HYGGET SEG: Mark Knopfler hygget seg med det norske publikummet, og de med ham da han avsluttet Norwegian Wood søndag.
HYGGET SEG: Mark Knopfler hygget seg med det norske publikummet, og de med ham da han avsluttet Norwegian Wood søndag. Foto: Paul Weaver, Mediehuset Nettavisen

Slik fikk de penger for ingenting

De var en av tidenes mest suksessfulle grupper, men forsvant plutselig mens de var på topp.

Mark Knopfler ble født i 1949 i Glasgow, Skottland. Hans yngre bror, David, ble født tre år senere i samme by. De to brødrene startet Dire Straits i 1977 med John Illsley og Pick Withers fra Leicester.

I løpet av sitt første år som band spilte gruppen inn en demo med fem låter, blant annet det som senere skulle bli en massiv suksess: Sultans of Swing. Demoene ga gruppen platekontrakt, og året etter at de hadde startet opp spilte de inn sitt debutalbum.

Dire Straits (1978)

Det var ingen rask vei til suksess for deres debutalbum. Platen ble gitt ut i Storbritannia uten noe særlig salg etter lite markedsføring og generell oppmerksomhet rundt utgivelsen.

Likevel fikk Dire Straits en stor mulighet da de ble hyret inn som åpningsband for Talking Heads, og den økte oppmerksomheten førte til at plateselskapet ga ut singelen «Sultans of Swing» på nytt.

En platekontrakt for USA fulgte, og ett godt år etter sin utgivelse nådde man en andreplass på de amerikanske hitlistene. Blant annet etter en meget suksessfull turne hvor Bob Dylan hadde sett bandet spille (som førte til gjestejobb for Mark Knopfler på hans album «Slow Train Coming.»

Albumet nådde førsteplass i Australia og Frankrike, og en femteplass i Storbritannia. I Norge var en 17.plass det høyeste det fikk.

Vurdering:
Debutalbumet er et enkelt rockealbum med mange sanger som i etterkant blekner litt mot det som skulle komme senere. Vi har likevel plukket ut fire låter fra albumet til vår spilleliste: Down to the Waterline (en fin bluesrockete låt som viser Knopflers gitarspill på en strålende måte), Six Blade Knife (en enda roligere låt som fungerer med sin enkle rytmeoppbygning), selvfølgelig nok Sultans of Swing og Knopflers rolige låt om London: Wild West End.

Communiqué (1979)
Etter suksessen med deres første album gikk Dire Straits raskt i studio igjen. Deres nye album ble spilt inn på kort tid, og gikk rett inn på førsteplass på tyske albumlister (mens debutalbumet lå på tredjeplass). Albumet endte opp som nummer 1 i New Zealand og Sverige også, mens det klarte en andreplass i Norge. I Storbritannia ble det en femteplass, og en 11.plass i USA.

Vurdering:
Dette er det svakeste albumet til Dire Straits. Knopfler spiller like godt gitar som alltid, men låtene på albumet er rett og slett for svake. Singelen Lady Writer er en ren kopi av Sultans of Swing, men svakere. Skal man ta med seg to låter fra albumet blir det tittelsporet og Portobello Belle. Den første en boogierockaktig leken låt og sistnevnte en slags forløper til det som skulle komme.

Making Movies (1980)
Brødre er brødre, og før dette albumet ble gitt ut forlot lillebror David bandet for å satse på en solokarriere. Om det er bakgrunnen, eller er en tilfeldighet, så ble Dire Stratis fra og med deres tredje album mer musikalsk avanserte. På albumet spiller Roy Bittan (E Street Band) og Sid McGinnis (Letterman).

Vurdering:
Det finnes mange som vil hevde at dette er det beste albumet til Dire Stratis. Det er uansett ingen tvil om at det var deres beste album hittils i karrieren da det kom. De to første låtene på albumet er noe av det beste gruppen har gjort (Tunnel of Love og Romeo and Juliet). Den solide rockeren Solid Rock er en låt Springsteen fort kunne ha spilt inn, og er også meget god.

Love Over Gold (1982)
Suksessen fortsatte med dette albumet hvor Hal Lindes ble med i gruppen (han var med fram til 1985, hvor han begynte å lag filmmusikk istedet). I tillegg fikk bandet sin første keyboardist i Alan Clark. Albumet ble nummer 1 i 6 land (blant annet Norge), men kom aldri over 19.plass i USA.

Vurdering:
Det finnes flere som mener at dette albumet er det svakeste Dire Straits har laget, akkurat det motsatte av vår vurdering. Åpningssporet Telegraph Road på over 14 minutter er gitaronani på sitt aller beste, og Private Investigations kanskje en av de beste låtene gruppen har spilt inn. Industrial Disease er en skikkelig rocker, og tittelsporet en rolig låt som kan kalles forgjengeren (og etter vår vurdering en bedre låt) til Brothers in Arms.

