for lite tid til selve friheten. Enda det er denne friheten som er selve kjernen i alt arbeidet … Oppi alt dette har jeg i hele høst slitt mye med hodepine, lite overskudd, kvalme og av og til også feber … Jeg kan ikke huske sist jeg har følt meg så dårlig. Det var så jævlig at jeg begynte å bli redd, skikkelig redd. Det var smerter i absolutt hele kroppen, jeg var konstant svimmel, hadde ingen energi og feberen var nesten helt opp i 40. Jeg klarte ikke å puste vanlig. I tillegg responderte jeg dårlig på det som ble sagt og gjort, det er hvertfall hva mamma har fortalt meg. Sent på kvelden ble jeg så dårlig at jeg ble hentet av ambulanse og kjørt til Gjøvik sykehus. De var redde for hjernehinnebetennelse…Det er en 100 % ærlig tekst om hvordan livet mitt har blitt snudd på hodet de siste to årene, og hvordan ting har gått fra å være helt fantastisk til å bikke over i feil retning … Nå må jeg ta det med ro for å bli helt frisk, samt komme meg ut og oppsøke den ekte turgleden igjen. For det er jo den som virkelig betyr noe for meg.

Maria Grøntjernet i et blogginnlegg

- Du er et bilde på hva som skjer mange av oss. Det er så hektisk at man ikke rekker den turen man drømmer om?

- Ja, jeg tror mange kan kjenne seg igjen. Men det trenger ikke være tur. Det kan være hva som helst. Folk får ikke tid til det de egentlig har lyst til. Det påvirker livsgleden.

Før jul skjer det noe. Hun kjenner seg litt gladere. Hun orker å gå opp fra senga eller sofaen. Hun klarer å møte venner. Hun går på skolen noen dager. På lille julaften, sent på kvelden, skjer det mer. Resten av familien har lagt seg. Det vil ikke Maria. Det er noe hun må. Hun må sjekke ut noe.

Hun går opp på rommet sitt i andre etasje. Hun legger seg på gulvet og drar ut noe fra under senga. En stor rull. Hun bretter det ut på gulvet og stirrer på det. Det er norgeskartet. Hun klarer ikke sove. Hun er bergtatt av det hun ser. Hun stirrer hit og dit, hun peker og tenker, måler og planlegger. Jeg skal på tur, tenker hun, og henger kartet opp på veggen ved siden av et toppturkart over Norge.

Hun begynner i nord, på Finnmarksvidda. Så arbeider hun seg nedover. Hun finner så mange forlokkende steder. Det er altfor mye å velge mellom, tenker hun frustrert, men glad. I løpet av natta er planen klar. Når skolen avsluttes, drar hun på seks måneders langtur. Børgefjell. Gausdal. Lofoten. Hadeland. Lierne. Hallingdal.

- Hva gjør du med foredrag og plikter?

- Kaster fra meg alt! Ingenting skal komme i veien. Det deiligste med å være på tur er at jeg kun trenger å forholde meg til meg sjøl. Og tankene mine. Men å filme og skrive underveis er bare gøy. Jeg tror jeg har funnet balansen nå.

PS. Maria «Villmarksjenta» Grøntjernet ble friskmeldt tidlig i år, og er i full gang med langturen.

Artikkelen er først publisert på harvest.as. Les også: 

Bløffen om digital kompetanse

Opp med Down

Jeg tilgir aldri Gro Harlem Brundtland

Shopping med annonselenker

30% rabatt på stilfull solskjerming

Promotion med annonselenker

Salget du ikke må gå glipp av!

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.