Ragnar Skancke satt i Quislings regjering og ble henrettet for å ha forsøkt å tvinge skolen og kirken til en nazistisk ensretting. Men mange andre var verre enn ham.
Foto: NTB Ragnar Skancke satt i Quislings regjering og ble henrettet for å ha forsøkt å tvinge skolen og kirken til en nazistisk ensretting. Men mange andre var verre enn ham.

Den siste Norge henrettet

Nazistatsråd Ragnar Skancke var så sikker på å slippe dødsstraff at han nesten ikke forsvarte seg i retten. Det var en fatal feilvurdering.

Den 21. mai 1946 er det varmt i Oslo. Hovedstadsbefolkningen priser sommeren og myldrer ut i byens gater. De er ennå i frihetsrus, et år etter krigens slutt. Men de blir til stadighet minnet om det som skjedde. Landssvikoppgjøret ruller gjennom rettsapparatet.

Denne dagen er det saken mot Ragnar Skancke som skal opp til doms. Skancke, kommissarisk statsråd for kirke og undervisning i Vidkun Quislings krigsregjering, har mye å stå til ansvar for. Han aksjonerte mot lærere og prester, ville forandre kirkebønnen og ville gi kirkeklokkene til den tyske krigsindustrien. Han ville forby jøder å gifte seg med ikke-jøder, unnlot å gripe inn mot hirdens overgrep og arbeidet for at retten til å komme inn på skoler skulle være avhengig av elevenes politiske holdning.

spd856c1730
spd856c1730
Førermøte på slottet. Fra v. foran Vidkun Quisling, A. V. Hagelin, Kjeld Irgens, Skancke, Tormod Hustad. Bak fra v: Sverre Riisnæs, Jonas Lie, Axel Stang, Johan A. Lippestad og Eivind Blehr.

Aktoratet konkluderer med at han ”under hele okkupasjonstiden gjorde iherdige og ondartede angrep på kirken og skolen.”

Likegyldig

Det er likevel en generell oppfatning at andre var verre. I pressen og i opinionen er domsavsigelsen ikke imøtesett med særlig stor spenning. Skancke får en lang fengselsstraff. Men han kommer ikke til å bli hen-rettet.

Skancke er tydeligvis av samme oppfatning. Han har virket likegyldig under rettssaken. Noen kaller ham ”anemisk”, andre synes han er ”arrogant”.

Forsvareren hans har også vært slapp. Han har bare tatt ordet tre ganger og har ikke innkalt et eneste forsvarsvitne.

Dommeren ber tiltalte reise seg. Skancke har fortsatt den uinteresserte minen. Det skal ikke vare så lenge.

Sjokket kommer: Han dømmes til døden. Det oppstår en opprømt mumling i salen. Skancke ser på sin forsvarer med et hjelpeløst blikk. Så setter han seg ned. Først sitter han helt stille, som frosset fast i stolen. Så knyter han neven resolutt. Det er på tide å begynne å kjempe.

Feil bilde

Han begjærer saken gjenopptatt 30. mars 1947. Sier forsvareren hans hadde forsikret ham om at det ikke ville bli gitt dødsdom, og at det ikke hadde vært nødvendig at han gjorde noe særlig for å forvare seg. Han mener dette hadde bidratt til at retten hadde dannet seg et feil bilde av ham.

Lagmannsretten deler ikke denne oppfatningen. Forsvaret hadde vært mer enn godt nok. Sammen med sin forsvarer hadde Skancke forsøkt å gjendrive anklagene punkt for punkt. Uten å lykkes.

Retten mener at de nye opplysningene er betydningsløse. Begjæringen om gjenopptagelse blir derfor forkastet 28. april 1947.

Skancke anker beslutningen inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg. En rekke nye vitner blir kalt inn.

En forutsetning for at Skancke ble dømt til døden, var at Norge var i krig med Tyskland da han utøvde sin ministergjering. Men var det virkelig slik? Skancke mener nei. Norge hadde kapitulert med alle sine stridskrefter 10. juni 1940 og kunne dermed ikke sies å være i krig med Tyskland etter dette.

Desperat

Høyesterett vurderer de nye synspunktene, men endrer ikke syn. Norge var i krig med Tyskland etter 10. juni også. De andre opplysningene gir heller ikke tilstrekkelig grunnlag for gjenopptagelse. Kjæremålet blir avvist 5. juni 1948.

En stadig mer desperat Skancke forsøker med enda et kjæremål til Høyesterett 11. juni 1948. Han påpeker at han bør bli frifunnet på de punktene der det ikke er bevist at han er skyldig. Han henviser igjen til sin oppfatning av at krigstilstanden var opphørt fra 10. juni 1940 og legger fram flere dokumenter som underbygger denne påstanden. Kjæremålet blir endelig forkastet 19. august 1948.

Sanden er i ferd med å renne ut i timeglasset for Ragnar Skancke.

Slaget tapt

På dette tidspunkt er sterke krefter i det norske samfunnet blitt motstandere av dødsstraff.

Mange av landets prester og biskoper leverer inn en begjæring om benådning for Skancke. Men Justisdepartementet vil ikke tilråde benådningen.

Statsminister Einar Gerhardsen og de fleste av hans ministre, inkludert Jens Christian Hauge, er nå mot dødsstraff. Men de vil ikke redde Skancke. Mot to stemmer går regjeringen inn for å opprettholde dommen.

Benådningssøknaden blir endelig avslått i statsråd hos kongen 27. august 1948.

Ragnar Skancke innser at slaget er tapt. På cellen skriver han et siste brev. Brevet er fattet i tonen og bærer preg av at han har forsont seg med sin skjebne. 28. august blir han brakt fra cellen til retterstedet på Akershus festning. Skuddene faller.

Den siste henrettelsen i Norge er et faktum.

Historiens dom

Ettertiden synes å mene at dommen mot Skanche var urimelig. Historikeren Øystein Sørensen kaller den ”påfallende hard”. Han mener at Skancke forsøkte å unngå provokasjoner og ikke var spesielt tyskvennlig. I konflikter med geistligheten og lærerne var det mange som var verre enn ham.

sp2a9c16738
sp2a9c16738
Sekretæren til Skancke fra den gang, Karen Jevanord, besøker gravplassen.

Sørensen får følge av Hans Fredrik Dahl, som mener at henrettelsen av Skancke var en symbolsak for motstandsbevegelsen. Å benåde ham ville ha blitt oppfattet som et svik mot hele idéinnholdet i kulturkampen under den sivile motstanden.

I alt ble det avsagt 72 dødsdommer i Norge etter krigen. 37 av dem ble fullbyrdet. To begikk selvmord og én døde før han ble henrettet. Bare tre medlemmer av Quislings regjering måtte bøte med livet. Det var foruten Quisling selv innenriksminister Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke.

Blogg.no

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.

BIDRA I DISKUSJONEN

comments powered by Disqus

Les også


Til Nettavisen Til Side3

Utgavesjef: Lars Wærstad - Telefon: 21 00 60 48

Ansvarlig redaktør: Gunnar Stavrum

Ønsker du å annonsere på Side3? Klikk her

Ansatte: http://blogg.nettavisen.no/category/ansatte/