Den britiske journalisten Ioan Grillo har dekket narkokrigen i Mexico og andre deler av Amerika i over 15 år.
Den britiske journalisten Ioan Grillo har dekket narkokrigen i Mexico og andre deler av Amerika i over 15 år. Foto: Ioan Grillo/Pressefoto

Det store intervjuet

- Du må ha tatt et liv for å kalle deg mann

I dette landet koster ett liv 412 kroner.

En politimann med en kule sittende fast i bakhodet, en prest som fremfører prekener iført skuddsikker vest og en 23 år gammel drapsmann og gjengmedlem som startet å drepe som 13-åringen.

Det høres kanskje ut som et utdrag fra Don Winslows nye krimbok eller en ny film fra Martin Scorsese, men dette er ikke fiksjon. Virkeligheten er mer brutal enn en forfatter eller filmskaper noen gang kunne funnet på. De er alle virkelige personer som dukker opp i den britiske journalisten Ioan Grillos nye bok, «Gangster Warlords – Drug dollars, killing fields and the new politics of Latin America». Gjennom intervjuer med politikere, sivile, ofre, politimenn og de kriminelle selv, skildrer briten en verden så langt unna brunost og langrennsski det er mulig å komme. Boken forteller om en verden der den sterkeste rår, og det eneste som betyr noe er om du er personen som trekker av eller befinner deg i andre enden av pistolløpet.

Ifølge Grillo har den gjengse gatepøbelen i kjølevannet av den kalde krigen, utviklet seg til å blitt en hybrid av forretningsmann, terrorist og rockestjerne. Gjennom grusomme voldshandlinger har forskjellige gjenger, organiserte kriminelle og karteller klart å tvinge svake og korrupte rettsvesen i kne i deler av land som Mexico, El Salvador og Honduras. Ett eksempel er lederen for det mektige Sinaloa-kartellet i Mexico, Joaquín «El Chapo» Guzman.

«El Chapo» er antatt å ha en formue på rundt åtte milliarder kroner, kjent for sin brutalitet og var lenge omtalt som «folkefiende nummer én». Han ble arrestert i 2014, men rømte måneder senere fra et høysikkerhetsfengsel gjennom en tunnel gravd ut av cellen hans. Kartell-sjefen er nå tilbake bak lås og slå. USA har krevd han utlevert.

Gjennom sine ti år i Mexico har Grillo dekket en rekke hendelser i Latin-Amerika og Karibia for nyhetsmedier som Time Magazine, CNN, Reuters og The New York Times. Utgangspunktet var å bo i landet i to til tre år, men da narkokrigen begynte å løpe løpsk på starten av 2000-tallet ble det vanskelig å forlate landet uten å dekke krigen. Briten har i løpet av sin tid i regionen sett med sine egne øyne hva organisert kriminalitet og voldsorgien som preger region har gjort med landet. Fascinasjonen gjorde at han skrev den kritikerroste true crime-boken «El Narco» som kom ut i 2013. I boken tar han for seg utviklingen av narkokriminalitet og kartellene i det nordamerikanske landet fra den spede begynnelse. I hans nyeste bok er fokuset flyttet Mexico til andre deler av Latin-Amerika og Karibia. Grillo oppdaget raskt at organisert kriminalitet med mye makt ikke er et isolert problem for deler av Mexico.

UNGE: Medlemmer av gjengen Barrio 18 poserer for kameraet. Deres største rival er Mara Salvatrucha. Begge gjengene er kjent for å rekruttere unge personer.

- «El Narco» var inspirert av mine opplevelser av narkokrigen som journalist i landet. Etter å ha bodd i landet i 15 år, var det utrolig å se konflikten fra sin spede begynnelse til å eskalere ut av kontroll i løpet av få år. Men innen jeg hadde skrevet ferdig og utgitt «El Narco», hadde jeg reist og dekket andre land i Amerika. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at krigen mot organisert kriminalitet, narkotika og volden ikke er et isolert problem for Mexico, men over hele regionen.

- I «Gangster Warlords» går jeg i dybden på forskjellige gjenger og land. I tillegg skriver jeg om hvordan myndighetene takler de massive utfordringene de står overfor. Jeg reiser for eksempel til Jamaica, et land ikke mange forbinder med narkokrigen og organisert kriminalitet, som har stor makt på øya. Jeg er også innom El Salvador og Honduras, to land som mange vet har lignende problemer som Mexico. Til sist er det Brasil, São Paulo og en gjeng i favelaen kalt Comando Vermelho (The Red Commando), som har mye makt i millionbyen, forklarer Grillo til Side3 på telefon fra sitt hjem i Mexico City.

