Innesperret i synkende ubåt

Seks mann var innesperret i den synkende russiske atomubåten Komsomolets. En av dem kunne fortelle om opplevelsen etterpå.

Skrevet av:

Liker du denne saken?

Reply

Komsomolets betyr «Ungkommunisten». Det var også navnet på den sovjetiske atomdrevne angrepsubåten K-278.

Da den ble sjøsatt fra verftet i den lukkede byen Severodvinsk i 1983, var den en av verdens mest avanserte ubåter. Det 118 meter lange stålmonsteret hadde trykkskrog av titan, noe som ga den en maksdybde i krig på 1250 meter.

Ubåten hadde to fartøysjefer, Juri Zelenskij og Jevgenij Vanin, som skiftet på å dra på tokt med mannskapene sine. Zelenskij var den mest erfarne. I 1985 gjorde han et rekordforsøk i Norskehavet og ga seg ikke før dybdemåleren viste 1027 meter. Det var dypt under rekkevidden til NATOs undervannsvåpen og over det dobbelte av hva de amerikanske ubåtene var i stand til.

Enkelte har ment at påkjenningene som skroget da ble utsatt for, hadde konsekvenser under ulykken som skjedde fire år senere.

28. februar 1989 gikk kaptein Vanin med besetningen sin ut fra hjemmebasen Zapadnaja Litsa. Oppdraget gikk ut på å simulere angrep mot hangarskipet USS America og eskortefartøyene sørøst av Grønland.

Senere lekte Komsomolets katt og mus med de amerikanske atomubåtene østover i Norskehavet. I løpet av den første måneden klarte angrepsubåten å forfølge sju fremmede ubåter, noe som var ny rekord.

Eksplosiv brann

På dag 39 av toktet befinner Komsomolets seg på 386 meters dyp, 100 sjømil sørvest av Bjørnøya.

Klokken er 11 om formiddagen. Eldste matros Nodari Bukhinashvili befinner seg alene i 7. seksjon helt akterut og rapporterer alt vel. Sekunder senere forandrer rommet seg til et inferno av flammer. Bukhinashvili var den eneste som oppdaget årsaken til brannen.

Sannsynligvis sprakk en skjøt i rørsystemet for trykkluft til ballasttankene. Varm hydraulikkolje sprutet også utover og ble antent. I den oksygenrike luften oppsto det øyeblikkelig en eksplosiv brann.

Kvartermester Viktor Sljusarenko har frivakt og blir vekket av alarmen samtidig som høyt-taleren forteller at det ikke er en øvelse. Øyeblikkelig er han på beina og løp mot plassen sin i kontrollrommet for reaktoren.

I likhet med resten av besetningen forstår han alvoret i en brann med nesten 400 meter vann over seg.

– Temperaturen i 7. seksjon hoppet rett opp i 700 grader, snart var den på 1000 – og steg, forteller han senere.

Kapteinen Vanin er også i kontrollrommet sammen med maskinsjef Babenko. Babenko anbefaler kapteinen å bruke freon-anlegget for å kvele flammene. Den ukontrollerte utblåsningen av trykkluft fungerer som en smelteovn inne i seksjonen.

Nølende beordrer Vanin bruk av freonanlegget. Han vet at gassen vil kvele besetningsmedlemmene like effektivt som flammene. Bukhinashvili er den første av besetningen på 67 som dør. Samtidig viser det seg at brannen er i ferd med å komme helt ut av kontroll.

Komsomolets ble bare bygget i ett eksemplar, og hadde fortsatt status som prototype på dette operative toktet. Nå oppdager mannskapet den første konstruksjonsmangelen som kan forandre ubåten til en likkiste. Det elektriske ledningsnettet er ikke kapslet inn i brannsikre rør mellom seksjonene.

I stedet smelter isolasjonen på ledningene og tar fyr mens brannen sprer seg til neste seksjon. Kortslutningene som oppstår i generatorene, rammer også kjølepumpen til atomreaktoren. Hadde ikke nødsystemet automatisk stengt den, kunne mannskapet stått overfor en ny Tsjernobyl-katastrofe.

Smeltet

Uten reaktoren var ubåten i realiteten lammet. Kaptein Vanin hadde allerede beordret oppstigning, men uten fremdrift og hydraulikk virket ikke dybderorene. Fortsatt var det 157 meter igjen til overflaten. Nødbatteriene var nesten utladet og ga seg etter få minutter. Siste mulighet var å blåse ut hoveballasttankene. Det fungerte. Et kvarter etter at brannen startet, brøt ubåten overflaten.

Problemet var nå at trykkluftsystemet hadde sprunget lekk flere steder på grunn av påkjenningene, noe som ga ytterligere næring til brannen.