Brothers in Arms (1985)
Tre år senere kom den massive suksessen som ble Brothers in Arms (i mellomtiden hadde et livealbum blitt gitt ut). Albumet er et av verdens mest solgte album (over 30 millioner), og fikk førsteplass både i USA og Storbritannia (og Norge). Terry Williams var ny trommis i bandet på albumet, og Guy Fletcher var med som keyboardist (i tillegg tl Alan Clark). Williams spiller dog ikke på albumet, noe jazztromissen Omar Hakim gjør. Den kanskje mest kjente gjesteartisten på albumet er Sting, som synger på Money for Nothing.

Vurdering:
Det er ingen tvil om at Brothers in Arms er et massivt album, og ikke bare i salgstall. Mange band ville hatt problemer med å samle sammen så mange gode låter til et samlealbum som Dire Straits har på dette albumet. So Far Away, Money for Nothing, tittelsporet, Why Worry og Walk of Life er alle strålende låter. Det er likevel litt varierende kvalitet på albumet, og den mangler låten som ikke bare står igjen som en massiv hit.

On Every Street (1991)
Fra 1987 til 1990 tok gruppen en pause, og gikk ikke i studio igjen før i 1990. Resultatet ble deres siste album. Gruppen bestod av Knopfler, Clark, Fletcher og llsey. I tillegg hadde man med blant annet Jeff Porcaro (Toto) på trommer. Albumet nådde førsteplass i Storbritannia og Norge, og en 12.plass i USA.

Vurdering:
Det kan argumenteres for at dette faktisk er det svakeste albumet til Dire Straits, men det er et album som faktisk ikke er så svakt som mange anmeldere skulle ha det til når det kom. Det ville alltid være vanskelig å følge opp de tre foregående albumene, men sangene Calling Elvis, Fade to Black, The Bug og Heavy Fuel står igjen som gode låter i Dire Straits-katalogen.

I 1995 oppløste Mark Knopfler gruppen blant annat etter at han uttrykte ønske om å ikke dra på massive turneer lenger.

Solokarrierer

Flere bandmedlemmer i Dire Straits har hatt mer eller mindre suksessfulle solokarrierer (eller andre musikalske karrierer), men det er likevel bare Mark Knopfler som har opplevd noen stor suksess med sine soloprosjekter.

David Knopfler
Den første som hadde en solokarriere av medlemmene i Dire Straits var lillebror David. Hans første soloalbum kom i 1983, og han har siden den gangen gitt ut ni studioalbum. Han har også skrevet musikken til filmene Shergar og Laser Mission (nei, vi har ikke sett dem). I tillegg til tre tyske filmer. Ingen av hans soloalbum har hatt noen stor suksess, men hvis du skal oppsøke noe av det han har gjort kan du sjekke ut Wishbones (hvor blant annet Chris Rea er med).

John Ilsey
Det første soloalbumet til Ilsey kom i 1984 (Never Told a Soul). Han har gitt ut totalt fem album, hvorav ett er et livealbum. Hans siste soloalbum kom i år (Streets of Heaven). Ilsey har ikke oppnådd noen stor kommersiell suksess for sine solalbum, men hans pub i Hampshire er regnet som en av de 50 beste pubene i Storbritannia.

Mark Knopfler
Man kan si at Knopfler begynte sin solokarriere med filmmusikk. I 1983 skrev han musikken til Local Hero, året etter til Cal og Comort and Joy. I 1986 hadde han sangen Two Brothers and A Stranger til filmen The Color of Money, mens han året etter skrev musikken til The Princess Bride. I 1989 laget han musikken til den briljante Las Exit to Brooklyn, i 1993 til Screenplaying, og i 1998 laget han musikken til Wag the Dog. I 1999 skrev han musikken til Metroland, og i 2001 til A Shot at Glory.

Knopfler har også hatt andre sideprosjekter. I 1990 laget han albumet Notting Hillbillies som ga ut ett album, samme år laget han et album med Chat Atkins. Han har også laget et album me Emmylou Harris (i 2006).

Hans soloalbum er likevel som følger:

Golden Heart (1996)
Sailing to Philadelphia (2000)
The Ragpicker's Dream (2002)
Shangri-La (2004)
Kill to Get Crimson (2007)
Get Lucky (2009)

Vi har plukket følgende sanger fra Marks solokarriere til vår spilleliste:

What is is (Sailing to Philadelphia)
True Love will never fail (Kill to Get Crimson)
Cleaning my Gun (Get Lucky)
Cannibals (Golden Heart)
Hill Farmer's Blues (The Ragpicker's Dream)
Boom like that (Shangri-La)

Vi har også inkludert de følgende sangene:

I dug up a Diamond (fra All the Roadrunning med Emmylou Harris)

Blues Stay away from me (fra Notting Hillbillies sitt album)

Pluss de følgende godbitene fra gjesteopptredener Mark har gjort:

Sailing to Philadelphia (fra James Taylors October Road)

Wonderful Land (fra Hank Marvins Guitar Ballads)

Poor Boy Blues (sammen med Chet Atkins)

Atlantis (fra et tributealbum til The Shadows)

Spilleliste til Wimp

Promotion med annonselenker

Dette må du ha i vårgarderoben

Promotion med annonselenker

Lars samlet lånene - sparer 2700 kroner i måneden

Likte du denne saken? Lik oss gjerne på Facebook:

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.