Så langt har over 160.000 mennesker blitt drept i den pågående narkotikakrigen i Mexico

Foruten å være en av verdens største produsenter av marihuana, er den karibiske øya også et knutepunkt for smugling av kokain til USA og Canada. Brasil er et av landene i verden som konsumerer mest kokain, mens problemene i deler av Mexico har blitt bredt dekket i internasjonal presse. Sammen med El Salvador og Honduras har alle landene flere byer på listen over verdens farligste. Ifølge Grillo er det mange likheter mellom landene, selv om avstanden ofte er store. For eksempel er det over 8800 kilometer fra Ciudad Juárez nord i Mexico til São Paulo sør-øst i Brasil. Massiv avstand til tross, det betyr ikke at den ene konflikten ikke påvirker den andre. Narkotika, våpen og penger kjenner ingen landegrenser.

- Når man begynner å analysere disse landene og problemene som finnes der, finner man mange likheter. Likheter mellom ekstrem vold linket til narkotika og organisert kriminalitet, samt myndighetene som reagerer på dette med brutal makt og brudd på menneskerettigheter fra politi og soldater. Det er klare lenker, og mye av dette skyldes den enorme frie flyten av våpen, narkotika og mennesker over hele kontinentet. Fra Los Angeles i USA til Karibia, Colombia, Paraguay, Bolivia, Surinam er det fri flyt.

- Dette fører igjen til en kjede av vold på et nivå man sjeldent har sett tidligere. Jeg bruker uttrykket «crime wars» i boken – for det er hverken kriminalitet eller krig som man tenker på det i den vanlige definisjonen av ordene. Det er noe mer, en væpnet konflikt som ligger mellom definisjonene, og som har spredt seg utover hele regionen. Alle disse «krigene» har sine egne involverte og ofre, men de er alle lenket sammen. I boken prøver jeg å finne grunnen til disse konfliktene, og i mine øyne er den frie flyten av våpen og narkotika en stor årsak, forklarer han.

Så langt har over 160.000 mennesker blitt drept i den pågående narkotikakrigen i Mexico. Jamaica og Kingston lå lenge på verdenstoppen når det kom til drapsrate per innbygger. De er nå på en 26. plass. De aller fleste drapene på øya er hovedsakelig knyttet til organisert kriminalitet. Volden i Brasil, og spesielt i storbyenes favelaer, er et velkjent problem. Det var et stort tema før verdensmesterskapet i fotball ble avholdt i 2014, og etter VM har temaet igjen dukket opp.

Til tross for høye drapstall og kriminalitet, strømmer det til med turister. Mexico var blant annet et av verdens ti mest besøkte land i 2015. Turisme er dog et sensitivt tema for mange av myndighetene i landene i Amerika.

MANGE DRAP: Drap er hverdagskost i mange deler av Mexico. Så langt er over 160.000 mennesker drept i narkokrigen.

- Når det kommer rapporter om et voldelig politiraid eller 49 halshugde lik, er det første myndighetene tenker «hvordan vil dette påvirke turismen?». Det er et meget følsomt tema for mange land i regionen. Turisme er en stor inntektskilde og den vil de selvfølgelig beskytte. Nå og da har det selvfølgelig skjedd at en turist har blitt drept, men generelt beskyttes turister godt av myndighetene. Med andre ord trenger man ikke å frykte noe, dersom man vurderer et besøk, sier Grillo.

- Men noe som er viktig å tenke på når man snakker om volden i disse landene, er at den som oftest er konsentrert til spesifikke områder. Akkurat nå er det for eksempel veldig mye vold i den mexicanske delstaten Guerrero (blant annet kjent for badebyen Acapulco, red. anm.), sørvest i landet. Samtidig har hovedstaden Mexico City en drapsstatistikk på nivå med Boston i USA. Yucatán-halvøya med Riviera Maya er en populær turistdestinasjon. Yucatán har en drapsstatistikk på nivå med Belgia. Så det er store kontraster, på korte avstander, påpeker Grillo, før han legger til:

- Men man vet aldri. For to år siden ble en amerikansk turist drept i Mexico, da han forsøkte å krysse landet på motorsykkel. Hva som egentlig skjedde er enda uklart, men han skal visstnok ha blitt drept av en leiemorder fra et kartell i Guerrero. Hvorfor er det ingen som vet, men det kan gi en pekepinn om hvor vanskelig det kan være i noen områder å kalkulere risiko. Den ene dagen er det ok å oppholde seg der, men så plutselig «pang», påpeker Grillo.