Men Komsomolets var fortsatt i akutt fare. Etter 20 minutter hadde brannen spredt seg gjennom kabelgjennomføringene til alle de bakre avdelingene. Varmen var nå så intens at gummicoatingen på det ytre skroget som skulle dempe akustiske signaler, begynte å smelte og renne av i store flak, samtidig som skroget hadde begynt å ta inn vann der pakningene hadde smeltet.

Ifølge Sljusarenko hadde ubåten bare surstoffmasker til halvparten av besetningen mens konsentrasjonen av karbonmonoksid var allerede oppe i åtte ganger normalen.

Han var blant en håndfull menn som ble igjen under dekk for å bekjempe brannen mens resten av de overlevende ble sendt på dekk.

Orion-fly varslet

I dokumentarprogrammet «K-278. Om å overleve» som nylig ble vist på russisk fjernsyn, forteller den tidligere formannen i havarikommisjonen Oleg Baklanov at alle som havnet i vannet kunne vært reddet hvis Komsomolets hadde sent ut nødsignal på den åpne frekvensen umiddelbart.

Uten hydraulikk var det ikke mulig å få opp hovedantennen. Nødsignalet Nordflåten mottok på det krypterte sambandet, var derfor delvis uleselig.

Først klokken 12.19, en time senere, bryter Vanin sikkerhetsprotokollen og sender ut nødmeldinger i klartekst med navn og posisjon.

Sjefen for marinen, admiral Tsjernavin, beordrer Nordflåten å gjøre alt for å komme ubåten til unnsetning, selv om det innebærer å be Norge om hjelp.

På norsk side har man allerede oppfanget meldingen, men man vet ikke om det dreier seg om en øvelse. Et Orion-fly blir dirigert til ulykkesstedet for å undersøke samtidig med russiske IL-38 «May» overvåkingsfly.

De skal senere bli vitner til dødskampen til de russiske mannskapene uten å kunne bistå. Nærmeste overflateskip er to russiske fabrikktrålere 100 kilometer unna.

Dårlig redningsutstyr

Klokken 14.20 får det første russiske overvåkingsflyet radiobeskjed fra kaptein Vanin at brannen er delvis under kontroll. Ti minutter senere bryter det ut av skyene og får øye på den livløse ubåten med mesteparten av mannskapet på dekk.

Foreløpig er det lite dramatikk og havet er flatt. Mennene på dekket tror de er reddet og vet at det bare er tidsspørsmål før første båt kommer til unnsetning. Ingen tenker på å dra ned i røykhelvetet nede i ubåten for å hente overlevingsdrakter.

At ubåten sakte er i ferd med å synke og at vanntemperaturen på 2 grader vil ta livet av dem på et kvarter, er det ingen som tenker på.

Minutter senere begynner det å blåse opp. Bølgehøyden er snart halvannen meter når ubåten begynner å få slagside. De skadde mannskapene klamrer seg fast mens besetningen jobber intenst med å løse ut redningsflåtene. Problemet er at den eneste som vet hvordan de fungerer, ligger død i nede i ubåten. Fordi redningsflåtene ikke kunne pakkes om etter bruk, hadde man ikke tatt seg råd til å bruke dem på redningsøvelser.

Isvann

Det som bekymrer Vanin mest, er slagsiden til ubåten. Etter fire timer på overflaten beordrer han utblåsing av babord ballasttanker i et forsøk på å rette den opp. Det øker bare vanninntrengingen. Snart er det åpenlyst at ingenting kan redde Komsomolets når akterenden begynner å synke. Klokken 14.42 beordrer han besetningen til å forlate ubåten og går under dekk for å hente opp de fem som fortsatt kjemper for redde den.

– Hopp! Hopp i sjøen!

Offisersaspirant Kopeika følger ikke advarselen når tårnet på ubåten synker ned i bølgene.

I frykt for å havne i dragsuget etter ubåten klatrer han instinktivt inn i tårnluken og stenger den etter seg. Det redder de ombordværende fra en umiddelbar drukningsdød.

Så reiser ubåten seg med baugen 80 grader opp av vannet før den raskt forsvinner ned i dypet.

Mannskapet har bare fått løs den ene redningsflåten. Mayflyet dropper en til, men den havner opp ned. Nærmeste hjelp, fabrikkskipet Aleksej Khlobystov og tråleren Oma, er ennå halvannen time unna.

– Bit dere fast i linene med tennene, roper skipslegen. Han vet at om et kvarter vil de fleste være bevisstløse i isvannet.

Innesperret Inne i ubåten kjenner Viktor Sljusarenko hjelpeløst hvordan frykten tar grep. Selv i dag etter 24 år blir stemmen grøtet når han beskriver dødsferden ned i dypet.

Heldigvis hadde dybderorene satt seg fast i skrå stilling. På den måten rettet de opp ubåten da den skjøt baklengs fart nedover slik at det ble mulig å bevege seg rundt. Men situasjonen var kritisk.

I mørket går han etter stemmene og finner offiserene Yudin, Tsjernikov og Krasnodarov, foruten Vanin. Alle jobber febrilsk med å gjøre klar redningskapselen i ubåttårnet som er eneste håp.

