Mortsafe in Greyfriars Kirkyard, Edinburgh.
Mortsafe in Greyfriars Kirkyard, Edinburgh. Foto: Kim Traynor (Wikimedia Commons)

Ti underlige historiske jobber

Hva sier du til en jobb som profesjonell sladrer eller kongelig oppnevnt tørkegutt?

Skrevet av:

Liker du denne saken?

Reply

Oldtidens folk ville trolig undret seg over moderne jobber som datareparatør og kranfører. Men historien rommer arbeidsoppgaver som i dag virker nokså rare. Prestisjefylte oldtidsjobber kan i dag virke uforståelige. Her er ti av de mer spesielle.

Denne saken er levert av magasinet «Historie».

Jobb 1: Gymnasiark

Det var en skitten jobb å være gymnasiark i oldtidens Hellas.

Selve jobben besto i å vaske brytere og andre atleter og smøre dem inn med olje. Rengjøring av kampplassen etter oppgjøret var også en av oppgavene.

Men fordi idrett, og særlig bryting, hadde så høy anseelse i det oldgreske samfunnet, knyttet det seg atskillig prestisje til å være gymnasiark. Faktisk så mye at jobben var forbeholdt overklassen, som slett ikke fikk noen lønn for strevet, men tvert imot ble forutsatt å være velstående nok til å dekke alle utgiftene til brytekampen av egen lomme.

Jobb 2: Armhuleplukker

Borgerne i den bedrestilte delen av oldtidens greske middelklasse tok ikke lett på sin personlige hygiene. De visste godt at armhulene kunne avgi skarpe dunster etter en dags aktivitet i sommervarmen, og at man kunne gjøre noe med dette problemet ved å fjerne hårveksten.

Derfor oppsøkte man med jevne mellomrom en armhuleplukker, en profesjonell yrkesutøver som sørget for at man kunne pleie omgang med andre uten å forårsake pinlig luktsjenanse.

Jobb 3: Delator

I byene i Romerriket fantes det delatorer som hadde som eneste oppgave å sladre om sine medborgere. Det var ingen respektert jobb, men ytterst innbringende kunne den være.

Informantene fikk enten en fast godtgjørelse for hver opplysning, eller en prosentdel av den boten lovovertrederen måtte innbetale til statskassen.

Delatorene holdt derfor helst nøye oppsyn med velstående borgere der det var penger å hente, og historien viser at systemet ble særlig brukt av keisere som Nero og Domitian som allerede i forveien hadde et anstrengt forhold til denne delen av samfunnet.

FLERE SAKER FRA HISTORIENET.NO:

Jobb 4: Urinator

I havnebyen Ostia i oldtidens Roma fantes det en gruppe dykkere som kunne gå helt ned til 30 meters dyp. For å klare det hadde de med seg en beholder med luft og ellers ingenting annet. Spesialdykkerens betegnelse var urinator, noe man tror henger sammen med at presset på kroppen på så store dyp fikk dykkerne til å tisse en god del.

Det sto stor respekt av urinatorene, for det var en farlig jobb som av samme grunn også var svært godt betalt. Lønnsnivået gjorde at urinatorene oftest ble brukt når det for eksempel måtte reddes kostbar last fra forliste skip.

Close stool (Commode), circa 1650. Hampton Court collection, United Kingdom.

Jobb 5: Groom of the Stool

Den engelske kongen Henrik 8. hadde en mannlig tjener til å tørke seg bak når han hadde gjort sitt fornødne. Jobben besto i å være til stede når kongen inntok sin spesielle toalettstol, og etterpå krype inn under stolen og rengjøre de kongelige baller.

Ordningen var kjent fra de fleste europeiske hoff, men det var Henrik 8. som opprettet en spesiell stilling for det.

Arbeidet var forbeholdt gutter fra adelige kretser, og det innebar stor prestisje fordi det åpnet dørene til de innerste kongelige gemakker.

De senere monarkene holdt fast ved jobben som med tiden utviklet seg til å bli en slags kongelig privatsekretærstilling på spesielt fortrolige områder.

Jobb 6: Paddelege

På samme måte som i dag var behandling av hudsykdommer også i middelalderen et yrke med høy grad av spesialisering.