Turisten han prater om var den amerikanske 32-åringen Harry Denver. Amerikanerens lik ble funnet i flere deler utenfor en småby i delstaten Guerrero i juli 2014. Da hadde han vært savnet i flere måneder.


HÅND I HÅND: Tungt bevæpnet soldater er vanlig skue i noen deler av Mexico. Her fra stranden i Acapulco. Badebyen har de siste årene vært preget av mye vold som følge av narkokrigen.


Vold en del av hverdagen

Selv om turistene ikke ser volden, er det ingen tvil om at innbyggere i disse landene får med seg hva som skjer. I 2015 økte dødsfall som følge av vold i El Salvador med 70 prosent. Sist landet hadde så høye drapstall, var under borgerkrigen på 1980-tallet. Grillo forteller at for mange blir volden en så stor del av hverdagen at det blir «normalt».

- Mange steder er det helt absurd hvordan vold er blitt normalisert. Jeg opplevde dette selv da jeg var på en kafé i en by i delstaten Sinaloa, vest i Mexico. I løpet av morgentimene hadde en gruppe menn stormet kafeen, væpnet med AK-47 maskingevær. Det haglet kuler, mennesker skrek og det var blod over alt. Politimannen som var målet ble skutt og drept før han hadde fullført frokosten sin. Kafeen stengte kun noen timer så personalet kunne rydde. Så åpnet de til lunsjserveringen. Det var som om det aldri hadde skjedd. Noe lignende skjedde i Monterrey, nord i landet. Det er veldig absurd og surrealistisk, men det er en slags måte å takle alt det grusomme som skjer rundt dem på, tror jeg, sier Grillo.

Et medlem av Mara Salvatrucha viser frem gjengtatoveringer. Gjengen har sin opprinnelse i Los Angeles, men har over årene spredt seg over store deler av kontinentet.


Til tross for at mange unge får se og kjenne på volden tidlig i livet, er køen lang for å få bli en del av den kriminelle verdenen. For mange er det en kort vei ut av ekstrem fattigdom, og en vei til status og penger. Idoliseringen av gjengmedlemmer er også stor business. I Mexico finansierer kartellene flere hundre filmer i året som produseres på få uker for å bygge myte og status. Såkalte «narcocorridos» - narkoballader – er også en milliardindustri der kjente artister synger om drap, sex og narkotika i perfekt harmoni. På Jamaica er ikke reggae ukjent for en og annen narkohyllest. Men virkeligheten på innsiden av de voldelige gjengene er helt annen. I «Gangster Warlords» viser Grillo hvor stor del av hverdagen vold er for mange, og hvor lite et liv er verdt.

Dyrking og glorifisering av narkokulturen er utbredt. Her er det en gatebod som selger t-skjorter av den arresterte kartellsjefen Joaquin «El Chapo» Guzman.

Blant annet intervjuer han en leiemorder – sicario - fra den el salvadoranske gjengen Mara Salvatruchas (MS-13). Montana, oppkalt etter Al Pacinos rollefigur i «Scarface», er 23 år og soner en dom for drap i et mexicansk fengsel. Overfor Grillo og leserne gir han detaljerte beskrivelser om hvordan han har drept godt over 30 personer i løpet av sitt korte liv. Det første ble utført i en alder av 13 år.

Grillo forteller at et bestillingsdrap i noen deler av Latin-Amerika ofte ikke koster mer enn 50 dollar, rundt 412 kroner i dagens kurs. Noen ganger utføres de til og med gratis. Leiemorderne er som oftest unge menn fra slumområdene på jakt etter en eller annen form for mening i livet og en jobb for å kunne forsørge familien.

- I Honduras møtte jeg en fyr som fikk 50 dollar for sitt første drap. Men det er et veldig fattig land, så du skal ikke se bort ifra at noen tar til og med enda mindre enn det. I noen tilfeller utføres også drap gratis. For mange er drap en del av det å bli en «ekte» mann.

I Michoacan i Mexico har innbyggerne startet egen borgerverngrupper for å kjempe mot kartellene.