Mens trykket øker drastisk, klarer Yudin å få stengt luken med en overmenneskelig kraftanstrengelse. Endelig kan de puste normalt.

Så hører de banking fra utsiden. Kopeika!

– Åpne luken, kommanderer Vanin. Når han ser at Yudin nøler, brøler han en gang til.

– Åpne! Det er et menneske der ute.

Før de klarer å åpne den, høres implosjonslydene av metall som blir trykket inn og revet opp av det enorme trykket. Bankingen slutter.

Komsomolets synker videre. Redningskapselen er ikke konstruert for ekstreme dyp. Når dybdemåleren passerer 400 meter, går ikke skalaen lenger. Ubåten fortsetter bare videre nedover.

Men uansett hvor desperat mannskapet jobber for å få frigjort redningskapselen, sitter den bom fast.

I bakhodet til Sljusarenko dukker det plutselig opp et gammelt rykte: Fordi Komsomolets hadde mistet redningskapselen under et prøvedykk tidligere, hadde man besluttet å stramme boltene maksimalt.

Som en siste utvei forøker Yudin å bruke trykkluft på boltemekanismen når en ny eksplosjon slår vekk beina under dem. Saltvannet som trenger inn i kapselen, har nådd batteriene og produserer knallgass. Men samtidig som kapselen blir fylt av en hvit tåke, kjenner Sljusarenko at de er løs.

– Først så jeg at Yudin rullet med øynene og falt. Så sa en stemme at vi skulle ta på oksygenmasker. Selv om jeg hadde trent på det hundrevis av ganger, fomlet jeg denne gangen og satte den feil på slik at den ikke ble helt tett.

– Tsjernikov fikk den på uten problemer, og sammen forsøkte vi å få satt den på Yudin. Vanin lå bevisstløs med masken ved siden av, mens sistemann hadde sluttet å puste. Mens vi prøvde å få satt maske på Vanin, så jeg i øyekroken at dybdemåleren viste 400 meter. På en måte beroliget det meg, det betød i hvert fall at vi var på vei mot overflaten.

Tsjernikov var den eneste som var fullt bevisst da redningskapselen kom til overflaten. Det neste Sljusarenko husker i kaoset er at han ligger i det iskalde vannet ved siden av liket til Tsjernikov.

– Det var tilfeldighetene som avgjorde den dagen. Da Tsjernikov falt ut av kapselen, traff han vannflaten med brystet. Luften som var under trykk i pustebagen ble presset inn i lungene hans så kraftig at de ble sprengt. Jeg overlevde bare fordi jeg ikke hadde festet masken riktig.

Kapselen sank på 1680 meters dyp ved siden av vraket til Komsomolets før noen av de andre om bord klarte å komme seg ut.

Radioaktiv risiko

Sljusarenko var blant de 27 av mannskapet på 66 som ble plukket levende opp fra sjøen. Ytterligere tre døde av påkjenningene etter at de ble tatt om bord. Resten frøs i hjel i vannet eller omkom av røykforgiftning.

De overlevende ble i begynnelsen holdt ansvarlige for ulykken og satt fengslet på et militærsykehus. Men nå hadde Glasnost-perioden begynt i Sovjetunionen og forsvarsledelsens forsøk på å dekke over ulykken nyttet ikke.

I løpet av en uke publiserte de største avisene detaljerte beskrivelser av ulykken. Hele mannskapet – både levende og omkomne – ble tildelt ordenen «Krasnoe Znamja», Røde Fane.

To måneder senere ble vraket gjenfunnet av redningsskipet Keldysh’ to miniubåter. Det befinner seg i et av verdens viktige områder for fiske og inneholder to torpedoer med atomlanding i tillegg til reaktoren, som står i fare for å lekke radioaktivt avfall. I 1994 ble det fastslått fra russisk side at en eventuell lekkasje ville ødelegge alt fiske i Norskehavet de neste 600–700 årene.

Å heve vraket ble vurdert for dyrt og risikofylt. I stedet ble hullene i skroget der radioaktivt materiale kunne slippe ut, forseglet med et gelelignende materiale. Sommeren 1996 var arbeidet ferdig som skal være lekkasjesikkert i 20–30 år. Ifølge daglig leder Nils Bøhmer i Bellona, er det andre russiske vrak på langt grunnere vann man er mest bekymret for.

Denne saken ble først publisert på ViMenn.no. Les også:

Overlevde grotesk jungelhelvete

På dødslista til Hells Angels

Her rydder han norske klasevåpen

BIDRA I DISKUSJONEN

Les også


Til Nettavisen Til Side3

Utgavesjef: Lars Wærstad - Telefon: 21 00 60 48

Ansvarlig redaktør: Gunnar Stavrum

Ønsker du å annonsere på Side3? Klikk her

Ansatte: http://blogg.nettavisen.no/category/ansatte/