Paddelegen kurerte alt av hudlidelser ved hjelp av levende padder som ble plassert i en lerretspose på stedet som var angrepet, eller i en pose om halsen på pasienten til den syke var helbredet.

Yrket omfattet også et spesielt paddeoppdrett, så det var nok å stå i med, og i perioder med stor pågang kunne legen godt hugge et ben av en padde og bruke det, slik at dyret også kunne komme andre pasienter til gode.

De siste paddelegene var aktive i de vestlige delene av Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet.

Jobb 7: Kirkelig hundepisker

I Europa på 1500-tallet var hundene som fulgte med sine eiere i kirken søndag morgen, blitt et så stort problem at kirken bestemte seg for å gjøre noe med det. Hundene løp rundt under gudstjenesten og tok oppmerksomheten bort fra prestens preken.

For å gjenopprette ro og verdighet ansatte man derfor spesielle hundepiskere, som bevæpnet med en pisk (derav stillingsbetegnelsen) samt en tang på et langt skaft, sørget for å fjerne de masete dyrene fra kirkerommet.

Hundepiskeren var fast ansatt, men fordi lønnen besto av en godtgjørelse for hver hund som ble forvist, medførte det et så stort jobbengasjement at en del kirker vedtok å avskaffe ordningen. Det viste seg nemlig at hundepiskerens aktivitet ofte var enda mer forstyrrende enn hundenes nærvær.

Jobb 8: Piskegutt

Kroppslig avstraffelse var en opplagt og integrert del av tidlige tiders pedagogiske metoder, og det hersket en utbredt oppfatning blant lærerne om at en runde med spanskrøret styrket læreevnen. Men hva gjorde man med umulige prinser? Man mente den gangen at kongen regjerte på Guds nåde, og derfor var det ikke passende at andre enn kongen selv avstraffet en kongssønn.

Hoffet i England på 1500-tallet fant selv løsningen i piskegutten som fikk seg en omgang hver gang prinsen ikke svarte riktig på lærerens spørsmål.

En piskegutt var som regel av solid adelsfamilie, og fordi han vokste opp sammen med prinsen, antok man at det utviklet seg et så nært forhold mellom de to at prinsen ville gjøre alt for at piskegutten skulle unngå straff.

Jobb 9: Likrøver

Den rivende utviklingen innen anatomisk forskning på 1800-tallet gjorde likrøveri til vekstbransje over hele Europa.

Utstyrt med trespader, som støyet mindre enn spader av metall, åpnet nattlige likrøvere de nyeste gravene for å stjele lik de kunne selge. Straffen for likrøveri var forholdsvis mild, så utbyttet var risikoen verdt, men likrøveren måtte passe på ikke å ta med fra graven smykker og andre kostbarheter, for da kunne en eventuell straff bli langt hardere.

Etter hvert utartet beskjeftigelsen til drap fordi anatomiforskerne helst ville ha og betalte mer for helt ferske lik. I 1832 fikk den britiske regjeringen nok. En ny lov gjorde det mulig å gi bort sitt lik til anatomisk forskning, noe som snart tok livet av likrøverne som yrkesgruppe.

Jobb 10: Oppbanker

På den tiden da vanlig folk i Storbritannia og Irland ikke hadde råd til vekkerklokker, kunne man abonnere på vekking om morgenen hos en "knocker up". For noen få pence per uke ville han "banke en opp" (av sengen) ved å slå på inngangsdøren med en spesiell kjepp.

Var morgenvekkingen bestilt til et soverom i andre etasje, tok man i bruk en lang bambusstang, og det var en del av avtalen at oppbankeren skulle fortsette å dunke på ruten helt til noen viste seg i våken tilstand. Yrket begynte å dø ut samtidig med den industrielle revolusjonen på 1800-tallet, men de siste oppbankerne forsvant faktisk først i 1920-årene.

FLERE SAKER FRA HISTORIENET.NO:

BIDRA I DISKUSJONEN

Les også


Til Nettavisen Til Side3

Utgavesjef: Lars Wærstad - Telefon: 21 00 60 48

Ansvarlig redaktør: Gunnar Stavrum

Ønsker du å annonsere på Side3? Klikk her

Ansatte: http://blogg.nettavisen.no/category/ansatte/