For mange er det å utføre et drap, eller et «oppdrag» som det kalles i gjengen, en inngangsbillett. Blant annet er MS-13 godt kjent for å kreve dette av sine medlemmer. Grillo sier at denne gjengen er blant de mer brutale, mye fordi mange av medlemmene er veldig unge. Ekstreme voldshandlinger blir normalisert og hverdagsliggjort i en tidlig alder. Foruten ett eller flere drap, må alle medlemmer av MS-13 også gjennom et annet innvielsrituale: Bli slått til blods av sin egen gjeng.

- De har en skrudd tanke om skal man banke opp noen, må man også kunne tåle det selv. Du skal kunne kjenne smerten du påfører andre. Derfor får alle nye medlemmer en brutal omgang juling. Slag og spark er vanlig, ofte bruker man stokker også. Ikke alle overlever innvielsritualet.

FARLIGE: En gruppe Mara Salvatrucha-medlemmer føres bort av politiet i El Salvador. Gjengkriminalitet er et stort problem i landet og ført til drapsstatistikk man hadde under borgerkrigen på 1980-tallet.


Men det er ikke bare gjengmedlemmene som bruker vold. Politistyrkene i mange av landene operer på et nivå som får nakkehårene til enhver Amnesty International-medarbeider til å reise seg. I 2014 skal politiet i Venezuela ha drept over 1000 mennesker. I Mexico er hæren ofte involvert i aksjoner mot kartellene, da det lokale politiet ikke er til å stole på. I visse deler av Latin-Amerika har deler av befolkningen sett seg lei på den endeløse volden og grepet til våpen. Dette gjør at skillet «god» og «ond» er visket ut.

- Hvem som er verst, politi eller de kriminelle, er faktisk et veldig godt spørsmål.

- Hvem som er verst, politi eller de kriminelle, er faktisk et veldig godt spørsmål. Selv om mange har et behov for å sette folk i bås som «god» eller «ond», er det helt umulig i denne konflikten. Selv om kriminelle begår forferdelige handlinger, er det også mange av dem som er ofre. De kommer fra fattige og vanskelige kår. Man må se deres historie. De ble rekruttert i en ung alder og kjenner ikke til annet. På den annen side har du politibetjenter som er minst like ille. Disse skal egentlig beskytte befolkningen, men bryr seg bare om sine egne lommebøker. Men igjen, man må kjenne historien deres. Man må skjønne at det å være politimann i Ciuadad Juárez eller favelaen i São Paulo er ingen lett oppgave. Du kommer til å bli skutt på, kanskje drept. Du slåss mot en motstander som er bedre rustet enn deg. Der du har pistol, har de maskingevær. Du prøver å vinne over dem på deres hjemmebane. Det er en umulig krig. En politimann jeg intervjuer i boken ble skutt i bakhodet på sønnens ettårsdag, påpeker Grillo.

En borgerverngruppes hjemmesnekrete panservogn.


Truet med pistol

Den britiske journalisten skryter uhemmet av sine lokale kollegaer, mange ofrer livet når de skriver og rapportere om grusomhetene. Flere har også hjulpet Grillo med å komme i kontakt med lokale kriminelle og politikere som tør å prate med utenforstående. I løpet av det siste tiåret har minst 80 journalister blitt drept av kartellene og 17 er fortsatt savnet i Mexico. Også i El Salvador og Honduras har journalister blitt drept, blant annet av medlemmer av den el salvadoranske gjengen Mara Salvatrucha (MS-13, red. anm.).

Grillo forteller at dødstrusler er en del av jobben. En gang ble han og en kollega forfulgt i flere kilometer av kartellmedlemmer. Hver gang Grillo og journalistkollegaen stoppet, stoppet bilen. Hver gang de tok til høyre, fulgte bilen bak etter. Det var først da de stoppet og kontaktet politiet at bilen kjørte vekk. Den skumleste opplevelsen fikk Grillo dog i forbindelse med arbeidet til boken. Et gjengmedlem han skulle intervjue ble plutselig overbevist om at briten var en amerikansk Drug Enforcement Agency-agent (DEA) i forkledning.

OFTE REDD: Journalisten forteller at det er sjeldent han ikke er redd i møte med kriminelle. - Du vet aldri hva de ønsker å få ut av situasjonen, sier han til Side3. Mannen på bildet er ikke personen som truet Grillo med våpen.

- Fyren var helt overbevist om at jeg var en agent «undercover» og flippet helt ut. Han truet med å skyte meg i hodet. Heldigvis roet han seg ned etter hvert, hører man Grillo humre gjennom telefonlinjen.

Det kan virke som også for Grillo har volden blir hverdags.

- Blir man ikke redd i slike situasjoner? -Jo, selvfølgelig. Jeg var livredd. Ofte er det vanskelig å vite hvor seriøse disse karene er med sine trusler. Men jeg kan innrømme at da han trakk fram pistolen, føltes det veldig reelt, ler han.

Briten sier at slike situasjoner er en uheldig del av jobben. Allikevel påpeker han at andre journalister i andre deler av verden har verre arbeidsforhold enn han selv.

- Det er vanskelige arbeidsforhold til tider, men det er ikke på langt nær så farlig som det er for lokale journalister. Det er heller ikke på langt nær så farlig som å jobbe i Syria, eller andre deler av Midtøsten. Det er ingen ideologisk forakt overfor europeere, som det for eksempel er der borte.

Da Side3 ber han fortelle hva som er det vanskeligste med jobben, kommer det et kontant svar.

- De etterlatte, uten tvil. Jeg dekket den grusomme skandalen der 43 lærerstudenter ble bortført og drept av korrupt politi i 2014. Jeg var på gården i San Fernando, der 72 ulovlige arbeidere ble skutt og drept da de nektet å jobbe for Los Zetas-kartellet i 2010. Flere av likene var forsøkt å bli oppløst i syre. Synet av lik i en stabel, kroppsdeler og den lukten vil jeg neppe glemme med det første. Men det er det å snakke med mødrene, fedrene, søstrene og brødrene er tøft. Jeg intervjuet en mor, en skolelærer, der sønnen hennes ble bortført fra hjemmet deres av en gruppe væpnede menn midt på natten. Sønnen var en rolig og godt likt filosofistudent. Hun vet fortsatt ikke hvorfor noen ville kidnappe han. Jeg var med henne på en rekke likhus rundt i byen for å se om vi fant han, sier Grillo mer alvorlig.


Finnes det en løsning?

Så hva er løsningen på en krig som har kostet flere hundre tusen menneskeliv og som genererer opp mot 100 milliarder dollar årlig? Svaret er det neppe noen som sitter på, men Grillo er ikke imponert over den pågående amerikanske «war on drugs».

MED I KRIGEN:  Den amerikanske etaten Drug Enforcement Administration - DEA - er dypt involvert i narkokrigen. De supplerer flere av landene i Sentral - og Sør-Amerika med penger, utstyr og trening.

- I over førti år har amerikanerne forsøkt å bekjempe narkotikakrigen uten hell. Problemet ligger i en ustrukturert og planløs politikk. Det er for mange motstridene agendaer til stedet. På den ene siden har du DEA, opprettet av Richard Nixon på 70-tallet for å nettopp bekjempe narko. På den annen siden har du CIA, som har sine helt egne planer. På 80-tallet var CIA mer bekymret for at kommunistiske regimer skulle komme til makten enn de var for narkotikasmugling. Så samtidig som DEA forsøkte å bekjempe grupper som smuglet dop, supplerte CIA dem med penger og utstyr så lenge de slåss mot kommunistene.

- I dag har man flyktninger som rømmer til USA og søker asyl fra narkokrigen - en krig USA støtter ved å sende utstyr og penger til nettopp de samme landene disse personene kommer fra.

- Så hva er løsningen? Legalisere narkotika?

- Det er et veldig vanskelig spørsmål med et enda mer komplisert svar. Jeg prøver å svare på det i boken min og har vel egentlig brutt ned løsningen til fire utfordringer man må finne svar på: Legalisering, rehabilitering, et stabilt rettssystem og løfte folk ut av fattigdom. Det moderne forbudet mot narkotiske stoffer startet for rundt 100 år siden og USAs «war on drugs» for rundt 40 år siden. Det har ikke fungert. Jeg mener legaliseringen av marihuana burde gjøres snarest over hele verden. Marihuana har noen skadelige effekter, men det har også alkohol. Så er spørsmålet om kokain og andre hardere stoffer burde legalisere. Jeg sier kanskje? Vi må i hvert fall tørre å ta diskusjonen, avslutter Grillo.

Promotion med annonselenker

Få lysten og livsgleden tilbake!

Promotion med annonselenker

Salget du ikke må gå glipp av!

Side3 bildeshout

blogg.no

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side3.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.